Lørdag kveld var det duket for Linda Eide show i Aulaen. En fullstappet sal fikk full valuta for pengene i et humoristisk show om jazzinnslag i Melodi Grand Prix på godt og vondt.
Med seg hadde hun Sjur Hjeltnes og Sigrid Moldestad. Publikum lo så tårene trillet av Eide og Hjeltnes tolkninger av mer eller mindre kjente og kjære innslag fra for- og nåtid.
Showet handlet om å lære jazzfolket å elske Melodi Grand Prix, i alle fall å hate det mindre. Eide som vi kjenner fra «Eides språkshow» og «Norsk attraksjon» fra stats kanalen startet som seg hør og bør med introen fra Eurovisjonen som vi kjenner så godt, på blokkfløyte. Marc-Antoine Charpentiers preludium til «Te Deum» var altså første stopp tilbake i barokkens 1688.
Eide var meget glad for at så mange jazz og grand prix entusiaster hadde møtt opp og gikk rett til den aller første konkurransen og vinneren der, Lys Assia. Da hun døde for noen år siden var det et eget innslag i nyhetene om hennes bortgang, kun for at hun hadde vunnet det første Grand Prix.
Sjur Hjeltnes sang de forskjellige bidrag fra forskjellige land og språk. Det var fransk, italiensk, portugisisk, norsk og finsk. Italiensk fordi Domenico Modugnos «Nel blu dipinto di blu», bedre kjent som «Volare» den dag i dag spilles av kjente jazzmusikere verden over.
Er vi på Hemnes eller er vi på homofest?
Stemningen var høy og den godeste Linda Eide ropte til publikum; «Er vi på Hemnes eller er vi på homofest?» og latteren slo i taket. Etter litt blokkfløyte og «Voi voi» og historien om hvordan Norge kom med i konkurransen gikk hun videre til den store skandalen i 1963 da den norske juryen endret poengene etter at alle andre hadde stemt slik at Danmark fikk flere poeng en Sveits. Den danske låten? Helt klart en jazz låt.
Sverige endte for hittil eneste gang uten poeng i 1963. Monica Zetterlund og «En gång i Stockholm» ble deretter fremført av Sigrid Moldestad og ja, ingen tvil om at jazz også har fått null poeng i MGP. Norge, Nederland og Finland fikk for øvrig heller ikke poeng det året.
Et finsk bidrag ble sunget av Hjeltnes på finsk og teksten hadde de googlet til norsk, noe som gav null mening, men folk lo så de nesten falt av stolene. Eide fikk vist at kjente jazzmusikere som Karin Krog, Jon Eberson og Jan Garbarek alle hadde deltatt i konkurransen. Senere fikk vi også se at Sissel Endresen og Radka Toneff, begge hadde deltatt, sågar i lag, nasjonalt vel å merke. I tillegg ble Åse Kleveland og «Intet er nytt under solen» sammenlignet med Dave Brubecks «Take five», jazz så det holder.
Hemnes Gass og Bluesfestival
Latteren satt nok mest løst da Arne Bendiksens tidløse klassiker «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» ble satt fingeren på. Historien forteller at etter finalen ble artisten Kirsti Sparboe og Arne Bendiksen invitert til debatt programmet «Her og nå.» I stedet for hyllest ble låten slaktet av en dansk universitetslektor. Lektoren karakteriserte teksten som «nonsens og sludder» og konkluderte med at «det er ett stort lyspunkt i teksten, og det er ‘oj, oj, oj’»
Folk ble gale over kritikken mens noen dro den enda lenger. Samtidskomponisten Arne Nordheim hengte seg på og lagde et eget verk til TV programmet «Her og nå» uken etter. Verket het «Her og Nå» og var et angrep på Melodi Grand Prix som Nordheim påsto hadde fordummende elementer og utelukkende opererte med klisjeer.
Arne Nordheims verk ble framført av jazzsangeren Karin Krog i programmet. Under framføringen skrek Krog ut ord som «sult!», «gass!» og «fri!» akkompagnert av bilder av krig, forurensning og sigarett reklamer. Linda Eide og Sjur Hjeltnes framførte så dette verket der Linda Eide spilte saksofon med gassmaske samtidig som fremre del av aulaen ble grå av røyk. Jeg er sikker på at folk lo og at det ikke var hoste etter all røyken.
Grand prix er full av jazz var konklusjonen. Hvorfor ikke? Jazzmusikerne er like blakke som andre musikere…
Hele seansen ble avsluttet etter at Hjeltnes hadde sunget Portugals vinnerlåt fra 2017. Et crescendo av en framføring av «La det swinge» runget ut over salen før det hele var over. Et heidundrende show utenom det vanlige på en slik festival var noe folk satte umåtelig stor pris på. Absolutt noe å kopiere til en annen gang.
