Skolegang med norskopplæring, arbeid og bolig er viktige ting en flyktning eller en innvandrer må tenke på når de kommer til Norge.
På Hemnesberget er det i dag en god del bosatte flyktninger, og innvandrere som er blandet med hemnesværinger og andre væringer. For å få vite litt mer om hvordan deres bakgrunn er, og hvorfor de ønsker å bli her i kommunen har AH tatt en prat med noen av dem.
De første er et ungt par som kom hit som flyktninger fra Eritrea, og som i dag har to barn født i Norge. De er bosatt på Hemnesberget. Den andre er en kvinne fra Thailand som er gift med en norsk mann. Også de er bosatt på Hemnesberget.
Flyktninger fra Eritrea
Eritrea er et av de yngste landene i Afrika. Landet fikk sin selvstendighet i 1993, men kan i dag ikke betraktes som en fri stat.
– Hvorfor flyktet dere fra Eritrea, og hvordan?
– Man kan nok si at vi flyktet på grunn av politiske forhold. Landet har diktatur, og selv om vi ikke kjente hverandre den gangen så var det av samme grunn vi flyktet, sier Siem Mussie og hans kone Natey Makibel Maties.
– Jeg flyktet da jeg måtte gå inn i militæret, og var da bare 17 år. Jeg flyktet sammen med 7 gutter, og vi kom oss etter hvert til Libya, forteller Natey.
– Det samme var bakgrunnen for meg. Jeg var da 20 år, og ønsket ikke å gå inn i militæret. Jeg rømte da fra landet. Det var en tøff flukt som tok nesten tre uker ute gjennom vanskelig terreng, men til slutt kom også jeg meg til Jemen. Der traff jeg da Natey som jeg ikke kjente fra før. Siden den gangen har vi vært i lag, sier Siem med et smil til sin kone, og legger til at de etter ca. to måneder, i mai 2015, kom til Norge og Hemnesberget.
Begge to har gjennomført språkopplæringen i norsk, og tatt de fagene de trengte for å komme inn på videregående skole. Natey har startet på utdannelse som helsefagarbeider, mens Siem startet med service og samferdsel. Samtidig med utdannelsene og arbeid har de nå fått to flotte gutter. Eldstegutten på 2 år og 6 måneder heter Makibel og går nå i barnehage på Hemnesberget. Den yngste er bare 2 måneder og heter Meties.
Motgang i planene
– Hvordan har det vært å bo her samtidig med studier og barnepass?
– Å være gravid samtidig med busstur til Mo var litt tungt for meg men det gikk bra. Jeg fikk også praksisplass på omsorgssenteret her på Hemnesberget, noe jeg likte veldig godt, sier Natey.
– Jeg arbeidet som tilkallingsvikar i ca. 2 år, men det har dessverre etter hvert vist seg å være vanskelig å få vikarjobber på omsorgshjemmet. Jeg vet ikke hvorfor, men det har nok stresset meg en del. Akkurat nå er jeg hjemme med babyen, men ønsker jo å kunne jobbe litt samtidig som jeg fullfører studiene mine.
– Planene våre var jo å få utdannelse, barn og arbeid slik at vi kunne klare oss helt selv. Jeg gjennomførte første året på videregående skole. Jeg ønsket da å kunne jobbe litt i tillegg. Det var på den tiden at Natre AS overtok Trenor Vinduer AS. Jeg søkte og fikk jobb på Natre, og dermed sa jeg i fra meg skoleplassen for andre året. Jeg sa også fra meg den stillingen jeg hadde på Prix på Hemnesberget, forteller Siem.
– Det viste seg imidlertid at ingen av de tingene var særlig lurt gjort. Vi som ble tatt inn hos Natre AS fikk jo oppsigelse ganske fort etter at vi var begynte der.
– På den tiden meldte jeg meg arbeidsledig på NAV. Johansen Maskin AS trengte folk, og via NAV hadde jeg møte med firmaet. Jeg hadde da sertifikat for lastebil. Men så fikk jeg beskjed om at det ikke var jobb for meg allikevel, sier Siem med et alvorlig blikk.
– Jeg tok da sertifikat for buss, og søkte på jobb hos Boreal. Der fikk jeg jobb etter en grundig test og prøver hos Boreal. Denne jobben er på Mo, så det blir jo mye kjøring da. Samtidig tar jeg nå andre året på videregående skole, og nå innen salg og sikkerhet. Dette gjør jeg på nett, slik at jeg kan være hjemme mest mulig.
Veien videre
Begge to legger stor vekt på at de hele tiden har likt seg godt på Hemnesberget, og ønsker å kunne bo her med barna. De forteller at de har fått veldig god hjelp fra flyktningkontoret og Jasna Mujic som jobber der.
– Hun og kontoret har tatt godt imot oss, og hjulpet oss på alle måter med å velge riktig vei i forhold til både utdanning og arbeid. Vi har kanskje blitt mer oppmerksomme på at norsk bare er et språk som andre språk, og ikke kunnskap. Man må i tillegg tilegne seg og ha gode kunnskaper for å komme videre og ut i arbeid, sier de begge ettertenksomt.
– Og så har vi fått veldig gode venner her, og mye hjelp fra Lisbeth og Per Vikjord. De har blitt til vår familie her på Hemnesberget.
– Hva som skjer med oss videre er jo usikkert. Vi har jo lyst til å bo her på Hemnesberget men da må vi ha arbeid. Jeg for min del ser på muligheten til å få arbeid innen sikkerhet, men da må vi flytte på oss, sier Siem og ser på kona som nikker samtykkende.
