Så snart våronna er unnagjort i de hjemlige hager, begynner hemnesværingene å stelle på Hemnes kirkegård. Det rakes og pyntes med levende blomster av mange slag.
Siden den store kirkegården ligger nordvendt til på «Berget» er våren litt seinere her enn i bebyggelsen som ligge sørvendt. Noen velger å beplante allerede til nasjonaldagen, og da som regel med stemorsblomster. Det er en plante som tåler både minusgrader og noen snøbyger, men etterhvert som det blir mer sommerlig og noe varme i lufta, blir stadig flere fargerike sommerplanter satt ned på de aller fleste av de mange gravminnene. Til stor glede for både folk og dyr. Ja, dyrene liker også blomsterprakten. For det er blitt et voksende problem at noen dyr har funnet kirkegården som ett interessant område for å få litt variasjon i kosten. Det er jo ikke matmangel som driver dem mot kirkegården. I skogen rett ved kirkegården er jo tilgangen på spiselig vegetasjon stor.
Det er – som sikker mange har skjønt – rådyrene vi sikter til. Vi har de senere år hørt folk klage over oppspiste blomster på kirkegården, men selv vært forskånet for problemet. Men i fjor mista vi en Flittige Lise og hørte fra flere andre at rådyrene virkelig var i ferd med å bli et problem. Ikke minst på nye gravsted der rådyrene tydeligvis har holdt fest på de mange blomster som legges på grava straks etter en begravelse.
I år har vi fått enda tydeligere bevis på rådyrenes adferd og apetitt på flere blomtsersorter. På en grav planta vi en stor og blomstrende begonia. Det tok 14 dager før rådyrene forsynte seg. Ikke bare med litt av blomstene, men det meste av planten var borte da vi kom for å vanne, og fotavtrykk av rådyr i jorda levnet ingen tvil om hvem syndebukken var. Vi gikk da til innkjøp av en stor Ildtopp, full av bristeferdige knopper og noen utsprungne blomster. Den måtte vel få stå i fred, for vi hadde sett mange fine Ildtopper rundt om på andre gravminner på kirkegården. Ingen rørt av glupske rådyr. Men neida, bare 3 uker senere var halvparten av knoppene fortært. Resten forsvant bare få dager etterpå, mens de grønne bladene sto igjen. Nå har vi planta en stor Geranium, og håper den overlever resten av sommeren. Det blir spennende, for rett etter å ha plantet denne blomsten oppdaga vi at en mer småblomstret Geranium hadde falt i god smak hos de firbente.
Vi steller og vanner selv også flere andre graver, og der har dessverre også rådyrene forsynt seg. Begonia et sted, og et mini rosentre på en annen grav. Knopper og blomster er nennsomt nappet av og spist. Og når vi nå går litt mer på kryss og tvers for å kikke etter spor av rådyras bespisning, så ser vi stadig flere manglende blomster. Ikke raserte gravminner, men lite trivelig å se at blomstene forsvinner og bare grønt bladverk står igjen.
Et tips til oss selv – og andre – til neste års beplantning tror jeg vil være å satse på hvite Margeritter, Spanske Margeritter, Fløyelsblomst (Tagetes), Sølvkrans og Lobelia. Disse har vi ennå tilgode å se har blitt rørt av rådyrene.
