«Katinka på Berget» het denne første boka i en triologi som tar for seg gamle dager på Hemnesberget. Nå kom bok barnebok nummer to ut på Hemnesberget, også denne gangen på Sundsholmen forlag.

Også denne gangen er «tilflyttere» som står bak prosjektet.

Forfatteren Kim Astrup kommer egentlig fra Ås i Akershus, mens illustratøren Valva Gisladottir kommer helt fra sagaøyen Island. Hilde Sletten fra Mo i Rana har bistått og hatt grafisk kontroll på utgivelsen. På fredag hadde de invitert til en egen boklansering av bok nummer to «Jorunn – vennskap og krig».

Kaker og kaffe, samt musikk av BBBBB ( Happy Husmødre) dannet rammen rundt åpningen som også denne gangen fant sted i det vakre atelieret til Valva. Lanseringen på kvinnedagen, 8. mars, var ikke tilfeldig. Begge bøkene som nå er gitt ut er skrevet ut fra et kvinneperspektiv.

Valva, som ønsket alle velkommen, tok for seg et historisk tilbakeblikk på 8. mars som kvinnedag. Allerede i 1915 var dagen markert, men i Norge ble det ikke skikkelig fokus før først på 50-tallet. Som man vet så fikk kvinnekampen kanskje sine største gjennomslag på 70-tallet. Dagen ble da markert med stort engasjement hvor paroler, plakater og møter tok for seg viktige likestillingssaker.

– Denne siste boka kom i stand etter at jeg og mitt barnebarn Frøya besøkte Jorunn. Frøya ble da helt betatt av Jorunn og hennes fortellinger. Dermed var frøet om ei bok om Jorunn sådd.

– Både Kim og jeg retter en stor takk til deg Jorunn, som har latt oss få innblikk i, og skrive bok om dine år på Hemnesberget under krigen. Du er en kjempetøff 90-åring som nå setter ord på dine opplevelser, og lar alle ta del i dem. Det er ikke like lett i et lite samfunn å være så åpen og «utlevere» både seg selv og sin familie slik du gjør. Men vi har lært mye av deg, og kommer alltid til å huske deg og ditt motto «En god latter forlenger livet».

Dermed slapp Valva katta ut av sekken, eller Happy Husmødre frem på scenen for å markere både boklansering og kvinnedagen med sang og musikk. Med sin uhøytidelige måte å være på ble de musikalske innslagene godt mottatt. Ja til og med Lofotvisa som ble fremført som ekstranummer slapp gjennom sensuren.

– Det første skikkelige møte vi hadde var den 5.oktober 2017. Da kom Valva og jeg heim til deg og «klaska» opptakeren på bordet ditt, forteller Kim Astrup

– Du likte nok ikke det med en gang, men jeg har alle båndene og det er veldig mye fliring der, og resultatet ble jo bra synes vi.

I sin takketale, etter å ha fått blomster og slikt, kunne Jorunn fortelle at den snille mora si, Mathilde, som brukte å si at du må skrive ei bok. Du har så mye å fortelle om. Da spørsmålet om bok nå kom opp ble dermed resultatet slik vi i dag. Jorunn tok så frem en historie fra boka, men som ikke er fortalt om i sin helhet der.

– Det var jeg og Tullemor som en dag kom over noen folk som kjørte en kasse med blomster på bortover veien. Vi gikk da etter dem, men det ble litt langt så vi snudde. Vi gikk da inn i huset hvor kassen kom fra, og der fikk vi kaker og slikt.

– Da jeg kom hjem spurte mamma hvor vi hadde vært. Jeg fortalte da hva vi hadde gjort, og mamma ble da helt forferdet. «Har dere vært i en begravelse? Nei nå må du få juling».

– Mamma, som var lam fra livet og ned, og satt i rullestol, gjorde at jeg måtte hjelpe til med å legge forholdene til rette slik at avstraffelsen kunne finne sted. Dermed var det ned med buksene og så måtte jeg legge meg over fanget til mamma. Mamma la så sin hånd på rompa mi og ga et par klask oppå den. Jo nå visste jeg hva juling var. I ettertid hadde mamma og jeg mye moro med all den julingen.

Selvfølgelig vanket det blomster til gode hjelpere. Kim overrakte blomster til Marit Valla fra Hemnes kommune. Marit har vært til stor hjelp og inspirasjon i hele prosessen.

– Hilde Sletten har med sin kunnskap og iderikdom satt sammen boka slik dere nå ser den. Hun har også holdt motet oppe hos oss, og vært en god mentor i vårt arbeid, sa Kim.

Kim som liker å synge tok så forsamlingen med på en allsang i anledning 8. mars. Sangen var med refrenget «å å å jenter». Joda alle kunne den.

Også ordfører Christine Trones var til stede. Hun trakk frem den fantastiske jobben som nå var gjort for å beholde historien.

– Det er så viktig det som nå lanseres. Det å ta tak i historiene mens det enda er tid er kjempeviktig. Ofte kommer vi ikke på å gjøre slikt før det er for seint. Tusen takk til dere alle for det dere gjør, sa ordføreren til slutt.

– Hva tenker du selv om historiene dine som nå er kommet mellom to permer?

– Historiene mine er jo egentlig mye mer triste og alvorlige enn det som nå fremkommer. Men jeg har bevist lagt vekt på at de skal være morsomme og hyggelige, samtidig som de er historisk sanne. Jeg har også sagt at jeg nok ikke kommer til å gå ut etter denne dagen, er redd for hva andre tenker og mener om at jeg nå «utleverer» familien min slik jeg gjør.

– Men på den andre siden så tenker jeg at dersom dette skulle vært et prosjekt med stor avkasting så har jeg jo fortsatt 75 år igjen av mitt liv som jeg ikke har fortalt om, sier Jorunn med et lurt glimt i øyet.