Fra Thailand og gift med en norsk mann
Sunattha Hoeines ble i desember 2014 gift med Randulf Høines fra Hemnesberget. Bryllupet fant sted i Thailand, og Sunattha kom til Hemnesberget i mars 2016.
– Kan du fortelle litt om din bakgrunn, og hva du gjorde før du kom til Norge?
– Jeg er født i 1971 og kommer fra en liten by nord/øst i Thailand som heter Nakhomphanom. Da jeg var 19 år gammel ønsket jeg å få mer utdanning og jobb. Dermed flyttet jeg til Bangkok. Der var jeg heldig og fikk jobb hos Sony Semiconductor. Der jobbet jeg blant annet med å lage chips for elektronikk. Jeg var også innom andre avdelinger som for eksempel markedsføring.
– I årene fra jeg var 19 år til jeg ble 26 år jobbet jeg der samtidig som jeg tok utdanning innen økonomi. Etter at jeg var ferdig med utdanningen dro jeg hjem til mamma og fikk jobb der. Etter hvert følte jeg et ønsket å gjøre noe annet, og reiste dermed til Bangkok igjen.
Der fikk hun arbeid innen økonomi og markedsføring.
– Da jeg var 29 år startet jeg et eget firma som solgte hjelpemidler og utstyr for hunder og katter. Det ble etter hvert utviklet til en Pet-shop hvor jeg også foretok stell av disse dyrene. Jeg hadde samarbeid med veterinærer slik at dyr som var syke kunne få hjelp, forteller Sunattha
– Jeg har i dag en sønn, Navamin Tosirisombat, på 22 år. Han studerer språk på et universitet i Bangkok, og skal snart ut i arbeidslivet, sier Sunattha som ikke legger skjul på at hun er veldig stolt av ham.
Tre år i Norge
– Hvordan og hvorfor ble det Norge på deg?
– For meg som mange andre så var det nok kjærligheten som dro meg hit. Men jeg leste også om Norge, og så at det var behov for arbeidskraft. Spesielt innenfor omsorgsyrket. Kjærligheten fikk da følge av et ønske om å kunne tjene penger og hjelpe folk. Jeg har nok alltid vært opptatt av mennesker, og det å hjelpe andre, forteller Sunattha.
– Før jeg flyttet hit var jeg på besøk på Hemnesberget, og likte stedet med en gang. Randulf var også og besøkte meg i Thailand.
– Så da jeg kom hit i 2016 var jeg 45 år, og det første jeg gjorde var da å få plass på skolen høsten 2016 for å lære meg norsk. For oss innvandrere er det ikke obligatorisk å bli innkalt til skolen, så initiativet måtte jeg ta selv. Jeg jobbet mye på skolen, og hjemme ved hjelp av internett. Så på våren i 2017 klarte jeg å ta norsk eksamen. Jeg måtte allikevel fortsette på skolen for å oppfylle kravene om 600 timer med norskopplæring. Jeg tok da også eksamen i samfunnsfag.
– I dag forstår jeg og skriver norsk godt, men synes selv at jeg burde snakke mer norsk for å bli flink. Å kunne praktisere språket er viktig for meg. Mitt neste mål ble å få norsk sertifikat. Jeg hadde jo kjørt bil i mange år i Thailand, men måtte nå gå opp til ny prøve her. Jeg leste og tok teorien via opplæring på nettet. Deretter ble det gjennomføring av alle obligatoriske fagene, både teori og praksis, før jeg fikk norsk sertifikat 15. april i 2018.
– Heldigvis hadde Randulf bil slik at jeg kunne bruke denne til å komme meg på arbeid, og ellers rundt omkring, forteller Sunattha.
– På høsten i 2018 fikk jeg sesongarbeid på Nortura på Bjerka. Det viste seg dessverre at dette ikke var lurt for meg. Arbeidet og arbeidsstillingen ble ikke bra for meg, og det endte med skiveutglidning i nakken og betennelser. Jeg har fått god hjelp fra leger, fysioterapeut og kiropraktor, slik at jeg nå er nesten helt bra igjen, forteller Sunattha med et smil.
– En tredje ting som har vært viktig for meg har vært å få permanent oppholdstillatelse i Norge. Tidligere var det slik at man måtte bo i Norge i tre år før man kunne få innvilget dette.
Da dannet ektefellens økonomi grunnlaget for å få permanent oppholdstillatelse.
– Men i 2017 endret regjerningen dette, og la inn et nytt krav om at de som søker om permanent oppholdstillatelse må dokumentere at de kan forsørge seg selv. Dette kravet går da på at man må dokumentere en inntekt på kr. 243.000 de siste 12 månedene når du søker. Du må heller ikke hatt økonomisk sosialhjelp fra NAV i samme periode.
– For meg ble det viktig å kunne få jobb for å klare dette, og heldigvis var jeg heldig og klarte dette nye kravet om egen inntekt. Jeg fikk blant annet vikarjobber hos Hemnes kommune, NCP AS, og Hemnes Boligstiftelse. Og nå den 10. mars fikk jeg innvilget permanent oppholdstillatelse, sier en meget fornøyd Sunattha Hoeines.
Når dette skrives er Sunattha hjemme i Nakhomphanom for å besøke sin sønn, mor og familien der. Hennes vilje til å stå på og sette seg mål har også gitt henne denne anledningen til en slik ferie.
