Arvid Martinsen har i sin pensjonisttilstand litt flere enn gjennomsnittlig antall pensjonistprosjekter på gang.
Han har nettopp gjennomført en liten turné, Helgeland rundt, sammen med enda flere gode venner. Det begynner å bli en vane, og man kan begynne å spekulere i hvor mange venner mannen har. En liten sniktitt på mannens facebookvegg viser et antall på 3.999. Det merkelige er at det ser ut til at svært mange av disse vennene har musikalske evner, også de litt over det gjennomsnittlige.
Musiker Martinsen er godt kjent med at redaktør Martinsen stadig påberoper seg å være svært langt unna jazzens mystiske toner, men stadig oftere blir grensene for hva som er hva utfordret.
Jazz? Skjønner ingenting, men med egenattest som umusikalsk er det kanskje ikke så nøye. Tonedøv og taktløst har jeg elsket god musikk hele livet, stort sett til andres store fortvilelse. Denne kvelden skulle jeg altså på konsert, eller egentlig skulle jeg ikke. Det var ikke tid, men hva passer vel bedre enn å dra på noe man ikke har tid til når man rendyrker prokrastineringens kunst?
Ulempen var selvsagt at stort sett alt av teknisk utstyr enten led av akutt batterimangel eller teknisk sammenbrudd. Alt som normalt altså. Det var tid for å kose seg. Og kos, det ble det. For Arvid har gode venner.
Mange av vennene befant seg i Hemnes Janitsjar, de fikk utfordringer, det løste de som sedvanlig på glimrende vis. Stein Erik Tafjord og Per Husby var to andre venner. Begge har tilfeldigvis vunnet Buddyprisen fikk vi vite. En rask sjekk forteller at dette er en årlig pris som deles ut av Norsk Jazzforum. Javel, da var det kanskje litt jazz?
For å sikre at tingene ikke ble for enkle og forutsigbare hadde Arvid i tillegg invitert inn lokale venner til å være gjestevokalister, ulike venner på de ulike stedene konsertene ble arrangert.
«Vår» konsert var den første i rekken, i Korgen samfunnshus. Proffene var nettopp proffe, men jammen var ikke amatørene også proffe. Det låt i alle fall fortreffelig, og med støtte fra svært unge dansere fra Mosjøen storkoste publikum seg gjennom konserten.
Høydepunktet ble kanskje når rockevokalist Leif-Are Larssen ruslet fram og ble visesangeren Leif-Are, Graset er grønt for alle, ja selv i april. En annen som også synger rock fikk også sin Prøysenstund, Sten-Oddvar Solhaug seilte på Mjøsa, og etter å ha lest teksten var han ikke videre imponert over ørreten i innsjøen, de laga ringer, store som en finger.
Både Husby og Tafjord har lange karrierer bak seg, men virket allikevel barnslige nok til å storkose seg i en forholdsvis uhøytidelig og jordnær forestilling. Arvid ruslet rundt og var tydeligvis på vennefest, enten han svingte taktstokken eller inntok en tilskuerstol på bakerste rad.
Takk Arvid, vi gleder oss til neste gang du får besøk av gode venner!
Knut Martinsen
