Ole-Henrik Bjørkmo Lifjell ønsker å fortelle oss om sin oppvekst som homofil og same. Han fylte samfunnshuset i Korgen for å prate om det som har vært så vanskelig, og samtidig så fint.
Ole-Henrik tar oss med på en reise tilbake i tid. Han forteller oss om en oppvekst i trygge omgivelser, og hvordan dette kan slå sprekker når man opplever å føle seg annerledes. Han speiler et samfunn som er godt og vondt, samtidig. Han reflekterer rundt det å vokse opp som homofil og same i Hemnes kommune, og hvordan dette kan påvirke et ungt hode.
Samisk karriere
Navnet til undertegnede avslører at jeg og Ole-Henrik er i familie. Likevel, jeg må innrømme at det ble ett og annet Google- og Facebooksøk for å finne all informasjon om hvem denne karen er og hva han gjør. For det er mye.
Han er leder for Sametingets ungdomspolitiske utvalg, sitter i flere referansegrupper og råd. Han er ressursperson, enten som samisk eller homofil, eller begge. Han jobber også som prosjektkoordinator for Mental Helse Ungdom som omhandler psykisk helse blant samisk ungdom. I tillegg så er han aktiv i flere kreative prosjekter.
Denne unge mannen har veldig mye på gang. Og han har mye å fortelle. Scenen er satt, salen er full, Ole-Henrik entrer scenen etter vakker introduksjon fra varaordfører Christine Trones og enda vakrere joik fra Charlotta Kappfjell.
Starten
Lihkevaerien Ole-Henrik, Lifjellets Ole-Henrik forteller fra scenen at han har skapt seg en samisk karriere. Men den har tatt tid å bygge opp. For å forstå veien dit må man klare å se på hva som er forskjellen på å være same og det å være norsk. Hvordan det er å være homofil og ikke heterofil. For å forstå hvordan alt dette påvirker og former et menneske, og har ført han til dit han er i dag, må han fortelle oss om hvordan han var og hvordan han hadde det som ung. For alt har en sammenheng.
– Jeg var veldig sjenert som barn. Fram til jeg var 10 år trivdes jeg best med å være med meg selv. Bestemor sa det så ut som om jeg hadde flere personligheter inni hodet mitt samtidig.
Nå lever jeg faktisk av å være same og homo. In your face til alle som kalte meg lappjævel og en jævla homo. Jeg er proff same og proff homo.
– Da jeg ble eldre og begynte å gå på skole begynte det å bli utfordrende. Sjenertheten avtar. Jeg blir mer sosial, og føler tilhørighet. Jeg viste jeg var same, men tenkte egentlig ikke så mye over det. Men jeg husker en gang vi skulle ha spesialundervisning i samisk, noe vi gledet oss til, da en klassekamerat sa at vi var så dumme at vi måtte ha ekstraundervisning. Da begynte ting å endre seg.
Årene går og han begynner på sameskolen i Hattfjelldal, der de var flere ganger i året. Hjemme i Hemnes fikk han høre at han var dummere enn andre, en lappjævel. På sameskolen fikk han høre at han var for lite same, kunne ikke språket, hadde ikke kofte eller familien dreiv ikke med rein. I tillegg hadde han på dette tidspunktet begynt å merke at han følte seg annerledes enn de andre guttene. Ikke som ei jente, men annerledes på en måte.
– Du e så femi at eg trur det bor ei jenta i deg Ole-Henrik, var det en gutt som sa. Jeg tenkte da, så bra, da har jeg ei jente å leke med. Det er rart hvordan hodet fungerer av og til. Jeg tenkte ikke en gang da at jeg var homofil.
Flytter
Han forteller at det var første da han var 12 år og de hadde flyttet til Bleikvasslia at han skjønte at han var homofil. Han merket da at han ikke var som de andre guttene. Det føltes litt rart.
– Her skjønte jeg at noe måtte gjøres. Jeg måtte overkompensere. Lage meg en karakter. Jeg måtte bli guttegutt. Rett og slett være alt annet en meg selv. Fikk meg jentekjæreste, kledde meg guttete. Alt for å skjule hvem jeg egentlig var.
Ole-Henrik prater lett om dette. Hele tiden reflekterer han videre rundt de mange aspekter det er i disse utfordringene han opplever i livet. Hva får oss til å tenke og handle slik vi gjør? Hva er annerledes? Hvor går det feil? Respekt versus aksept. For oss i salen er mye av dette tøft stoff å fordøye, men det virker så lett for Ole-Henrik å prate om dette. Akkurat som om han blir lettet av å lette på tankene. Vi lytter videre.
Det er lettere å ikke være same
Videregående skole kan være utfordrende. Det blir det for Ole-Henrik også. Det starter bra. Han går på idrettsfag med langrenn som idrett. Og han er god. Faktisk overraskende god, i følge han selv. Livet er behagelig. Han er ikke samen eller homoen. Bare en av gutta liksom. Han bryter litt med seg selv. Han skulker samiskundervisning. Det å bryte med det samiske skulle gjøre det lettere å kunne være homofil. Trodde han.
– Når det blir kjent i klassen at jeg er homofil begynner det å bli vanskelig. Guttene tar avstand. Jeg er ikke en del av gjengen lenger. Det topper seg i gymtimene. En av guttene sier høyt i garderoben at han nekter å dusje med en homo.
Ole-Henrik trosser truslene. Han bare ignorerer det. Han vet ikke om han drar på seg juling eller det som verre er. Han bryr seg ikke.
