Uinnvidde slet nok med bakoversveis da Hedvig Mollestad Trio entret scenen, for så vidt innvidde også, for her var det trøkk, klasse og stil. Navnet på trioen gav ingen indikasjon på hva som ventet og det var flere som fikk seg en aha opplevelse. En fullstendig vill konsert på Jernvaren natt til søndag avsluttet både programmet og det meste av folks hørsel.
Trioen som består av to damer og en herre på trommer spilte fletta av folk både med og uten hår, og for et image!: Kledd til fest i nylonstrømper og paljettkjoler og høye hæler danset og svingte damene seg over scenen mens de serverte de deiligste triller.
Alle spor var instrumentale og alle spor så nær som ett var ganske lange. Felles for alle var knalltøff stil og homogen musikk uten at det ble til støy. Musikken minnet litt om Terje Rypdal, Jimi Hendrix og Black Sabbath. Jeg satt egentlig bare og ventet på at Ozzy Osbourne skulle dukke opp for å ta en trall.
Leken og kompromissløs
Hvordan formidle denne følelsen? Ganske vanskelig. Trommene var sentrale og drev musikken framover, sammen med bassen. Gitartonene nærmest oppførte seg som drivstoff for at maskineriet skulle rulle fortere og fortere.
Jeg skrev en gang om Ola Kvernbergs musikk at den føltes som en flytur over dalene i indre Troms. Fikk litt samme følelsen her, men at jeg satt i et jagerfly over vidda, med nordlyset over himmelen og silhuetter av reinflokker på bakken mens jeg hadde en atomreaktor trødd opp i ræva… Det var trøkk, det var intensitet, det var hett og det dro på i et fryktelig tempo.
Samspillet var ekstremt tøft. Musikerne drev det beste ut av hverandre samtidig som de egentlig holdt på med hver sin greie. De spilte hverandre opp til dans, og danse gjorde de. Tenkte jeg skulle gi konserten et terningkast, men trøkket fra forsterkeren gjorde at terningen falt på gulvet og ble borte, men syns nok jeg så flere øyne på terningen enn det er øyne på en edderkopp.
Spørs om ikke kjempesmellen som hørtes over Hemnesberget natt til søndag var trioens musikk som til slutt gikk gjennom lydmuren…
