Mange unge i vår moderne verden sliter med sin psykiske helse, også i lille Hemnes. Korgværingen Linn Marie Solhaug (16) er opptatt av å bryte tabuer. Åpenhjertig forteller hun derfor om hvordan angsten har dominert flere år av hennes unge liv.
– Det er særlig det siste året jeg har utviklet meg til å bli mer åpen. Jeg syns det er viktig å bidra til å bryte ned noen tabuer, og derfor ønsker jeg å dele min historie med avisas lesere, forteller Linn Marie Solhaug.
Vi sitter i hver vår krok av sofaen på hennes koselige hybel i Mosjøen, hvor hun serverer te i rause krus. Hybellivet er ganske så ferskt, til tross for at vi skriver mai. Det er bare noen få måneder siden hun begynte å bo på hybelen, etter å ha bodd 11 måneder på Helgelandssykehusets Barne- og Ungdomspsykiatrisk Klinikkavdeling i Mosjøen.
Ble åpen i terapi
– Dette med åpenhet er egentlig ganske nytt for meg, og noe som jeg nå brenner for. Jeg har gått i samtaler på BUP (Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk) siden jeg gikk i 7. klasse. Jeg trengte lang tid til å tørre å åpne meg der, og etter å ha brukt lang tid på endelig å skape en relasjon til en behandler der, så fikk jeg en ny.
Hun hadde tre forskjellige behandlere i løpet av oppfølginga på BUP, og fikk aldri en relasjon til disse.
– Hver gang jeg var i ferd med å åpne opp, så ble det et bytte, og jeg startet helt på nytt. Min nå nyvunne åpenhet kom etter at jeg ble så psykisk syk at det ikke var noen vei utenom en innleggelse. Et langt opphold på klinikkavdelinga ble dermed min redning, forteller Linn Solhaug, som håper at ved å avmystifisere hennes historie kan det være til hjelp for andre som sliter psykisk.
Et langt opphold på klinikkavdelinga ble dermed min redning.
Fin barndom
– Jeg er vokst opp på gården Solhaug på Baklandet i Korgen, og jeg hadde en trygg og god barndom med mamma, pappa, storesøster og storebror som jeg har et godt forhold til. Min bestemor bodde i nabohuset. Jeg var veldig knyttet kunne henne gjennom barndommen min. Jeg hadde også gode venninner da jeg vokste opp, og kan nok sies å være såkalt «vellykket» sosialt. Jeg var alltid utadvendt og glad. Dette endret seg da jeg var 10 år og gikk i 5. klasse, forteller Linn.
Hun virker å ha god oversikt over sin egen historie, og når det begynte å gå galt:
– Ja, altså det hele startet da jeg gikk i 5. klasse. Jeg husker nøyaktig hva som var triggeren for at jeg begynte å utvikle angst. Klassen hadde narkotika som tema, og vi diskuterte farene ved å begynne med det. Vi snakket om rusmisbrukere, og hjernen mitt fanget opp at de var skitne, eller smittefarlige.
Det var tankerekka som galopperte i hodet mitt, og jeg utviklet etterhvert både en alvorlig angst og en alvorlig bakteriefobi.
Et langt opphold på klinikkavdelinga ble dermed min redning. Det var tankerekka som galopperte i hodet mitt, og jeg utviklet etterhvert både en alvorlig angst og en alvorlig bakteriefobi. Det er en form for tvangslidelse, OCD (Obsessive Compulsive Disorder, journ.anm).
Hun syntes dette var pinlig, og gjorde alt hun kunne for å skjule fobien.
– Jeg vasket meg hele tiden, og var veldig forsiktig med hva jeg tok i. Jeg begynte å isolere meg, for jeg kunne bli utsatt for smitte overalt! Skolen måtte jeg jo på, men utenom skolen så var jeg ikke noen steder på to år. En veldig sjelden gang ble jeg med på besøk til venninner, forteller Linn.
Utredninger
Hun beskriver noen år i ensomhet, alltid med en unnskyldning for å slippe unna å være med på ting. Hun ble en mester i å finne på løgner for å skjule angsten og tvangslidelsen.
