Øystein Meyer Johannesen hadde et innlegg i «Okshornet» i Avisa Hemnes siste uke om hvordan myter skapes. Han velger å bruke en artikkel om Klemet fra «Årbok for Hemnes 2018» som sannhetsgrunnlag for sine ytringer.
Artikkelvalg
Da denne artikkelen, skrevet av Ingvar Tverå, kom på trykk, valgte jeg og ikke imøtegå noen av insinuasjonene der. Vi har ytringsfrihet, og jeg syntes det var fint at forskjellige synsvinkler kom fram, selv om jeg var sterkt uenig i mye av det som stod der. Oppfatningen av et menneskets liv og handlinger oppleves forskjellig. Det har historien vist.
Når så denne artikkelen blir brukt som et «sannhetsvitne» for å forklare hvor ille andre har framstilt Klemet og familiens liv i Klemetspelet, må jeg be om spalteplass. Grunnen til at Øystein har vist tillit til denne artikkelen, er at ingen har sagt den imot. Det er skrevet både artikler og bøker om Klemet i mange år før, og jeg har ikke registrert noen motsvar mot disse heller. Her har altså Øystein tatt et bevisst valg for å finne støtte for sine egne synspunkter. Det er i hovedsak negative informasjoner som finnes om Klemets liv og livsløp som er valgt ut.
Kildevalg
Det er Stig Bang som har skrevet Klemetspelet. Jeg har imidlertid bidratt med mye stoff til innholdet, så jeg må ta et betydelig ansvar for det som er blitt presentert. Jeg skal forklare hvordan min informasjon er innhentet.
Tidsvitner
Jeg har vært så heldig at jeg har fått intervjue flere som har vært i Klemethelleren mens Klemet og Anna levde der. Det som kalles tidsvitner. De har beskrevet både personene og boplassen til meg da jeg intervjuet dem for Radio Korgen.
Olava Ånonli bodde på «Koparnægln», en boplass ned for Tverå. Hun husket godt besøkene i Klemethelleren, når Klemet var heime hos dem og hvor redd hun ble for han etter leppeoperasjonen. Ja, hun mintes sågar navnene på kyrne som Klemet hadde med seg da det brant ved Kjensvatnet. Anders Nermark var nærmeste nabo og hadde mye kontakt med folket under Klemethelleren. Han og faren var til og med på fisketur ved Kjensvatnet sammen med Klemet. Anders var en god forteller. Likeså har jeg hørt med egne ord fra Jenny Grane som bodde i Innerenget, ned for Tverå, hvordan Klemet la handa si på panna hennes da hun var svært syk som liten jente. Kristen Ivarsa som bodde på Jamtjorden, var ikke i Klemethelleren, men var nærmeste nabo etter at Anna og Klemet flyttet til Vollen ved Jamtjorden. Han hadde mye å fortelle om begge to. Kristen hadde såpass nærhet til dem at det var han som kledde på han likskjorta da han ble lagt på likstrå på låven på Jamtjorda.
Påstanden om at framstillingen i Klemetspelet «har lite eller ingenting med Klemets liv og levnet å gjøre» faller på sin egen urimelighet. Jeg tror mer på de som har truffet Klemet og Anna og lært de å kjenne enn fantasifulle forklaringer laget av andre generasjoner etter. Jeg opplever det som et hån mot kildene jeg har brukt, og det fortjener de ikke. Deres versjoner henger godt sammen, og det de forteller, er langt fra «anekdotiske fabler eller historier som er sterkt sminket».
Jeg tror heller ikke at Karl Evjen, Ole og Ivar Tverå, hederskarer som de var, ville ha tatt initiativ til å restaurere helleren på slutten av 1970-tallet om Klemets rykte på bygda hadde vært som disse to artiklene har framstilt. Jeg tror jeg kjente dem såpass godt.
