Sunniva Fjeldavli (25) har jaktet i fire år, og endelig ble det full klaff.
I fire år har Sunniva Fjeldavli trasket sammen med jaktlaget sitt uten stort hell. Den tredje dagen under årets elgjakt smalt det. Det var endelig Sunniva sin tur til å felle storoksen. Hun forteller om opplevelsen.
– De to første dagene gikk vi mye uten å se noe. Der vi pleier å møtes på morgenen ser vi utover et ganske stort område og vi kan se bortover på nabovaldet. Da har vi sett litt elg på åkeren der, som har kommet over ei elv inn på vårt vald. Så vi fant ut at vi skulle være i det området for å se om elgen ennå var der.
To elger
Sunniva satt da på post og ventet. Lite skjedde. Hun hørte ingenting på radioen som brukes for å si ifra om de ser elg.
– Jeg hørte da en knaking og litt lyder og tenkte det var driverne som kom. Jeg hadde en liten, tett granskog i skråninga nedenfor meg, og plutselig ser jeg et elghode som stikker opp. Den står bare og ser på meg lenge, og jeg tenkte at nå vet den at jeg er her og den kommer til å løpe unna.
Sunniva ser plutselig at det er to elger. Den ene okse – nettopp det de har på kvoten.
– De fortsatte å gå i det granfeltet slik at de var ute av syne. Jeg var da sikker på at de skulle gå nedover, men så svingte de opp på skrått slik at jeg fikk en åpning. Da gikk alt egentlig på autopilot og jeg hadde ikke så mye tid til å tenke.
Så smalt det oppi Bygdåsen.
– Jeg så at det var et bra treff og ble stående og trø litt for å se hva som skjedde. Elgen løp da tilbake dit den kom fra, kanskje 20 meter før den falt i bakken og ble liggende.
Perfekt øyeblikk
Sunniva er meget fornøyd med både fangst og opplevelsen. Alene på posten var det opp til henne å bestemme om skuddet skulle fyres av.
– Det er det øyeblikket man har gått og ventet på lenge. Det kunne ikke vært mer perfekt. Både avstand og åpning og at han kom såpass rolig. Det var ikke så mye å vurdere. Ofte kan det jo være at elgen kommer for tett eller for fort. Det er alltid opp til skytteren å bestemme, man vil jo ikke skadeskyte et dyr.
Hun forklarer en uvitende journalist hvordan elgjakt ofte fungerer.
– Hvordan vi jakter er alt etter vær og vind, for å si det sånn. Som regel sitter halvparten av oss på en rekke på post, i et område vi tror elgen kan komme. Og så er de andre ute og går fra et område for å jage elgen mot oss. Det går også an å drive smygjakt, hvor du smyger deg inn på elgen. Det gjør vi av og til hvis det er mye regn og vind slik at elgen ikke hører oss.
De er seks stykker i jaktlaget, deriblant faren til Sunniva. Alle mannfolk godt opp i årene – bortsett fra Sunniva.
– Jeg drar nok ned gjennomsnittsalderen betydelig, ja, ler hun.
– De fleste av dem er vel i pensjonistalder. Men jeg føler meg godt tatt imot. De behandler meg ikke annerledes selv om jeg er ei ung jente. De har vært veldig oppmuntrende og snille og la meg sitte på de beste postene for at jeg skulle få mulighet til å skyte. De synes også det var skikkelig stas at jeg endelig fikk skyte elg.
Utvider horisonten
Selv om dette er fjerde året Sunniva jakter selv, har hun faktisk enda lenger fartstid sammen med faren på jakt.
– Jeg var med han første gang i 2013, da mest for å komme meg ut, for naturopplevelsen og trimmen sin del. Jeg fant jo ut at det var ganske spennende, og i 2016 tok jeg jegerprøven.
– Jeg drar nok ned gjennomsnittsalderen betydelig
Sunniva forteller at faren jakter alt mulig, og at hun selv gjerne utvider horisonten.
– Jeg synes jo elgjaktsesongen var vel kort. I år var vi jo ferdig på tredje dagen, så jeg kjøpte meg hagle i høst slik at jeg kan jakte annet også.
Hun presenterer jakt som en sosial greie som byr på nye bekjentskaper og muligheter.
– Jeg var med på harejakt på Dønna som en kollega av meg arrangerte. Det var veldig spennende. Og så var jeg på rypejakt ved Røsvatnet for noen helger siden. Vi så mye rype, men det ble ikke treff for min del. Jeg anser det likevel som vellykket, for min del handler det mye om det å komme seg ut og å komme nært innpå dyrene.
Oppvokst på tur
Ingen av hennes nærmeste venner driver med jakt, men Sunniva står godt på egne bein. Hun har endelig funnet seg lærlingeplass i Sandnessjøen, men drar helst hjem til Bleikvasslia i helgene, hvor familie, venner og tur venter.
– Jeg har vokst opp med mye tur, mamma og pappa dro meg med ut på blant annet ski- og skuterturer fra tidlig av.
Hun har i en del år nå hatt en ekstra stor plass i hjertet sitt for friluftslivet.
– Det begynte kanskje for fullt i 2012, året før jeg var med på elgjakt for første gang. Og så kjøpte jeg meg toppturski for 3 år siden da det ble for lenge å vente hele vinteren på å få dra på fjellet, ler hun.
– Jeg drar mye alene, det blir jo en del spontanturer. Ellers drar jeg med familie og venner. Det trenger ikke være så lange turer, det gjelder bare å komme seg ut, sier Sunniva over kaffekoppen på morens kjøkken i Bleikvasslia.
– Det er kanskje litt klisje, men det er terapi for sjela.
I Sandnessjøen blir det også litt turer.
– Det blir jo litt på ettermiddagene. De syv søstre er jo veldig fine turer. Jeg hadde en drøm om å gå alle samtidig i sommer, men så langt kom jeg ikke.
Sunniva forteller at en bekjent har invitert henne som gjestejeger på elgjakt.
– Man er jo et jaktlag på et område, og så er det gjerne mange med de første ukene før det dabber litt av og folk blir litt opptatte med andre ting. Man bør jo være flere på elgjakt, så da tok de kontakt og lurte på om jeg ville være med. Det blir kanskje noen helger med det også framover.
– Det er et fint jaktmiljø. Alle hjelper hverandre og kan invitere hverandre på jakt.
Rå jaktopplevelse
På bildedelingstjenesten Instagram kan man se idylliske bilder fra mange av turene og opplevelsene Sunniva har vært med på. Øverst på et fjell, med og uten ski. I telt, i båt og kajakk. I skogen, med og uten våpen. Det siste bildet naturligvis av Sunniva og hennes første elg, med hele 15 tagger.
– Mange jakter hele livet uten å få en så stor elg. Den er større enn noe pappa har fått. Jeg kommer til å huske det resten av livet, det er nok den råeste jaktopplevelsen jeg kommer til å ha. Jeg må kanskje bare gi meg på topp, spøker Sunniva, som nok har mange gode jaktår igjen.