Iris Tuven var en av de som brukte påskeferien sin til å gjøre en innsats for trengende i Kenya.
Bleikvassliværingene Iris Tuven og Helen Albertsen brukte den siste tiden før påske på å samle inn penger og utstyr som de kunne ta med seg til Kilifi i Kenya. Der ventet ranværingene Linda og Stig Ove Abildsten Gisnås, som har vært der i flere år for å drive med veldedig arbeid.
Etter en lang reise kom de endelig fram til Mombasa, hvor de skulle kjøre bil videre til byen Kilifi.
– Jeg var ikke forberedt på de fargene vi møtte. Vi satt bare og måpte. Jeg ble helt satt ut av hvor fint det var, med bakken som var rød. Samtidig var det mye søppel rundt omkring. Linda fortalte at de ofte brenner store hauger med søppel, og da kan lukta bli så ille at de må rømme huset en stund, sier Iris.
Hun bet seg også merke i at gresset var grått.
– Regntiden som skulle ha vært nå har uteblitt. De var ganske fortvilet ettersom det kan bety at mange avlinger går tapt. Når regnet til slutt kommer har de ikke råd til nytt såkorn. Vi så det veldig tydelig da vi var på safari, at gresset faktisk var blitt grått.
Uærlig
I lag med Iris og Helen reiste tre andre fra familien til Linda og Stig Ove. Et av målene for turen var å hjelpe til med ei damegruppe som skulle lære seg å strikke for å tjene penger til livets opphold. Iris og gjengen hadde tatt med seg garn og utstyr, men planen kom til å falle i grus.
– Linda var allerede i gang med prosjektet, men ettersom hun hadde fulgt ei kreftsyk jente på sykehuset i en periode, hadde damegruppa vært uten tilsyn ei stund.
Det viste seg også at damene ikke hadde vært helt ærlige.
– De strikket kluter som de solgte, og så hadde de jukset litt med antallet. For eksempel at de sa at de leverte fem kluter, og så var det egentlig bare fire. Linda måtte ta en skikkelig alvorsprat med dem, men de skal fortsette likevel.
Iris synes det var synd at det ikke ble som de hadde tenkt, men er likevel glad for hvordan turen ble.
– Linda og Stig Ove var ganske fortvilet over at de ikke fikk brukt oss til det prosjektet slik som planlagt, men vi fikk jo være med på så mye annet. Og så fikk vi levert alt utstyret som vi hadde med, og alt er kommet fram dit det skal.
Fullt hus
Med tre småbarn skulle man tro at Linda og Stig Ove hadde hendene fulle, men de har i tillegg åpnet hjemmet sitt for fire ungdommer som de følger opp og betaler skolepenger til.
– En av ungdommene ble veldig syk mens vi var der. Han måtte følges til sykehuset og de fant til slutt ut at han hadde tuberkulose. Mange dager gikk bort til akkurat dette.
Iris forteller at det var ganske fullt opp i huset deres til enhver tid.
– De følger også opp ei jente som har kreft i en fot, og lar moren hennes bo hos dem mens jenta er på sykehuset. Prognosene for henne var usikre, og de vet ikke om hun beholder foten. Helsevesenet der er ikke så bra, så Linda må følge godt med på hva de gjør og hvilken behandling hun får.
Iris sier at hun ikke skjønner hvordan Linda greier med alt.
– Det var alltid mange til bords, enda flere enn de som bodde der. De har også barnepike til sine egne barn, og de hadde gjerne sine barn med igjen. Jeg greide ikke alltid å plassere alle, og vite hva de gjorde der.
Store planer
For tiden holder Linda og Geir Ove på å bygge en misjonsstasjon litt inne i landet.
– De er kommet langt med det første bygget der det skal være boliger til ungdommer. Og så har de vel fått grunnmuren opp på et bygg som skal være til enslige mødre. I tillegg skal de bygge barnehjem, så de har veldig store planer for eiendommen de har kjøpt. De har også pratet om å starte opp en restaurant som de skal hjelpe innbyggerne å drive.
Linda og Stig Ove er sendt ut fra Familiekirka og driver en del misjonsarbeid i Kilifi. Også dette fikk Iris ta en del av.
