Anne Lise Edvardsen sier takk for seg i rollen som klubbleder på Finneidfjorden. Før hun leverer nøklene ser hun tilbake på tjue utfordrende, men givende år.
Klubben på Finni har en forholdsvis spesiell historie sammenlignet med de andre klubbene i kommunen. I år er det tjue år siden kampen om å få klubben kommunal begynte, og Anne Lise Edvardsen blar gjennom en perm med avisartikler, bilder og søknader som hun har samlet på disse årene.
– Det hele begynte i 1999 da en gjeng ungdommer kom til meg og fortalte at de ville starte opp en klubb. De hadde dannet et eget styre og fått 500 kroner hos kommunen for formålet, men de trengte kasserer ettersom de var ikke gamle nok.
Gjengen som da gikk i 8. og 9. klassen besto av Mailen Pettersen, Christian Roghell, Jan Petter Nilsen, Jøran Myran, Kim Hartviksen og Aleksander Edvardsen som er sønnen til Anne Lise.
– På den tiden hadde vi ingen tilbud til de unge på Finni. Det var kun rampen hvor ungdommene kunne møtes, men ellers måtte de dra til Hemnesberget eller Korgen, forteller Anne Lise.
Ildsjeler
Ungdommen trengte altså en voksen som kunne hjelpe de med både søknader og å finne lokale. De søkte først om å disponere helsehuset, men fikk avslag. Det endte til slutt opp med idrettshuset, hvor de var helt til 2011.
– Jeg hadde regnet med å hjelpe de noen uker, for så å trekke meg tilbake, men jeg klarte ikke det. De var så engasjerte og ivrige. Vi ville gjøre alt ordentlig og formelt, og de skreiv alle søknader selv.
Gjengen greide å samle inn hele 570 underskrifter fra folk som ville få klubb på Finni, og de søkte deretter om bedriftstilskudd fra kommunen. Kommunen avslo søknaden, og svaret de fikk var det som skulle til for at Anne Lise bestemte seg for at dette skulle gå.
– Vi kom oss i gang i idrettshuset, og det var fullt hus. Ikke en unge manglet! På den tiden var det et nokså dugnadspreget opplegg med fantastiske frivillige folk som bidro.
Etter hvert dabbet frivilligheten litt av, og Anne Lise forteller om harde kår. Det ble ikke brøytet utfor idrettshuset, og sauene som gjerne vandret på området la fra seg en del «gaver» som måtte vaskes bort.
– Vi tenkte mange ganger «skal vi virkelig orke dette?» Men ungene kom, selv om alle måtte grynne i snøen for å komme seg.
Svar fra kommunen
Anne Lise har i disse årene jobbet som sykepleier på omsorgssenteret i Korgen, og har sammen med Mailen Pettersen brukt mye fritid på klubben disse årene.
– Jeg skal ikke legge skjul på at dette er mitt og Mailen sitt verk, det at vi har denne klubben i dag. Det skal jeg være så freidig å si.
I begynnelsen hadde klubben ikke stort mer enn vegger og tak, men folk begynte raskt å regne med dem. På ettårsdagen ble det feiring, og klubben begynte å få litt drahjelp fra media. Kampen for å bli kommunal begynte for alvor, og de søkte til kommunen hvert år. Politikere begynte å engasjere seg, og de kom innom for å se hvordan de hadde det. Kommunen begynte til slutt å brøyte hos dem, noe som var en liten seier i seg selv.
I 2001 kom de til noe Anne Lise beskriver som det såreste i prosessen. Gjengen fikk et brev fra kommunen hvor de sto at de skulle overta klubben.
– De skulle skyve meg og Mailen ut, og bruke personalet fra Bjerkaklubben. Dette ble helt feil for oss, det var jo jeg og Mailen som skulle drive. Vi kunne ikke gi fra oss klubben etter alt vi hadde vært gjennom.
Anne Lise og Mailen formidlet dette til kommunen, og fikk videre nok et svar som Anne Lise leser opp. I brevet svarer kommunen at de er overrasket over at Anne Lise og Mailen er sure på dem etter at de selv ønsket å bli kommunale. De mente at løsningen var god, og den eneste mulige, da de ikke kunne si opp personell på Bjerka for å opprette nye stillinger på Finni.
– Vi hadde aldri sagt at de skulle si opp noen, poengterer Anne Lise underveis i brevet.
Anne Lise og Mailen måtte dermed fortsette driften slik som før, men fikk etter dette veldig mye hjelp fra både lokalbefolkning og media. Motet falmet ikke, tvert imot ble de mer ivrige på å få dette til.
Mirakelet
Det var ikke før gammelbutikken brant at hjulene virkelig begynte å rulle.
– Vi fikk altså kommunen til å kjøpe det nedbrente lokalet og pusse opp til oss, forutsatt at det ble lagt ned en del dugnadsarbeid. Det sto da klart til bruk i 2011.
Mirakelet hadde skjedd, og klubben hadde både blitt kommunal og fått nytt lokale.
– Vi levde jo litt fra hånd til munn før, og det var en viss bekymring for at for eksempel stereoanlegget skulle ryke. Hva skulle vi ha gjort da? Vi var også mange ganger ganske syke da vi dro på jobb på klubben, mens etter vi ble kommunale kan vi sette inn vikarer hvis vi blir syke, vi får lønn for å være her og både ansatte og ungene er forsikret.
Fra 2011 begynte klubben å være åpen to dager i uka, og i 2013 kunne de ansette flere. Det er nå fire ansatte, og de har også hatt lærlinger. Anne Lise synes det er både vemodig å fint å gi stafettpinnen videre til sin sønn Aleksander Edvardsen.
– Å jobbe over så mange år er utrolig givende. Hvem hadde jeg vært hvis jeg ikke hadde gjort dette? Jeg har i disse årene kjent alle barna på Finni, og de har kjent meg. Jeg har hatt to generasjoner her på klubben, og det er så vidt jeg ikke har trukket melketann på både far og sønn.
Et eventyr
Hun har mange ganger tenkt på å gi seg, men det har stadig dukket opp grunner til å fortsette.
– Det har liksom alltid vært noe. Først var det Mailen sine barn, og så var det egne barnebarn som gledet seg til å bli klubbunger og ha ei bestemor på klubben. Så åpnet det seg en mulighet for meg i forhold til sykepleierjobben, og jeg søkte om å få 100% stilling istedenfor de 90% jeg hadde fra før.
Klubber har ifølge Anne Lise fortsatt godt oppmøte.
– Det er litt mer tilbud nå enn før, heldigvis, men det er fortsatt populært med klubb. Vi har jo alltid vært litt truet fra alle kanter, og er det fortsatt. Vi har bare skole og klubb, og jeg håper det består.
Anne Lise hadde sin siste dag som ansatt klubbleder 4. mars, og gjør seg klar til å levere nøklene videre.
– Det har vært et eventyr, altså. I sykepleierjobben arbeider jeg med døende mennesker, og det er litt av en kontrast å da dra på klubben hvor det er full fart. De to jobbene utfyller hverandre godt, selv om kontrastene er store. Men det har absolutt vært energigivende. Og så har jeg sagt at jeg skal ikke være en sånn «syvende mor i huset» som henger i et horn på veggen og følger med på hva som blir gjort, ler Anne Lise, som samtidig blir litt emosjonell over det avsluttede kapittelet.
