Når Hemnes kommune hadde storfint besøk fra vennskapskommunen i Serbia, kunne «vår egne» serbere fortelle om deres opplevelser med Norge og Hemnes kommune.
I kommunestyresalen i Korgen er et langbord gjort klart. Flere og flere serbere dukker opp. Noen på besøk i Norge, andre integrerte i vårt samfunn. Fra vennskapskommunen Prokuplje er Nikola Koprivica, Ivan Petrovic, Svetislav Budic og Suzana Budic kommet for å høre hvordan det har gått å bli integrert i det Norske samfunn, og i enda større grad, Hemnes kommune. Blant de sitter tolken Jelena Budesa, bosatt på Dønna.
Lettere å jobbe i Norge
Milan Nedeljkovic tar ordet. Jelena oppfordrer han til å oversette slik at både serberne og nordmennene i rommet forstår.
– Jeg skal prøve å fortelle hvordan det var å komme til Norge og et nytt sted, med tanke på jobb og samfunn, sier han og oversetter til morsmålet.
– Jeg kom til Norge for tre år siden. Tiden går så fort, begynner Milan. Han snakker bra norsk. Til og med dialekt.
– Etter videregående i Serbia hadde jeg praksis i seks måneder på et sykehus og begynte deretter å jobbe på et stort privat sykehjem hvor jeg jobbet i tre år.
Milan jobber nå på Hemnesberget. Han sammenligner arbeidssituasjonen i de to landene.
– Jeg kan si at det er mye lettere å jobbe i Hemnes kommune og generelt i Norge, med tanke på personell, hvor mange pasienter man har, oppgaver og så videre.
Språket var naturlig nok en av de første utfordringene som Milan måtte møte.
– Det er ikke så lett å komme til et sted med et fremmed språk og møte mange mennesker man ikke forstår i begynnelsen. Men det blir bedre etterhvert, med både språket og arbeid.
– Det er bra for oss fra Serbia å komme til Norge, og så var det folk her fra Serbia som jeg var kjent med fra før. For eksempel Bojan, vi gikk på samme videregående.
Han forteller likevel at han omgås mest med andre serbere på fritiden, men også litt med norske. Og som mange nordmenn er han interessert i jakt.
– Jeg dreiv mye med jakt i Serbia og i fjor tok jeg jegerprøven her i Norge. Jeg fikk innvilget våpensøknaden, så da er det bare å komme i gang med jakta.
Sosiale utfordringer
Bojan Stamenkovic bor også på Hemnesberget, og synes det kan være utfordrende å få seg en norsk omgangskrets der.
– Jeg er ikke helt fornøyd med mitt sosiale liv her. Men det er fordi det er et litt annet system. Jeg jobber mye og de unge på min alder er gjerne reist til større plasser for å gå skole. På Hemnesberget vet vi at de kommer hjem kun til Båt og fjordfestivalen, Jul på berget og sånt. Akkurat da er det mye folk og veldig trivelig. Det er et godt tema å ta opp, og tenke framover og på hva vi kan gjøre.
Bojan forteller at han var aktiv i frivilligsentralen i Serbia.
– Nå er det liten tid til det. Jeg jobber mye og så er alt litt langt unna her slik at det blir tidkrevende når man må kjøre mellom stedene. I Serbia finnes alt på en plass. Men jeg trives godt her, det må jeg si.
Her kommer Jelena med en liten oppfordring.
– Nordmenn trenger å pushes litt. De er ikke et folk som kommer løpende til deg og sier «Kom på besøk til meg klokken tre!» Man må selv være litt frampå, sier hun.
Ordfører Christine Trones og mannen Morten Christiansen er også tilstede. Trones har et forslag å komme med.
– Hemnes kommune er en kommune som er glad i musikk. En måte å integrere seg på kan være å delta i janitsjaren, korps eller kor.
Bedre enn Rana
Branko Jelic har fått oppleve både Rana og Hemnes kommune og har en interessant sammenligning.
– Jeg bodde først på Mo, men så begynte jeg å jobbe her. Da så jeg at det var mye bedre for familielivet her enn på Mo, og jeg tok med meg familien og flyttet hit forteller han.
– Hvordan det? spør Christine Trones.
– Folket er så mye snillere her. Jeg vet ikke hvorfor, men det er sant. På min første dag i hjemmesykepleien så kom folk for å prate og hilse på, samme som i Prokuplje. Man trenger ikke vente lenge før man begynner å prate på privaten. «Hvordan går det, trenger du noe hjelp, bare ring meg etter jobb». Hvis man trenger noe så får man hjelp med en gang her. Man får mer kontakt med folk og kjenner rett og slett varme fra folk her.
Branko har også hatt en reise når det gjelder å lære seg norsk. Han begynte opplæringen allerede i 2010, men måtte avslutte da han fikk problemer med blindtarmen og måtte operere. Opplæringen fortsatte han med i 2012.
– Jeg skrev jobbsøknad, og selv om den var mest på engelsk så fikk jeg beskjed om at jeg var velkommen til Norge hvis jeg ville lære meg norsk. De kunne ikke garantere at jeg fikk jobb, men sa at jeg hadde gode sjanser. Så da tok jeg sjansen og dro.
Jelena har et siste spørsmål til karene. De prater serbisk, og Jelena oversetter.
– Jeg spurte dem om de hadde brukt stemmeretten sin.
Det kommer fram at Bojan og Branko ikke har fått valgkort i posten, selv om de har bodd her i over tre år.
Møtet avsluttes og mange erfaringer er delt. Håndtrykk og klemmer deles ut, og «serberne våre» fortsetter livet og integreringen i Hemnes kommune.
