Mandag ble en rapport om samhandling og tjenesteyting i Rana-regionen lagt fram. Det er kommunene Rana, Hemnes, Lurøy og Nesna som har deltatt i et byregionprogram, og rapporten er et resultat av en forholdsvis lang prosess, hensikten har vært å finne ut hvordan de ulike aktører i regionen kan dra nytte av hverandre.
På papiret er dette en enkel øvelse, noe som for så vidt kommer tydelige fram i rapporten. Et godt og fruktbart samarbeid er helt avhengig av tillit. Samarbeid må nødvendigvis bety at merverdiene som skapes gjennom samarbeidet kommer alle parter til gode, sånn høvelig forholdsmessig rettferdig fordelt.
Tillit er noe man oppnår, ikke noe man krever. Da passer det dårlig om den største aktøren er tilfreds når regionale tjenester sentraliseres inn til dem mens de raser mot sentrale myndigheter eller naboene når de står i fare for å miste noe selv.
Å hevde at interkommunalt samarbeid har fungert spesielt bra i denne regionen vil være en kraftig overdrivelse, og når ord som ydmykhet dukker opp i rapporten er det trolig mange som nikker. Ydmykhet er ikke å stå med lua i handa, og håpe på almisser. Ydmykhet er å kjenne ansvar i en maktposisjon, til å lytte og søke felles løsninger som skaper fordeler – for alle parter.
Vender vi oss innad i Hemnes har vi samme problematikk. Med fem tettsteder som historisk sett heller har kjempet mot hverandre istedenfor å finne felles mål og samarbeid er det kanskje på tide med en liten lokal utredning?
Like åpenbart som at nabokommunene til Rana er avhengig av Rana for å oppnå egen vekst burde det være at de ulike tettstedene i Hemnes er gjensidig avhengig av hverandre. Det bør være mer interessant først å diskutere hvorfor man skal gjøre ting istedenfor hva, noen ganger er det nemlig åpenbart hva som kommer først av høna og egget.
Nå vil mange hevde at i Hemnes vet vi hva, vi skal spare 20-25 millioner. En annen måte å se saken er at i Hemnes skal det brukes veldig mye penger, og noen må beslutte hvordan disse pengene skal brukes. Da blir diskusjonen kanskje en annen, og ser man litt mer langsiktig enn neste måned og neste år endres muligens premissene enda mer.
Næringslivet har for lengst tatt de nødvendige grep for å overleve. De jobber sømløst over grensene, enten det er de usynlige mellom tettstedene, eller de som er avmerket på kart mellom kommunene. Det samme har arbeidstakerne, de kjører både inn og ut av bokommunen, innenfor et felles arbeidsmarked, med passelig dose av tillit og ydmykhet.
