Hemnes rapporteres å være ute av lokaliseringskampen for nytt sykehus på Helgeland. Dermed stormer frierne på døra, de ønsker støtte for akkurat sin løsning.
Vi hørte nylig formaningen om at nå må Hemnes kjempe for Rana. Egentlig oppsummerer dette hele kampen om sykehus og hvor det skal ligge. Det handler om byutvikling, om distriktspolitikk, om nye muligheter for lokalt næringsliv, om arbeidsplasser, om lokal vekst.
Hemnes skal ikke kjempe for Rana i sykehusdebatten, Hemnes skal kjempe for pasientene.
I debatt der pasientene tilsynelatende er stuet bort i mørklagte korridorer kjempes det for sin fete far istedenfor sin syke mor. Det er på tide at både beslutningstakere og høringsparter snur seg mot pasientene og ikke minst spør seg selv – hvorfor i all verden har vi sykehus?
Årsaken til at Hemnes er forlatt som lokaliseringsplass er trolig flere, men i lang tid har en del hemnespolitikere pratet ned egne fortrinn, og kanskje spesielt Helgelandssykehusets definisjon av plassering i Hemnes. Det bør derfor ikke være overraskende at den manglende entusiasmen har smittet over.
Toget har trolig forlatt stasjonen i Hemnes, spørsmålet er om retningen bør være sørover eller nordover. Det bør, skal og må være hensynet til pasientene som avgjør retningen. I så måte er ikke retningen interessant, derimot er innholdet svært interessant.
Om vi legger bort alle andre argumenter enn liv og helse blir det enklere å navigere. For pasienten er det viktigste å ha tiltro til at operasjonen på det lokale sykehuset utføres av kompetente mennesker, hvis ikke vil fritt sykehusvalg i framtiden være det normale, ikke unntaket. Slike valg vil igjen svekke økonomien, kvaliteten vil gradvis bli enda dårligere.
Pasientene stiller heldigvis stadig høyere krav, det nytter ikke med et lokalt tilbud om man kan få bedre løsninger andre steder. En du villig til å få en litt mislykket operasjon, bare du får sykehuset nært ditt bosted?
Retningen debatten har tatt bør endres, og her har ressursgruppa et stort ansvar. De valgte å sette søkelys på byutvikling og «urbane» tilbud heller enn det eneste fortrinn Helgeland faktisk har, masse natur og friluftsmuligheter. De hevdet at rekruttering kun kan lykkes med lokalisering i Rana, og at mobiliteten til helsemedarbeidere er spesielt lav.
Det er disse argumentene som førte til både konspirasjonsteorier og stoppet enhver fornuftig debatt i saken. Det er på tide at debatten vendes i riktig retning. Når lokale politikere skal gi en ny uttalelse bør det være uten opportunisme og patriotisme, men heller basert på faktabasert overlevelsesinstinkt.
