Et reisefølge på åtte canadiere besøkte nylig Korgen og Klemetspelet etter to års forberedelser. Som etterfølgere av Klemet og Anna Person hadde de mange opplevelser knyttet til sin historiske arv i Leirskardalen.
Det hele startet med at korgværingen Brit Pettersen lette etter sine forfedre i Canada. Hun og ektemannen Thor reiste over Atlanteren og fant hennes bestefars glemte grav. I den forbindelse sporet hun også opp slektninger etter sin mors tante Borghild fra Hjerpbakken i Leirskardalen, som giftet seg med Klemets sønn Johannes. Slik gikk det til at en norskættet familie i Canada ble funnet og gjort kjent med sine røtter fra Leirskardalen.
They found us!
– Tenk at vi ble funnet! «We didn’t even know that we were missing!», ler Ruby Fielding, som er Klemets oldebarn.
Journalisten har i grunnen ganske inngående kjennskap til stamtavla til de tilreisende på grunn av nært slektskap, men må likevel få det inn med teskje, når gruppa på åtte nå skal forklare «kem de e uinna», og Wayne Peterson påtar seg å tegne opp ei aldri så lita stamtavle for journalisten.
– Tenk at vi ble funnet! We didn’t even know that we were missing!
Slekters gang
Jo, det var altså slik, Klemet og Anna Person hadde mange barn, og en av sønnene deres, Johannes Person, giftet seg med Borghild Pedersen Hjerpbakk, ei av tre søstre fra gården Hjerpbakken i Leirskardalen. De reiste «over there» i 1929, til Gull Lake, i provinsen Saskatchewan, og de fikk en hel ungeskokk! Som mange norske immigranter tok også Johannes Person et mer amerikansk navn. Han tok navnet Johan, men de kalte han John. Og etternavnet endret han fra Person til Peterson.
Oscar og Gloria kom tilbake
Til årets reise kom altså som sist, Oscar Peterson og kona Gloria Peterson. Oscar er sønn av John, Johannes’ sønn. De snakker om «Grandpa John». Oscar lyktes med å få med seg sin bror Wayne og hans kone Val Peterson.
Brødrene Oscar og Wayne har med seg sitt søskenbarn Ruby Fielding, som er datter av Clem, (døpt Clemment, etter sin norske bestefar). Hun har reist til Norge sammen med sin ektemann Gary Fielding. Og brødrene Oscar og Wayne har med seg sine ektefeller Gloria og Val, alle Peterson.
I tillegg til disse tre barnebarn av «Grandpa John», så har Oscar og Gloria med seg sine to døtre, Terry på 45 og Tammy på 42. Terry er gift med en fransk canadier, mens Tammy fortsatt lever «det glade singelliv». Det spøkes med at kanskje får ho seg en nordmann nå når hun har lært seg å bake kamkaker.
Kamkakbaking i Hjerpbakken
Gjengen fra Canada er samlet i bakarhuset i Hjerpbakken, der Oscars, Waynes og Rubys bestemor Borghild kom fra. Her blir de tatt i mot av sin tremenning Karin Storbæk, som har satt av dagen til å lære dem å bake kamkaker. Noe de selvsagt aldri har bakt før, og heller ikke smakt. Det vil si, Oscar og Gloria har prøvd seg, da de var her for to år siden. De som samlet familien på begge sider av Atlanteren, Brit og Thor Pettersen, kommer også. De har hatt hyppig kontakt med canadierne og vært et knutepunkt for å koordinere aktiviteter hver dag for dem. I dag er det altså lokal baketradisjon på heimgården til oldemor Borghild som skal læres bort.
Wayne er av den konservative sorten ektemenn som sulter i hjel ved brødboksen, helt etter sin egen erklæring.
– Jeg baker ikke, så jeg møter opp på dette for å spise!
Ødelagt image
– Jeg baker ikke, så jeg møter opp på dette for å spise! Det ser jeg fram til, erklærer han, mens han super på kaffen.
– Jeg lager ikke mat, og jeg gjør ikke husarbeid. Jeg vasker ikke kopper eller klær. Jeg er skikkelig gammeldags.
Waynes kone Val er enig med han i hans beskrivelser, men sier at han faktisk er en reser på å støvsuge, så kanskje overdriver han sin minimale innsats i heimen, hvem vet? Etter at de andre har laget deig, bakt, kjevlet og sett kamkaka, skal det stekes, og jammen trår ikke Wayne til! Han blir foreviget også, noe han er redd for kan ødelegge imaget hans. Han er veldig interessert i hvordan dette foregår. Skal kanskje kamkaka snues opp ned og stekes på begge sider?
Steikinga går greitt etter Karins kyndige veiledning. Dette har hun gjort noen tusen ganger før. Alle som en får prøve seg som bakere og steikere. Kamkakene blir trill runde, og en skulle tro at dette hadde de gjort før!
– Nei, dette er for varmt for meg, erklærer Wayne, etter å ha snudd rundt på noen kamkaker. Men jeg liker når bakverk er litt brent, så jeg lager noen godt stekte til meg selv!
Første gang utenlands
Han deler gjerne sine opplevelser av Norge og Korgen som er hans første utenlandsbesøk noensinne!
– Det å ta denne reisen til Korgen og til Klemetspelet har kun vært en stor opptur, og det har gjort at jeg NÅ har lyst til å reise rundt til andre land i Europa!
– Jeg har aldri vært utenfor Canada! Min Kone Val har reist en del i USA, men jeg liker ikke USA, og jeg har tenkt at andre steder i verden heller ikke frister for jeg har trodd at jeg ikke ville bli forstått. Dette med annet språk i andre land har jeg sett for meg kunne bli vanskelig og at det kunne bli vanskelig med andre kulturer. Men det har vært helt fantastisk å oppleve å komme til Korgen! forteller Wayne gledesstrålende.