I 6. klasse utviklet Linn enda tyngre tanker og verre angst. Kampen for å skjule dette holdt ikke lenger, og foreldrene sørget for at hun fikk psykologisk utredning. Det var enda verre å være sammen med andre, og i 7. klasse fikk hun diagnosen sosial angst og mild depresjon. Løgnene som over lang tid var nødvendige for å skjule skammen over fobien, måtte hun avlære seg igjen over tid.
Min kjære bestemor døde. Det var grusomt for meg. Hun stod meg så nær.
– Jeg begynte på behandling på BUP. I tillegg til OCD, angst, og depresjon, utredet de meg også for ADD og for AD/HD, fordi jeg var veldig ukonsentrert og slet veldig faglig. Konklusjonen var at jeg ikke hadde det, men jeg fikk likevel tilrettelegging og hjelp med fagene på skolen.
Bestemor døde
– OCD-en hadde da gitt seg litt, og det ble lettere for meg. Den tvangspregede vaskemanien min var ikke så kraftig lenger, og jeg begynte i 8. klasse i 2016. Da skjedde to alvorlige ting i livet mitt. Min kjære
bestemor døde. Det var grusomt for meg. Hun stod meg så nær. Sorgen ble så enormt stor. I samme periode ble jeg også utsatt for en skremmende hendelse, som jeg ikke ønsker å gå inn på her.
Men totalen av det hele ble en stor smell for henne rent psykisk.
– Jeg var bare 13-14 år da, livet var tungt å leve, og jeg tenkte ofte at det ville vært godt å bare være sammen med bestemor nå. Før hun døde hadde jeg også lekt med tanker rundt døden, men først når hun var borte ble disse tankene mer konkrete: Kanskje er dette noe jeg faktisk vil?
Jeg holdt også tankene mine hemmelig for mamma og pappa. Jeg ville ikke plage dem med mine problemer.
Linn gikk nå på skolen hver dag, og hadde ukentlige samtaler på BUP på Mo.
– Jeg holdt en del ting hemmelig der, blant annet mine tanker om døden. Jeg holdt også tankene mine hemmelig for mamma og pappa. Jeg ville ikke plage dem med mine problemer. Og så slet jeg veldig med fagene på skolen.
Gladjenta ble borte
Gladjenta som alltid var sprudlende og blid i barndommen var helt borte, og de tunge tankene hun hadde forsøkt å skjule over flere år siden hun utviklet bakteriefobien lot seg ikke skjule lenger. Hun isolerte seg helt fra 7. klasse.
Samme året fikk hun sitt første panikkangstanfall:
– Jeg var da 12 år. Det var veldig skremmende. Jeg fikk pustevansker, jeg hyperventilerte, fikk hjertebank, ble ufokusert. En av de første gangene jeg fikk et slikt anfall ble jeg sendt til sykehuset med ambulanse, for vi trodde jo det kunne være noe med hjertet som løp løpsk, og trykket over brystet.
Der greidde de ganske raskt å konstatere at det var et panikkangstanfall. BUP ble igjen kontaktet.
Det var en skremmende opplevelse for meg, og jeg fikk etterhvert angst for å få panikkangstanfall!
– De informerte mamma og pappa om hva de kunne gjøre når jeg fikk slike anfall, og jeg fikk info om hva jeg selv skulle gjøre. Det var en skremmende opplevelse for meg, og jeg fikk etterhvert angst for å få panikkangstanfall! I 8. og 9. klasse hadde jeg imidlertid mange slike panikkanfall.
Angst for angsten
– Forverringen med angstanfall skyldtes de to hendelsene jeg fortalte om, og etter dette gikk jeg med så mye angst og depresjon i meg, og strev med skolearbeidet, så i slutten av 9.klasse fikk jeg et nervøst sammenbrudd mens jeg var på skolen. Det var voldsomt ubehagelig, og jeg ringte pappa, som kom og hentet meg.
