Det er over 30 år siden tre karer hadde en brilliant idé om å ta med seg 700 grantre til Finnmark for å tjene gode penger før jul. Bjørn Einar, Bjarne og Arild forteller det de husker fra ferden som ikke endte helt som forventet.
Tre hoder måtte samles for å pusle ihop bitene som til sammen ble fortellingen om da Bjørn Einar Valla, Bjarne Vidar Kristensen og Arild Strøm reiste til Finnmark for å prøve seg som juletreselgere. Det ble kappet 700 tre, og med 100 kroner pr stykk skulle det gi en god fortjeneste for de tre håpefulle. Det var visstnok Bjarnes idé å dra opp til Finnmark for å selge, han var jo tross alt derfra og kunne bekrefte at gran var mangelvare. En genial idé. Lite visste de tre hvor dårlig det skulle gå.
Leide bil
Men la oss spole litt tilbake. Året er 1986 og vi er i første halvdel av desember, mener karene etter en god diskusjon. Detaljene kommer sigende sakte, men sikkert.
– Det begynte vel med det at vi fikk rydde under linja i Bjerkalia, sier Bjørn Einar, og de spekulerer på om det var kommunen som ga tillatelse fordi det skulle gjøres klare tomter.
– I tillegg til det vi hogg i Bjerkalia, fikk vi også juletre hos Lorents Valla. Vi hogg under kraftlinja ved Svebakken, og lånte snøscooter hos Erling Sjøeng for å frakte de til vei.
Bjarne forteller at både kone og barn var med på rydding og lasting.
– Ja, det var mange som var med. Tenk at det var 700 tre som ble kappet ned for hånd. Og vi hadde ikke henger, så vi måtte kjøre flere lass med lastebilen. Vi brukte bra mange dager på den prosessen, sier Bjørn Einar.
Arild viser seg å være den som kanskje husker flest detaljer fra den tiden. Han regner seg fram til at han var 28 i 1986.
– Jeg husker så godt at det var -20 den kvelden vi lasta opp, sier han.
De tre karene hadde leid lastebil hos Rune Vasdal, hvor det da ble lastet opp 300 grantre i kassen på bilen og 400 i hengeren.
En uventet sving
Turen gikk uten stopp, direkte til Alta. Med musikk fra en kassettspiller i dørken og en sigar i munnviken var stemningen satt.
– Jeg husker hvor dårlig jeg ble av den sigarrøykinga. Vi hadde selvfølgelig ikke vinduene åpne, det var jo kaldt ute, sier Bjørn Einar.
Turen gikk ellers smertefritt, helt til de kom til Langfjordbotn.
– Gatelysene fortsatte rett frem, mens hovedveien plutselig svingte brått. At vi klarte den svingen er helt utrolig, sier Arild, og de andre to husker visstnok også godt den hendelsen.
De tok seg så inn på motell før de prøvde lykken som selgere på et torg på Elvebakken.
– Jeg besøkte slekta mi mens vi var der oppe, og de syntes at vi var stein hakke gæren som gjorde dette, ler Bjarne.
Ikke grønt og glitrende
– Det viste seg at altså at det var for kaldt da vi tok trærne, fortsetter han.
– Trestabelen var sikkert 4 meter høy da vi startet, men da vi kom fram var den kanskje 2,5, legger Bjørn Einar til.
Trærne hadde ikke overlevd turen på grasiøst vis, og mistet underveis mye av sitt tredimensjonale preg. Ifølge Arild egnet noen tre seg best hengende flatt på veggen, og enkelte tre ble sortert ut og kategorisert som potensielle hjørnetre.
– Husker dere at vi kjøpe oss dresser? Vi skulle jo være flotte selgere i baren på kvelden, da kunne vi ikke stille opp i dongeribukse og flanellskjorte, sier Arild.
