Med dette leserinnlegget blir jeg nok tatt for å være selvopptatt, og det innrømmer jeg på mange måter at jeg er. Det tror jeg alle mennesker er, men det oppdages mer på enkelte av oss.
Å bli oversett i våre liv er ingen god følelse og kan føre til forskjellige vansker i livet, dårlig psykisk helse og alt dette fører med seg av negative følelser.
Å leve og bo i Norge, i verden rikeste land, skal vi være glad for, selv om noen strever med økonomien av forskjellige årsaker. Når det går så langt som til fattigdom, så er dette en skam for vårt samfunn.
Vi er veldig heldige i dette landet, men hvorfor skriver da vår største syngende landspoet Ole Paus:
“Vi har alt, men det er også alt vi har.”
Mangel på raushet, litt misunnelse, jantelov og mangel på interesse for hva andre mennesker gjør og opplever i livet er fenomener jeg er opptatt av. Også i musikkbransjen!
Dessverre topper Norge statistikken for dårlig psykisk helse med land vi kan sammenligne oss med.
Mange av våre ungdommer sliter i hverdagen med skole, identitet, mangel på relasjoner og tilhørighet.
Hemmelige instagramgrupper finnes hvor enkelte ungdommer føler er eneste plassen de blir hørt og sett. Der oppfordres til selvskading til og med selvmord.
Dette er ståa i dag og en tragedie for landet vårt, ungdommen og oss foreldre.
Måten vi lever på i det sosiale, dette med å besøke hverandre, gjøre ting i lag svekkes over tid og vi blir mer opptatt av nettet, mobilen, likes, oss selv, TV og alt som finnes hjemme av tilbud.
I hvert fall for de fleste av oss. Hva kan vi voksne gjøre?
Som menneske, musiker og samfunnsinteressert kjenner jeg på dette, også den selvopptattheten og egokjøret som finnes i musikkbransjen.
Jeg er opptatt av dagliglivet i lokalsamfunnet og mangel på tilhørighet. Vi opplever manglende omsorg i samfunnet når sykdom og død når oss og andre. .
Hvorfor viser vi ikke hverandre oppmerksomhet med å spørre hvordan har du det? Hvordan går det?
Når det gjelder egne konsertopplevelser med mine band blir jeg stadig glad, men samtidig forundret.
Ikke når det gjelder festivaljobber der publikum kommer for å oppleve en hel haug med band og artister, og kanskje også mine prosjekter.
Jeg blir alltid glad for hver enkelt som viser meg og mine musikere oppmerksomhet jeg overhodet ikke tar for gitt.
Det vanlige vanlige publikummet kommer alltid og gjør stas på oss på scenen. Takk for det.
Det som forundrer meg er at det oppleves ofte at musikerkolleger dropper hverandres konserter, også mine. Dette gjelder også nær slekt og venner.
Hvorfor er det slik?
N.B. Jeg opplever det samme når jeg er på konserter med andre lokale musikere og artister, hvor er alle musikerkollegene, musikklærerne fra musikklinjer og kulturskoler?
Dette fenomenet gjelder også lokale korps og kor seg i mellom, nesten overalt. Vi bryr oss mindre og mindre.
Å være et kulturmenneske betyr ikke å være opptatt av sine egne konserter og prosjekter. Der er det egoet, den kraften av å selv skape og spille sine egne konserter som regjerer. Det må vi alle som er utøvende musikere og artister i bransjen ha for å overleve.
Å være et kulturmenneske er når jeg er nysgjerrig på hva de andre driver med og går på de andres arrangementer, konserter, fotballkamper og alt som interesser som lokalsamfunnet byr på. Vise interesse og en slags omsorg for skapende lokal initiativ.
Jeg er klar over at mine låter og min samboers tekster også tar opp psykisk helse på godt og vondt og kan skremme noen for å gå på disse konsertene.
Kanskje de er redde for å bli tatt i å være psykisk syk selv eller bare synes vi er kjedelige med dette som tema. Eller rett og slett at vi er for dårlige. Det ser jeg selvfølgelig på som et mulig svar.
Torsdagen på vår Helgelandsturne opplevde vi i Arvid Martinsen Trio at det kom svært få publikummere på Teaterkafeen på Nordland Teater. Selv om vi hadde med et lokalt fantastisk saxofontalent fra Rana Kulturskole.
Konserten var annonsert på facebook og i Rana no. Med så mange musikerkolleger i Mo i Rana synes jeg dette ble ganske rart.
De som kom gjorde denne konserten til noe helt spesielt for oss tre på scenen og det ble et godt minne og et inspirerende møte.
Unnskyldningene vi ofte får helt uoppfordret fra musikerkolleger og andre som aldri kommer, er at de ikke har tid og ting kommer i veien.
Dette har vi to Brygfjelddalen laget en låt om:
DET HANDLER OM PRIORITERINGER….
1.vers.
Jeg har ikke tid jeg må prioritere
Jeg er jo så sliten og trett, ja så lei Jeg gidder så visst ikke være til stede
På det som du prøver å dytte på meg
refr.
Men hvis jeg er med selv
Se det er no annet
No annet for jeg er jo så veldig flink
Da venter jeg selvsagt at du er tilstede
I lag med de andre og skryter av meg
2.vers.
Jeg gidder forresten så visst ikke nevne
Det arbeid du gjorde, ja når var nå det?
Det var jo så tåpelig alt, ja det hele
Så dumt at jeg egentlig bare vil le
refr: Men hvis jeg er …..
3.vers.
Jeg håper du innser din egen begrensning
Og slutter å mase og lar meg i fred.
Jeg gidder jo ikke å gi deg av tiden når jeg eller ingen av mine er med
refr. Men hvis jeg er med selv
Klar melding og vi velger heller å si det rett ut i steden for å snakke om det i korridorene.
Kanskje syter jeg… Ja, jeg gjør vel det.
Vær raus, spør hverandre hvordan det går i livet, møt opp eller ta kontakt med hverandre når noe skjer.
Vis hverandre oppmerksomhet. Det er jo hyggelig å være hyggelig.
Så: All mulig takk til alle arrangørene av AMTrios turne og til publikum, foreldre som møtte opp med barn og ungdom fra lokale korps, Grane Sangkor og til Sjalg Wika som alle var herlige medspillere.
Stor takk til Helgelendingen som sponsor og med fyldig omtale og bilder av konserten sammen med Vefsn no og Avisa Hemnes. Og selvfølgelig til sponsor Roar Møller på Gilles. Dere alle gjør oss gode!
Arvid Martinsen – medmenneske og musiker Brygfjelddalen 7. november 2019