– Han kjørte meg rett til BUP på Mo hvor jeg fikk samtale med min behandler. Jeg fortalte da om selvmordsplaner og viste fram et avskjedsbrev jeg hadde med meg hvor jeg hadde skrevet et takk for meg. Det medførte at de ville legge meg inn på akuttposten i Bodø, men jeg nektet å dra langt bort. De henviste meg da heller til klinikkavdelinga i Mosjøen for et lengre opphold.
Jeg hadde skyldfølelse for de heime, for jeg følte at jeg var en byrde for de alle.
– I påvente av plass der ble både jeg og pappa sykemeldt. Han var hjemme og passet på meg hele tiden i 10 dager. Jeg hadde skyldfølelse for de heime, for jeg følte at jeg var en byrde for de alle. Etter disse dagene var jeg på skolen i Korgen bare nå og da. Fem måneder tok det før jeg fikk plass i Mosjøen.
Innleggelse i Mosjøen
– I januar 2018, altså midt i 10. klasse fikk jeg endelig plass, og jeg hadde med meg saker for å bo der over tid. Jeg var glad for å få hjelp, men plagdes veldig med tankene mine. Da jeg flyttet inn på avdelinga i Mosjøen fikk jeg eget rom. Jeg var først veldig engstelig for å være der med bare fremmede rundt meg. Men etterhvert ble vi godt kjent, og jeg trivdes. Jeg greidde også å åpne meg opp etterhvert, og det ble et bra opphold for meg. Nå har jeg ikke hatt panikkangstanfall siden i høst, men jeg sliter fortsatt med angsten.
Spiseforstyrrelse
– Skolen tilknyttet avdelinga der var veldig bra for meg. Lærerne der viste meg forståelse og jeg fikk god hjelp av dem. Jeg dro til Korgen for å ta eksamen i norsk skriftlig sammen med mine klassekamerater i 10., men jeg fikk ikke til å skrive noen ting. Jeg måtte bare avbryte og fikk heldigvis sykemelding for eksamen. Det var et hardt slag for meg, for jeg hadde allerede gått på så mange nederlag knyttet til det å ikke mestre skolearbeidet.
Jeg fikk klar beskjed om at jeg fikk ikke lov til å være innlagt der hvis jeg ikke spiste. Det var det som skulle til for å få meg til å begynne å spise normalt igjen.
– Før innleggelsen fikk jeg trøbbel med å spise også. Jeg både spiste veldig lite, for å ta kontroll over kroppen min, men så hadde jeg også episoder hvor jeg spiste bra, men så kastet jeg opp etterpå. Dette ble tatt tak i på avdelinga. Jeg fikk klar beskjed om at jeg fikk ikke lov til å være innlagt der hvis jeg ikke spiste. Det var det som skulle til for å få meg til å begynne å spise normalt igjen.
Selvmordsplaner
– Like før sommerferien i fjor hadde jeg konkrete selvmordsplaner. Jeg hadde da vært innlagt i fem måneder. Planen min ble plutselig avbrutt av at en ansatt kom inn til meg og spurte hvordan det gikk. Jeg var ærlig og fortalte da hva jeg var i gang med. Da fikk jeg en-til-en-vakt på meg i tre døgn. Etter det måtte jeg ha døra mi åpen hele tida i ei uke, og jeg fikk heller ikke være mye alene.
– På klinikkavdelinga fikk jeg etterhvert mange mentale verktøy for å hanskes med både angsten, depresjonen og spiseforstyrrelsen. Jeg var hjemme i Korgen i fire uker i løpet av sommerferien, og fortsatte så å bo på klinikkavdelinga da jeg startet her på videregående i Mosjøen sist høst. Jeg kom heldigvis inn på førstevalget mitt, Helse og Oppvekst, og er veldig glad for det, for jeg ønsker å jobbe med mennesker etterhvert.
Det var mye som trigget angsten, men før sommerferien ble jeg endelig satt på antidepressiva. Det hjalp meg mye.
Tryggere skolestart
Linn forteller at hun opplevde det som trygt å kunne fortsette å bo på klinikkavdelinga da hun skulle starte på videregående skole.
