Gunn Berit Trongmo har levd et langt og innholdsrikt liv, og har mange historier på lur. Selv synes hun det er dyrene som fortjener en ekstra oppmerksomhet.
Først drar 77-åringen til Mula og henter én til tre hunder hos Ole Reidar Davidsen. Deretter går turen til oksene oppe i skogen, hvor hun har med seg brød som de to største oksene spiser rett fra hånden.
– Se hvordan dyrene blir fortrolig med mennesker når man behandler dem pent, sier Gunn Berit.
Turen tar hun omtrent daglig, og fortsetter gjerne opp til «halvtimesgrana».
– Hvis du er riktig sprek greier du å løpe dit på en halvtime. Selv er rekorden min på 37 minutter.
Hun har hatt kreft to ganger, men er opptatt av å holde seg i aktivitet. Da syns hun det er fint å låne hundene som hun har blitt så glad i. Selv har hun hatt hund i omlag 40 år tilsammen, og prater varmt om alle firbeinte.
– Da jeg var to år dro jeg en tråd etter meg, og latet som om jeg hadde hund, forteller Gunn Berit.
Hun er opprinnelig fra Narvik, men kom til Røsså som fireåring. Narvikdialekten sitter ennå igjen.
— Min mor syntes dialekten her var forferdelig, og jeg fikk ikke lov til å snakke sånn som de gjør her.
Hun nevner uttrykket «Stand i mak».
— «Stand i mak? Hva skal liksom det bety?» pleide mamma å si.
Erobre verden
Hun gikk skole på Valla, og fortsatte videre på handelsskolen. Hun har alltid jobbet, og de tidligste minnene er kanskje fra potetåkeren som seksåring. Gunn Berit forteller om en hverdag med mye jobb og aktivitet fra tidlige år.
— De andre barna hadde med seg syklene på skolen, og det skulle selvfølgelig jeg også ha. Det var ikke vei til huset vårt da, så jeg trillet og bar sykkelen langs jernbanelinjen, over brua, opp gjennom skråninga før jeg kunne sette meg på den og sykle siste del. Jeg ble utrolig sterk på den måten.
Før var det vanlig å ferdes langs jernbanelinjen, mens i dag er det ansett som svært farlig. Gunn Berit påpeker gjerne flere forskjeller fra hun var ung til nå, blant annet klær og utseende.
— Nå kan jo folk gå med hva de vil. Da jeg var ung kunne vi ikke gå med støvler og kåpe for eksempel. Til kåpen måtte det være høyhælte sko, det var veldig nøye da. Ellers var det før som nå, at man ville gjerne ha det nyeste av klær og ting. Intet nytt under solen, skal du vite.
Gunn Berit jobbet en tid på en skotøyforetning på Mo, men som 16-åring flyttet hun og moren sørover, og da hun var 19 fikk hun en kontorjobb i Bærum. Der jobbet hun ett år før hun og ei venninne fant ut at de skulle reise til sjøs.
— Vi skulle erobre verden, ikke sitte å råtne på et kontor.
De sa opp jobbene sine, enda de hadde veldig god lønn. På skotøyforetningen fikk hun 460 kroner, mens på kontorjobben fikk hun først 950 kroner, og gikk etter hvert opp til 1250 kroner.
— Vi levde som grever nesten. Og sjefen sa at hvis vi sa opp på grunn av lønna kunne han gå opp til 1600 kroner. Det var jo skyhøye lønninger i 1962.
Telegrafist
Jentene fikk da jobb på båt, og Gunn Berit var salongpike i et halvt år.
— Jobben som salongpike innebar mye forskjellig, alt fra å re opp senger til å vaske og servere mat. Jeg vet hvert fall hvordan jeg får en ost til å ligge stille på bordet under storm, spøker hun, og nevner Japan, Hongkong og Filipinene som noen av destinasjonene til båten.
Hun beskriver det som en lærerik jobb.
— Jeg lærte mye nytt da. Nye ord og uttrykk, måter å leve på. Du kunne ikke sette ting inn i skapene på vanlig måte, og dukene måtte dynkes våt for å få tallerkenene til å sitte.
Videre søkte Gunn Berit seg inn på sjømannsskolen i Oslo, hvor hun gikk radioskole for å få jobb som telegrafist.
— Det var en omfattende skole hvor vi gikk hver lørdag.
Gunn Berit fikk jobb, og gjennom den arabiske gulf styrte hun kommunikasjonen med omverdenen, og måtte blant annet lære seg morse.
— All korrespondanse med båten gikk over radio. Den jobben finnes ikke lenger, da de nå bruker satellitter.
Her jobbet hun i to år før hun fant seg en mann fra New York som hun fikk en datter sammen med. De giftet seg, selv om han ble boende i Amerika mens hun bodde i Oslo. Med et barn å ta vare på måtte Gunn Berit finne seg jobb på land, og begynte da i statistisk sentralbyrå. Hun tok artium og gikk lærerskolen, og på de fem årene hadde hun full jobb ved siden av.
— Jeg jobbet på ungdomsklubben på kveldene, og annenhver dag var jeg hjemmehjelp. Jeg kunne skrevet bok om den tiden jeg var hjemmehjelp, jeg jobbet så hardt at svetten rant, selv om det var så kaldt at jeg frøs.
Sykdom
Gunn Berit fikk deretter lærerjobb i Husvika i fem år, og forklarer at det var en «virkemiddelskole» hvor hun fikk fire ekstra års ansenitet, og ett år fritt med full lønn etter å ha jobbet der i fem år. Det siste året der var hun rektor, før hun flyttet tilbake til Røsså, bare et par hus bortenfor der hun bor i dag.
Hun jobbet da ett år som lærer på Bjerka, og trivdes godt med å undervise 1. klassen.
— Det var en fantastisk tid, og jeg husker så godt at alle røyket. Lærerværelse var grått av røyk, og jeg glemmer ikke da Harald Horgen kom inn der. «Ja her var det koselig!» sa han, og var like trivelig som han alltid har vært.
Etter året på Bjerka fikk hun lærerjobb i Korgen, og tok data for å bli adjunkt. Der var hun fast helt til hun fikk kreftdiagnosen i 2001, og sluttet helt i 2003.
Gunn Berit ble friskmeldt fra sykdommen, og fortsatte å stå på. Hun har siden da vært støttekontakt, og har hjulpet naboer med det som måtte trengs. I løpet av årene giftet hun seg på nytt, og tar på sine eldre dager seg av mannen som bor i nabohuset. En ny kreftform dukket opp for få år siden, og Gunn Berit har brukt den siste tiden på å komme seg til hektene igjen.
— Jeg har ikke gått ledig noen gang, påpeker hun, og det virker som om det er slik hun foretrekker tilværelsen.
