Den blodige historien bak veien over Korgfjellet er etterhvert godt dokumentert. En mindre kjent del av denne historien har vi fått fra Harald Brygfjell og Jan Sande.
Harald Brygfjell har ei historie å fortelle om Preikstolmyra fra høsten 1944:
Skogsarbeid på «Preikstolmyra»
Tyske soldater bodde på Misjonshuset i Oldernes og hadde behov for mye fyringsved. Et lite område med bjerkeskog øverst på «Preikstolmyra» i Vesterfjellet skulle hogges til dette formål, antakelig forordnet av «Forsyningsnemnda», som også utpekte hvem som skulle få tildelt oppgaven med hogsten som en ekstrafortjeneste.
Det var Ole Tretbakk i Innergarden med hest, Kåre Gabrielsen som var dreng hos enke Anna Tretbakk i Utigarden, Kristian Meyer og Harald Brygfjell som var drenger hos enke Lilly Leirskar, og stilte med 2 hester. Jeg mener at hogsten varte bare 2 dager, kanskje 3 dager.
Noen tyskere hjalp også til med hogsten, men sto for det meste rundt en stor varme og frøs. Kåre Gabrielsen skjentes på tyskerne hele tiden. En tysker syntes jeg tok for liten last hver gang jeg kjørte noen stranger til veien. Jeg husker at Kåre kom fram på en pall og viftet med øksa i lufta og ropte: «Dåkk ska vetæ å la hain Harald varæ». Tyskerne brydde seg ikke om dette, og sa at han var forrykt.
Vi overnattet på Frants-setra. Hestene sto i fjøset. Jeg husker at Ole sto opp i 4-tida om natta og var i fjøset og ga hestene mat. Vi hadde ikke så mye mat med oss, men der hang det et mjølkar på veggen, og av mjølet kokte Ole graut om kvelden, men den hadde så mange klomper så jeg klarte ikke å spise så mye av den. Ellers var der ei gryte med et tykt lag av litt fett i bunnen. Ole varmet opp fettet, og i det dyppet vi vårt Terbovenbrød. Det var riktig godt og vi åt det med god appetitt. Mindre kjekt var det at der var så mye mus i huset.