– Videregående er basert på hierarki. Et merkelig system. En som går i første kødder ikke med en som går i tredje. Et avansert system som ikke lar seg forklare her i kveld. Jeg tenkte at når jeg gikk i tredje så var jeg fredet, ingen kan ta meg nå. Men da opplever jeg det som faktisk er enda verre. Total ignoranse. Folk tar avstand.
Han forteller om hendelser i familien som satte dype spor i han. Storebror tar livet av seg. Ole-Henrik opplever en enorm sorg. Depresjon preger hverdagen hans. På skolen, som skal være et fristed, blir det enda verre. Ingen kommer å snakker med han. Ikke én kondolerer og spør hvordan han har det. Det blir for mye, og han dropper ut av skolen.
Noe uventet skjer
Det enkleste når ting er vanskelig er å ta avstand. Komme seg vekk. Ole-Henrik velger derfor å flytte. Det bærer til Oslo. Her blir det lettere for han. Lettere å være homofil. Trenger ikke være han samen. Men så skjer det noe. En uventet glød tennes.
– Mens jeg er i Oslo har jeg egentlig tatt avstand fra å være same, eller jeg velger egentlig å ikke være same på et tidspunkt. Men så skjer det en ting som får meg til å tenke annerledes igjen. Stortinget fremmer forslag om å legge ned sameskolen i Hattfjelldal. En skole som jeg nå innså hadde betydd mye for meg. Jeg starter her en kamp som jeg ikke så for meg at jeg skulle kjempe.
Det blir tent en stolthet og en kamplyst for det samiske. Skolen blir fredet. Ole-Henrik blir kjent som en av krigerne i saken. Plutselig har bordet blitt snudd. Nå er han same for fullt. Hele historien er endret. Alt det vonde er byttet ut med glede. Fra å ta avstand fra det samiske, står han plutselig nå midt i det. Og det skal bli mer. Jobber og engasjement innen for det samiske blir hverdagen. Nå står han på en scene med en fullsatt sal. Folk møter opp for de er stolte av ham, han er nesten litt kjendis her i bygda. Same nr 1 her i kommunen!
– Jeg måtte faktisk ta avstand fra å være same for å virkelig få øynene opp å bli en fullverdig same. Nå lever jeg faktisk av å være same og homo. Inn your face til alle som kalte meg lappjævel og en jævla homo. Jeg er proff same og proff homo. Slå den du!
Hvor «kræsjer» det?
Hvorfor skal man oppleve å møte på så mange utfordringer i et samfunn bare fordi man føler seg litt annerledes? Hva er forskjellen på å være samisk og det å være norsk? Hva skiller en homo og en hetero? Hvorfor skal alt være så rigid? Hvem skal utfordre normene, og hvem har satt dem?
Ole–Henrik er talefør. I løpet av kvelden er det lagt inn en lang kaffepause. Likevel rekker han å sveipe innom mange aspekter og han ryker også på noen digresjoner, som han ofte tok seg i og beklaget. Noe han ikke trengte. På et tidspunkt var han på tur å avslutte, men ble klappet i gang igjen.
– For å teste dere litt om hvordan vi mennesker opplever andre skal jeg gi dere en test. Rekk opp handa de som synes jeg er maskulin. Ingen nei. Så rekk opp handa de som synes jeg er tøff da. Det var alle ja. Hva er egentlig forskjellen på maskulin og tøff. Hva er mann med stor M?
Dette har han tenkt mye på. Og det har tidvis vært utfordrende. Han tar oss med tilbake til tiden på sameskolen i Hattfjelldal, da de hadde praksis i reindrift. Her opplever han en mannsdominert kultur. Der sjargongen er at homo er humor. Det harseleres med det å være homofil. Dette får han til å skamme seg, og han føler at han ikke passer inn i dette miljøet.
– Den samiske kulturen har sine skyggesider. Vi er kanskje litt for rigide. Innen det samiske samfunn kan man oppleve et sterk fellesskap, en kollektiv tankegang. Vi kjemper for å bevare det som er igjen. Dette kan kanskje noen ganger virke mot sin hensikt. Vi blir låst, vi utfordrer ikke normene, og vi slipper ikke til andre. Noen oppleve kanskje å ikke være nok same for å bli akseptert?
Den samiske halvtime
Avslutningsvis blir det spørsmålsrunde. Her får han flere jobboppdrag, han må svare på hva det har gjort med han å vokse opp i Hemnes kommune, og han får en voksen mann til å innse at han ikke på langt nær er mer mann enn det han mener Ole-Henrik er.
Han rekker også å komme med tips til hvordan håndtere en homofil. Hva du ikke skal spørre om. Klokka tikker godt forbi tidsskjema. Vi er inne i den samiske halvtimen.
– Er en same invitert til middag til et avtalt tidspunkt så er det en felles norm at dette tidspunktet strekker seg en halvtime framover. Så jeg er godt innenfor tiden.
– Helt til slutt ønsker jeg å plante en tanke i hodene deres. En oppfordring om å tenke annerledes. Når vi skal snakke om en same eller en homofil, ikke snakk om du, han eller hun som er same eller han som er homofil. Prøv å si; han av oss, hun av oss eller de av oss. For det er det det handler om. Normalisering og inkludering. Ikke respekt men aksept. Vi er alle like, vi bare føler og tenker litt forskjellig.
Den samiske halvtime holder akkurat. Kvelden avsluttes med trampeklapp og utdeling av blomster.
Ja jeg er også en Lifjell. Etter denne kvelden føler jeg at graden av det å være en Lifjell og det å være same har steget mange hakk. Jeg er stolt av å være same, og ikke minst er jeg stolt av være i familie med en same som Ole–Henrik, som jo er litt kjendis.