Folkemunne og historiene
Det er ingen tvil om at mange av historiene som har levd på folkemunne og som presenteres i Klemetspelet, har en tvilsom sannhetsgehalt. Til det er de nesten for utrolige. «Manns minne» er som de fleste vet ikke helt til å stole på. Dette har Klemetspelet gått ut og presisert ved flere anledninger. Klemetspelet er ingen dokumentarisk framstilling av Klemet og Anna sitt liv. Det er en total misforståelse å tro det.
For å unngå at de som kommer på Klemetspelet, skal gå i samme fella som artikkelforfatterne har gjort, har det før hver forestilling vært innført «Forsnakk». Det er ei orientering om hva gjestene vil møte under forestillinga. Der snakkes det om den dokumentariske historien om Klemet og Anna, så den som fortsatt lever på bygda som er bygd på anekdoter og fortellinger. Den tredje historien er den som forfatteren, regissøren, skuespillerne, komponisten og scenografen presenterer i forestillingen. Så blir det også sagt at kanskje det skapes en fjerde historie i løpet av kvelden. Den som hver enkelt lager i sitt eget hode etter at forestillingen er slutt.
Myte og fakta
Forfatteren har gjort en grundig «research» før skrivingen startet. Etterkommere i Hattfjelldal er blitt intervjuet, miljøet i Sverige er blitt undersøkt, og folkeliv og levemåter omkring århundreskiftet er blitt dokumentert. Han gjorde et imponerende forarbeid. Jeg tror ikke mange har så mye kunnskap om deres liv og den tidsperioden de levde i som Stig Bang. Jeg mener, og her er jeg selvsagt inhabil på grunn av at jeg har bidratt med stoff, at forestillingen gir et godt bilde uten å gjøre hovedpersonen verken til kriminell eller «bygdas store sønn». Det negative ved Klemets levnet er ikke lagt skjul på, det samme gjelder hans positive sider. Vi får et godt bilde av hvordan livet kunne arte seg for folk i ei bygd for over 100 år siden. Utrolig hvor mange av problemene som tas opp som er like aktuelle i dag.
Seminarer
Under Klemetspelet det blitt arrangert seminarer knyttet til aktuelle samiske temaer. Under forrige Spel var temaet «Myter og fakta» et av seminarene som fikk god oppslutning. Stig Bang orienterte der om sitt arbeid og om hvordan myter og fakta måtte veies opp mot hverandre sett med en dramaturgs øyne. Det var både lærerikt og spennende. Synd at de som nå kritiserer framstillingen som både tendensiøs og feil, ikke var der. Dersom Klemetspelet fortsetter i sin form, kan dette temaet sikkert tas opp igjen om noen år.
Kriminell
Det er selvsagt kriminelt å stikke en kniv i et annet menneske. Det måtte Klemet ta konsekvensen av da han kom på straff. Ingenting er skjult om dette i Klemetspelet. Jeg fatter ikke at de negative sidene ved hans liv er blitt «sminket» for å gjøre han «spiselig» for det «moderne publikum». Det gis et bilde av hvordan leveforholdene kunne være for enkelte, og hva de gjorde for å takle hverdagsproblemene.
På en måte er det litt underlig at vi diskuterer hva som var «facts» for hundre år siden. Kanskje det blir like spennende å tenke seg hva som blir sagt om den eller de som planla og sprengte Klemethelleren i 1994. Da ble det brukt dynamitt mot et folk. Ryktene har gått i 25 år allerede.
Avslutningsvis våger jeg meg på en litterær sammenligning jeg fikk da jeg leste Øysteins velformulerte innlegg. Han kan jo mye mer enn meg på den sektoren. Ibsen har skrevet det så fortreffelig: «Når utgangspunktet er galest, blir resultatet originalest.» Da skal jeg ikke komme med noen kommentar til at han i sin iver sier at Klemet var en taterunge.
Per Jomar Hoel
Scenearbeider under Klemetspelet