– Jeg vet at vi var bestemte på å leve godt mens vi var borte. Vi skulle jo bli rike på det salget! 100 kroner pr tre og 700 tre skulle jo bli 70.000 kroner. Og så kunne vi trekke fra 10.000 for leie av bilen. I bunn og grunn skulle vi sitte igjen med en god slump penger hver, sier Bjørn Einar.
Mannekvinnen
De fikk solgt litt i Alta hvor de var i to dager før de bevegde seg videre til Hammerfest. Turen dit skulle vise seg å være av den utfordrende sorten.
– Det var en voldsom vind og 10 meter sikt i 20 mil. Vi kom vel fram til motellet halv 3 på natten og var omtrent firkantet i øynene etter den tøffe turen.
Personen som møtte de på motellet skulle bli et minne som etter 33 år har beholdt mange av sine fargerike detaljer.
– Var det en mann eller kvinne i resepsjonen? lurer Arild på.
– Det var vel et kvinnfolk, men 190 cm høy og brede skuldre. Hun var jo egentlig fra Sandnessjøen, sier Bjarne, som også mener å huske at hun het Kari, muligens Karin.
Alle tre er enige om at hun var en skremmende figur å møte på den gangen.
– Se for deg dette store kvinnfolket, og så leter hun da opp noen suspekte filmer fra under disken som hun tilbyr oss, og lurer på om vi trenger hjelp til å sette de inn i VHS-spilleren på rommet, sier Arild, som grøsser av minnet.
De tre livredde mannfolkene overlevde heldigvis natten uten varige mén.
Misforståelser
I forkant hadde karene fakset til lensmannen i Hammerfest for å få løyve til å selge. De fikk anvist en plass, men så viste det seg at lensmannen hadde gjort en tabbe.
– Han beklaget seg og sa at han hadde lovet noen andre plassen, sier Arild.
– Jeg husker godt ei som kjøpte tre hos oss i Hammerfest. Hun kom tilbake litt senere og ba så fint om å få kjøpe et nytt tre, for det første hun kjøpte drysset så veldig, sier Bjørn Einar.
– Vi måtte jo begynne å si med folk at de måtte for all del ikke ta inn treet med en gang. Det var jo litt for å berge oss fra klager, men samtidig bør det jo uansett akklimatiseres, forteller Arild.
Etter misforståelsen ordnet de seg da plass i Rypefjorden, hvor det var mye mindre folk. Salget gikk så sakte at turen kom til å vare lenger enn planlagt, noe Arvid husker godt.
– Jeg tok meg fri fra jobb fredag og mandag, men mandag kom og gikk og jeg måtte ringe og fortelle at jeg ikke kom hjem enda. Vi endte opp med å være borte hele den uken.
– Folk var jo ikke uvillige til å kjøpe, de sa bare at trærne var så «glissen i toppen», ler Bjarne.
Gikk i null og dumpet trærne
De startet på hjemturen lørdag, åtte dager etter at de ankom Finnmark.
– Vi hadde sikker minst halvparten av trærne igjen. Vi fikk akkurat betalt Rune Vasdal for leie av lastebilen som kostet 10.000, i tillegg til oppholdet i Finnmark. Så da endte det med at vi heiv alle trærne i en dal på turen hjem, sier Bjørn Einar.
På hjemturen kjørte de gjennom Finland og Sverige. Det var da de kom på det:
– Vi hadde jo ikke tatt av tre til oss selv! sier Bjarne.
– Gjennom Sverige sto jeg da bake på kassen og speidet etter fine furutre. Når jeg så noen banket jeg i taket på bilen slik at de andre to skulle stoppe, mimrer han.
Bjarne lurer på om ikke de andre to kjøpe bygaver til sine kjære under turen.
– Det gjorde jeg – et dampstrykejern!
Det får Arild til å spekulere.
– Jeg lurer på hva damene sa da vi kom hjem.
– Det var ikke noe problem for meg, jeg hadde jo dampstrykejernet! bekrefter Bjarne.