– Det var mye som trigget angsten, men før sommerferien ble jeg endelig satt på antidepressiva. Det hjalp meg mye. Samtaleterapien ble også mer effektiv etter at jeg begynte på medisin.
– Etter bare fire uker på nytt skoleår måtte jeg imidlertid endre på skoleløpet mitt. Jeg greide bare ikke å henge med! Det var et stort nederlag for meg. Det ble bestemt at fagmengden skulle fordeles over to år, og jeg tar derfor bare halvparten av fagene i år, og så skal jeg ta halvparten av fagene for første året til neste skoleår, når de andre i klassen starter i andre klasse. Jeg liker det ikke, men jeg forstår at det må være slik. Det var hardt for meg å svelge at jeg heller ikke nå mestret det faglige, så jeg var svært nedfor.
Suicidal
– Min bestevenninne hadde bursdag i oktober og jeg tilbød å arrangere et stort selskap for henne. Selv om jeg var veldig deprimert da var det ingen som kunne se det på meg mens selskapet pågikk. To dager etter selskapet mistet jeg kontroll over tankene mine, som bare spinnet på negative ting, og det medførte at jeg gjorde et forsøk på å ta livet mitt inne på klinikkavdelinga, forteller Linn, der hun sitter med tekoppen sin. Teen har blitt kald mens historien fortelles.
Da jeg ble funnet, ble ambulanse tilkalt, og jeg ble kjørt til sykehuset for medisinsk behandling. Det var en fæl opplevelse!
Hun er så åpen om det som har skjedd. Det faller ikke noen tårer mens hun forteller sin svært sterke historie. Hun beskriver detaljer fra sin historie som for mange andre antakelig ville vært for tøffe å være så åpen om. Noen detaljer i hennes historie velger vi å la være bare hennes. Kan det være all erfaring med å åpne seg i terapi over tid som har fått bort tårer når ei historie med traumer fortelles, eller er det hjernen som snakker og at hjertet er litt avkoblet? Ja, det vet nok bare Linn.
Tøft for pårørende
– Da jeg ble funnet, ble ambulanse tilkalt, og jeg ble kjørt til sykehuset for medisinsk behandling. Det var en fæl opplevelse! Etterhvert kom familien min dit, og på det tidspunktet var jeg helt sikker på at jeg kun var en byrde for dem. Jeg forstod bare ikke hvor lei seg de ville bli hvis jeg faktisk hadde dødd. Det som nok gjorde at jeg virkelig våknet, og bestemte meg for å selv ta ansvar for min psykiske helse, var møtet med min storebror, Jens Kristian, da jeg kom heim til Korgen etter at jeg ble utskrevet. Han er vel en typisk gutt, og viser sjelden de store følelsene, skal vel kanskje være litt tøff, funderer Linn på.
– Det å se at han kunne vise sterke følelser rundt det jeg hadde gjort gjorde virkelig inntrykk på meg. Jeg hadde aldri sett det før. Det var utløsende til at jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre ei endring selv for å få livet mitt på rett kjøl.
På sykehuset bestemte jeg meg for at jeg skal leve!
– Dette var midt i oktober i fjor, og på grunn av denne nye bestemmelsen om å ta grep så begynte jeg å åpne meg mer i terapien på BUP like etter. Jeg tvang meg selv til å gjøre det. Endelig fikk jeg hull på en del som jeg har holdt lukket inni meg, og jeg har siden da jobbet mye med meg selv. På sykehuset bestemte jeg meg for at jeg skal leve! Først kom bestemmelsen om at jeg skulle leve for alle de som er glade i meg, og etterhvert så kjenner jeg jo nå at jeg skal leve for meg selv også!
Plutselig utskrevet!
– Til min store forskrekkelse ble jeg utskrevet fra klinikkavdelinga allerede i november, altså bare et par-tre uker etter selvmordsforsøket! Jeg ble utskrevet fordi jeg hadde vært innlagt i 11 måneder, jeg hadde vært der lengst av ungdommene som var innlagt, og jeg ble fortalt av fagfolkene der at andre måtte få slippe til og få plassen min! Det var en negativ opplevelse, noe som har bidratt til at jeg har et politisk engasjement for å få flere døgnbemannede plasser i ungdomspsykiatriske avdelinger på Helgeland.