– Det var gudstjeneste hver søndag, og da fikk jeg være med å dele ut mat til rundt 150 stykker. De besøkte også andre menigheter for å få flere med. Da overnattet de gjerne, lagde mat, var rundt omkring på husbesøk og hadde bibelundervisning. De preket selvfølgelig om Gud og Jesus, men de pratet også mye om medmenneskelighet og viktigheten av å sende barna på skolen.
Kulturforskjeller
Iris fikk selv oppfatningen at innbyggerne i Kilifi kom fra litt forskjellige religioner, og kulturforskjellene var store.
– De hadde en del tradisjoner som henger litt etter i tid. For eksempel skjønte jeg det slik at barna måtte betale foreldrene ganske store summer for å få gifte seg. Da får man jo et særdeles dårlig utgangspunkt tidlig i livet.
Hun merket også at barneoppdragelsen var ganske annerledes enn det hun var vant med.
– Hvis foreldrene ropte på barna sine kunne de ofte forvente seg et slag for noe de hadde gjort galt. Dette merket jeg også hos han som vasket rommet mitt. Jeg var veldig fornøyd med jobben han gjorde, og ville gi han litt ekstra tips. Da jeg møtte han spurte jeg om det var han som vasket rommet mitt, og man kunne se på han at han forventet å få huden full.
Iris blir tydelig rørt når hun forteller om hva som skjedde.
– Da han oppdaget at jeg holdt penger i hånden lyste han opp. Han ble så glad, og var så takknemlig.
Hun forteller at innbyggerne i Kilifi forholdt seg til henne på en spesiell måte.
– De var veldig hjertelige, man kunne jo merke at de var litt ute etter pengene våre. De trodde jo vi var rike. Jeg fikk høre at «Det er ikke så farlig, du kan jo bare kjøpe et hus her». Jeg måtte forklare at jeg faktisk ikke var rik, og at jeg ikke bare kunne kjøpe meg et hus.
Undersøkte adopsjonsmuligheter
Linda og Geir Ove var ofte på husbesøk. Dette var noe Iris også fikk være med på.
– De levde utrolig trangt, og så kokte de maten ute på et bål mellom tre steiner. Slik serverte de maten til hele menigheten og alle som var der.
Noe av det som gjorde mest inntrykk på Iris skjedde på et slikt husbesøk.
– Vi var hos en familie som bodde i et hus som besto av ett lite rom. Der var det blant annet ei lita jente som hadde blitt dumpet der av moren sin, som sa hun skulle å jobbe på en pub. Moren kom aldri tilbake, og de fant henne ikke igjen.
Familien hadde egne barn å ta seg av fra før, og Iris opplevde at jenta hadde mangel på både mat og kjærlighet.
– Jeg tror ikke noen visste hvor gammel hun var, men hun var veldig tynn. Disse stesøsknene så helt annerledes ut, så jeg tror ikke hun fikk mye mat. Det var heller ikke mange gode ord og kos og få fra den nye familien hennes. Så jeg begynte å undersøke om det går an å adoptere fra Kenya.
Det viste seg imidlertid at presidenten hadde satt en stopper for adopsjon til utlandet.
– Jeg prøvde også å finne ut om det var noen barnehjem i nærheten, og jeg fant faktisk ei norsk dame som dreiv, men det var ganske langt unna. Det var så forferdelig å se hvordan hun hadde det, sier Iris som er tydelig preget av opplevelsen.
Gavmildhet i Hemnes
Før turen hadde de fått inn en rekke donasjoner som de tok med seg.
– Vi fikk veldig mye, spesielt fra apoteket. Det var en stor koffert som tok nesten hele bagasjerommet på bilen. Jeg begynte nesten å gråte når jeg så det.
Iris er mentalt sliten etter den to uker lange turen, men hun planlegger allerede neste tur.
– Vi har sagt at vi skal tilbake om to år, så skal vi prøve å samle inn litt penger til da. Vi må prøve å finne en måte å hjelpe til på, sier Iris Tuven.
Les også: Med garn til Kenya
