Detektivene på Veterinærinstituttet

Årsaken er fortsatt et mysterium. På Veterinærinstituttet i Oslo jobber et team på flere titalls ansatte lange dager – og ofte helger – for å knekke koden. En av dem er patolog Helene Wisløff, som mottar oss på obduksjonssalen sammen med assistenten Ingunn Ruud. Det er en mild og lettskyet fredag formiddag. Utenfor vinduene i Ullevålsveien har lønnetrærne såvidt begynt å skifte til høstdrakt.

– Vi har ikke en halv person til overs, så dette er helt på grensa. Akkurat nå overlever vi på at det er svært rutinerte folk med mye erfaring og stå på-vilje som jobber med saken.

På hvert sitt metallbord ligger to nyankomne hundekadavre fra henholdsvis Oslo og Hedmark, i skrivende stund de siste ofrene for den mystiske sykdommen. Begge hundene hadde lignende symptomer som alle de andre rammede: en akutt kombinasjon av blodig oppkast og diaré, som i de mest alvorlige tilfellene leder til døden på bare ett døgn.

– Obduserer vi to eller tre dyr på en uke, er det mye for oss, sier Helene. – Nå er vi oppe i ti bare på de siste fem dagene.

Unormale dager

Den rolige atmosfæren på obduksjonssalen røper lite om arbeidspresset som har bygget seg opp de siste ukene. Men når Wisløff beskriver en “normal” dag blir kontrastene tydelige.

– Vanligvis prøver vi å gjøre unna obduksjonene på formiddagen. Deretter er det prøver som skal videresendes, papirarbeid som skal unnagjøres, og vevsprøver som skal studeres i mikroskopet. Men siden de første tilfellene kom inn, har vi obdusert hele dagen og vel så det. En del av helgene har også gått med på undersøkelser. I tillegg har vi det regulære arbeidet vårt, som ikke bare kan settes til side.

Hundedødsfallene har for lengst fått internasjonal oppmerksomhet. Hunder bosatt i Norge er allerede utestengt fra arrangementer i Sverige, Danmark, Finland og Ungarn, og senest i helgen advarte Den kongelige spanske hundeklubben mot å reise til Norge. Henvendelsene hagler inn til instituttets resepsjon, som har pekt ut en egen ansvarlig for å sortere e-posten.

Mye følelser

– Det er et voldsomt følelsesmessig engasjement rundt det som skjer, og det er lett å forstå hvor det kommer fra, sier Wisløff. – De fleste av oss har en hund vi er glad i, enten vår egen eller andres, og vi anser dem ofte som fullverdige familiemedlemmer.

For Wisløff og hennes kolleger oppleves arbeidet som en kamp mot klokken. Undersøkelsene har så langt påvist bakterien Providencia alcalifaciens hos mange av hundene, men ingen konklusjon om verken årsak eller kur har foreløpig blitt trukket. Det er heller ikke sikkert – sier Wisløff – at den noensinne kommer.

– Jeg fikk endelig tid til å legge ned kniven og titte litt i mikroskopet forleden dag. Jeg anser patologi som detektiv-arbeid. Hele tiden hadde jeg et håp om at det skulle oppstå et slags eureka-øyeblikk, men enkeltfunnene varierer en del hos hundene, noe som gjør saken vanskeligere å oppklare. Jeg har et dypt ønske om at vi skal løse denne gåten, men det er et vanskelig problem vi står overfor, og at det ikke er sikkert at vi kommer til bunns i saken.

– Er det noe du tar med deg når du drar hjem om kvelden?

– På noen dager suser det litt mellom ørene, ja. Jeg ender ofte opp med å sjekke mailen etter at jeg har kommet hjem. Og den innboksen er ganske full om dagen.

– Komplekst og tidkrevende

Vi forlater patologisk avdeling, som holder til i et tilbygg fra 60-tallet, og stiger inn i instituttets ærverdige hovedbygning. Her tar beredskapsleder Jorun Jarp en kort lunsjpause på kontoret. En kjapp brødskive blir det tid til mellom slagene, men lite mer.

– Vi har forholdt oss til flere omfattende sykdomsutbrudd tidligere, sier hun. – Men ikke blant hunder.

Mye av engasjementet, sier Jarp, handler om den sterke kontrasten mellom sykdommens alvorlighetsgrad og den ellers gode hundehelsen i Norge.

– I Norge har vi generelt en god helsesituasjon blant hunder, både med tanke på stell, ernæring og vaksinasjoner. Hundeeiere flest er veldig ansvarsbevisste og opptatte av dyrene sine. Når det oppstår en slik situasjon, skaper det naturlig nok bekymringer og uro, sier hun.

Denne uroen har kommet til uttrykk som et stort, offentlig press om å produsere håndfaste resultater. Men å forstå en ukjent sykdom er ikke gjort over natten, forklarer Jarp.

– Fra kadavrene som kommer inn for obduksjon på patologi-enheten, går prøver videre til bakteriologi. Bakteriene skal få vokse, så man kan teste dem for spesielle egenskaper, og dette tar gjerne flere dager. Vi analyserer også for spesielle forandringer i vevet fra hundene, og for parasitter, sopp, virus og en rekke andre forhold. I tillegg blir en stor mengde data samlet, kvalitetssikret og bearbeidet. Alt i alt snakker vi om en kompleks og tidkrevende prosess, sier Jarp.

Informasjonen som kommer inn fra de ulike laboratoriene, skal deretter samles inn og formidles til både offentlighet og presse. Denne jobben innebærer sine egne utfordringer.

– Det er en sensitiv balansegang, forklarer Jarp. – Hvis vi går ut med informasjon for tidlig, kan det skape usikkerhet, men hvis vi går ut for sent, ser det ut som vi har sittet på viktige opplysninger.

Kjemper mot fake news

Kommunikasjonssjef hos Veterinærinstituttet, Asle Haukaas, har de siste ukene hatt sin travleste arbeidsperiode siden han startet i jobben.

– Jeg pendler mellom Oslo og Vestlandet, forteller han. – Forrige uke ringe kona i håp om å få inn et ord, men da satt jeg fremdeles i møte. Dette var klokka ni på søndag kveld.

Siden utbruddet startet har Haukaas’ telefon gått varm mot øret. Men det er ikke bare norsk presse som ringer til instituttet med krav om resultater.

– Det har vært en enorm pågang, også fra internasjonale mediehus, sier han. – Fra New York Times til BBC og CNN, for ikke å snakke om oppmerksomheten som har kommet fra svenskene. Det har til og med kommet en telefon fra Hong Kong som jeg ennå ikke har fått tid til å svare på.

Et nytt og tidkrevende aspekt av informasjonsarbeidet, forteller Haukaas, er inntoget av falske nyheter, som har florert på sosiale medier den siste tiden.

– For en uke siden fikk vi henvendelser fra et titalls journalister om et rykte som spredte seg på sosiale medier, om at det var et bestemt merke med hundemat som alle dyrene hadde spist. Dette var bare tull, men vi må likevel bruke tid og ressurser på å motbevise det, forteller han.