Til min store forskrekkelse ble jeg utskrevet fra klinikkavdelinga allerede i november, altså bare et par-tre uker etter selvmordsforsøket!
Linn er arvelig belastet med sitt politiske engasjement. Hennes pappa, Sten-Oddvar Solhaug, sitter i kommunestyret i Hemnes for AP, og Linn er leder for AUF i Hemnes. Hun holdt nylig en appell ved årsmøtet for Nordland AP i Bodø før påske for flere hundre deltakere. Der fortalte hun i korte trekk sin historie, og avsluttet med en oppfordring til politikerne om å få flere slike plasser for ungdom i psykiatrien, en appell som gjorde inntrykk på møtedeltakerne. Dette vet vi blant annet fordi hennes innlegg ble med i resolusjonen fra årsmøtet. I etterkant tok også politiker Martin Skjefstad fra Vega kontakt med henne og fortalte at han skulle ta saken hennes om å få flere døgnbemannede psykiatriplasser på Helgeland videre til fylkestinget. Vi kan derfor bare håpe og tro at hennes historie bidrar til hjelp for andre!
Gradvis bedring!
Linn forteller videre om tida etter utskrivinga i november:
– Jeg flyttet heim til Korgen, og pappa måtte igjen stille opp for meg en periode. Han ble frikjøpt fra jobb ut kalenderåret, og han kjørte meg fram og tilbake mellom skolen i Mosjøen og heime i Korgen hver dag. Etter nyttår har jeg vekslet mellom å være på hybelen min her i Mosjøen og pendlet til Korgen.
Gradvis har det blitt slik at nå er hun hver dag på hybelen hele uka.
– Endringer har jo også skjedd mentalt på bare noen måneder. Nå klarer jeg å være positiv, og jeg har konkrete framtidsplaner! Nå fra høsten av starter jeg mitt andre år i Mosjøen, og jeg skal bo i et hus her sammen med to av mine gode venninner. Mens de starter i 2. klasse på videregående, så tar jeg siste halvdel av første året. Det er jo litt surt, men jeg gleder meg virkelig til neste år når vi skal bo sammen!
Ung politiker
Linn Solhaug er så visst ei tøff ung dame som vi nok får se mere til i årene som kommer. Hun blir 17 år i år, og har ønske om å jobbe med barn og ungdom og psykisk helse når hun blir stor. Hun vet allerede at hun skal gå sykepleien etter endt videregående. Og et godt menneskesyn legger hun allerede for dagen, noe som tyder godt for at hun blir en god sykepleier:
Jeg velger å være åpen her også fordi diagnoser og psykiske plager skal ikke ha noe med hvordan du blir sett på som menneske, det er viktig for meg!
– Jeg velger å være åpen her også fordi diagnoser og psykiske plager skal ikke ha noe med hvordan du blir sett på som menneske, det er viktig for meg! sier hun klart og tydelig.
På spørsmål om hennes politiske ambisjoner er hun tydelig på at hun tenker ikke å satse på å bli stortingspolitiker, men at hun er samfunnsengasjert og ser for seg at hun gjerne sitter i kommunestyret etterhvert for Arbeiderpartiet.
– Jeg velger å være åpen her også fordi diagnoser og psykiske plager skal ikke ha noe med hvordan du blir sett på som menneske, det er viktig for meg!
Rive ned tabuer
Forhåpentligvis greier hun også å rive ned noen tabuer i samfunnet gjennom sin åpenhet på veien inn i voksenlivet. Og selv om angsten ennå er tilstede, kjenner Linn seg stadig lettere til sinns. Hun ønsker å legge til en oppfordring helt til slutt:
– Har du det vanskelig, så gi aldri opp! Det er hjelp å få, og med hjelp så blir livet også godt å leve!