– Vi har blitt så godt tatt i mot, alt har vært så godt planlagt, og jeg er også så imponert over hvor godt folk her snakker engelsk. Vi har ikke hatt problemer i det hele tatt med å gjøre oss forstått. Under Klemetspelet så ble vår familie sluppet inn først og fikk sitte på fremste benk, nærmest som en VIP-plass. Det var veldig fint gjort. Christine hvisket oss historien på engelsk underveis, noe som var veldig nyttig. Etterpå fikk vi hilse på Simon som spilte vår oldefar Klemet. Han fortalte at han var stolt over å få spille vår oldefar. Vi syns også at det var helt fantastisk å få møte skuespillerne etter Klemetspelet. Tenk, vi ante ikke at vår oldefar var en berømthet!
– Det å ta denne reisen til Korgen og til Klemetspelet har kun vært en stor opptur, og det har gjort at jeg NÅ har lyst til å reise rundt til andre land i Europa! Jeg visste at vi hadde norsk herkomst, men ikke at vi faktisk hadde levende slekt her.
–Tenk, vi ante ikke at vår oldefar var en berømthet!
På sykehjemmet
– Å dra til Norge er den beste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv! Jeg har følt meg så trygg i Canada hele mitt liv og ikke ønsket å dra ut. Men NÅ, nå har jeg opplevd en fantastisk mottakelse i Norge, folk har vært så koselige, ja nå vil jeg ut og se mer av verden! I går var vi på sykehjemmet her i Korgen og besøkte vår fars søskenbarn, Astrid Trones på 93 år. Hun hadde mange spørsmål til oss, om reisa vår og om oppholdet, og var veldig interessert i oss slektningene etter tanta hennes, som hun husker godt fra sin barndom i Hjerpbakken. Først var det litt vanskelig siden vi dro dit uten noen herfra sammen med oss. Men en sykepleier på avdelinga satte av et kvarter til oss da vi kom, og hun oversatte når vi snakket sammen, og det var veldig fint gjort. Det ble et veldig trivelig besøk, avslutter Wayne.
Buffalos
– Ruby Fielding, et av Wayne og Oscars mange søskenbarn, og datter av Johannes og Borhilds eldste barn, sønnen Clem deler gjerne fra sitt liv i Canada.
Hun forteller først om da hennes besteforeldre kom til Canada:
– «They came to Gull Lake in Saskatchewan province. They lived there from 1929 to 1935. It was «The dirty thirties». It was dirty, «drought». So then they went north to find Cold Lake, Alberta area, where there was «The land of plenty»: lakes with fish, bush with animals to hunt, that was «a good life».
Om eget liv nå forteller hun:
– Min mann Gary og jeg driver to store bøffelrancher i Canada, fordelt på Atlanta og Manitoba. Ranchen vår i Alberta er min mann, Gary, sitt barndomshjem. Der har vi 150 bøfler, og vi ønsker å ekspandere der. Den andre farmen vår er på 4800 achers (19425 mål, red.anm.). Det er lange avstander mellom våre to rancher, og vi har gjort det slik at vi reiser i mellom, og så har vi to voksne barn, der en av dem bor på hver av ranchene, forklarer Ruby.
Ruby har en noe spesiell bakgrunn også. I tillegg til at hun har både samisk og norsk bakgrunn fra sin far og bestefar, så er hennes mor indianer.
– Vi aler opp bøflene for kjøttet. De har det godt og lever selvsagt ute og beiter over store områder. Mesteparten av kjøttet vi produserer eksporterer vi til Colorado i USA. De har utviklet et marked for mat av bøffel der. Og nå kan vi heldigvis leve av dette, avslutter Ruby.
– Det er enkelt å prate med folk, for alle er gode i engelsk.
Fantastiske Klemetspelet
Oscar og Glorias datter Tammy forteller litt om sin opplevelse av norgesbesøket:
– Det er min første gang i Europa. Det er veldig vakkert her. Det er enkelt å prate med folk, for alle er gode i engelsk.
– Om Klemetspelet så forstod vi faktisk en hel del av det, selv om vi ikke kan norsk. Vi har fått informasjon om stykket fra forrige gang når mor og far var her og så stykket. Det var veldig bra! Denne gang fikk vi hjelp av Christine Trones som satt mellom oss og fortalte oss på engelsk selvsagt hva som skjedde underveis. Slik ble vi loset godt gjennom handlingen.
Innholdsrikt opphold!
– Da Brit og Thor kom over til Canada i 2016 var det første gang at jeg fikk vite noe om min norske bakgrunn. Vi har bodd på campingen og hatt det veldig fint der. Og vi har vært på middag i Troneset hos Christine og Morten to ganger, they were very welcoming, vi har vært på lunch i Hjerpbakken hos Karin og Sverre på fredag, dagen etter at vi kom, og så dro vi til Jamtjorden, lørdagen var vi på martnan på dagtid og så fikk vi med oss Klemetspelet på kvelden. Søndagen hadde vi et uformelt slektstreff på campingen. På mandagen var vi i Hattfjelldalen, der vi også har en del slektninger, og nå i dag tirsdag er vi altså her igjen på kamkakbaking og mat. Så det har vært innholdsrike dager, forteller Tammy, som nå er selverklært norgesvenn.
Reisefølget på åtte dro sørover med toget og de såg fram til å se vakre Norge på langs gjennom togvinduet. I Oslo skulle de innom Vikingemuseet, Vigelandsparken, og noen steder til, før de fløy hjemover til Canada. Norgesvennene planlegger allerede nytt besøk om to år. Klemetspelet og alt som følger med har tydeligvis gitt mersmak!
