Utålmodigheten ble for stor, det blir teater «utenom tur».
Etter at Leirskar Ungdomslag gjenoppsto som teaterlag i 2012 har det vært forestilling annethvert år. Tanken var nok at det skulle bli tid til å gjøre andre ting i mellomårene, men slik blir det altså ikke i «friåret» 2019.
– Nei, spillelysten tok rett og slett overhånd, ler regissør Hilde-Linda Bjørkheim. – Å vente et helt år til ble for lenge, vi har fått så mange forespørsler fra publikum som er utålmodig på mer, og når både skuespillere og gjengen bak scenen hadde lyst å bruke fritiden også i år, ja da var bare å sette i gang.
Tar arven videre
Leirskar UL har lange tradisjoner på skuespill, og de som begynner å trekke litt på årene husker nok farser med stor forvirring og lokal scenekunst av stor klasse for en mannsalder eller to siden. Bjørkheim forteller at mange av skuespillene beskrev dagliglivet rundt forrige århundreskifte, altså 1900. Men nå lover hun kraftig modernisering.
– Vi skal helt fram til 60-tallet, sier hun stolt, og begynner å regne på fingrene, og konkluderer med også det er svingammelt.
Muligens var det ikke så tidsaktuelt allikevel, men det skinner gjennom at regissøren er svak for nettopp denne tidsepoken. Hun forteller malerisk om hvor mye de har jobbet for at forestillingen skal framstå i riktig tidsdrakt. Det er nokså klart at det har blitt lagt ned svært mye arbeid gjennom høsten og vinteren for å ta publikum med tilbake til hippietiden, Hilde-Linda prater mye og fort, men hun glemmer en ting, hva i all verden er det vi skal få se?
Hun bråstopper, det blir stille, må hun tenke seg om? Neida, det er tydeligvis bare journalisten som ikke har tatt til seg det åpenbare, selvsagte.
Komedie
– Komedie! sier hun, på innpust. Da kommer det fort mer.
Og bra er det, ja at hun har noe på utpust, for hva er vel en komedie? Sånne moderne «kjempemorsom på andres bekostning»-morsom, eller lun og snikende morsom?
– Vi får oppleve hvordan de store strømningene fra verden også når fram til ei lita bygd. Det er kvinnefrigjøring, hippier og nye musikkstilarter.
– Betyr det at det blir sang og liflig musikk?
– Ja, nei, altså. Vi har ikke eget band, men det blir musikk. Hun drar litt på det, enten betyr det at hun allerede ser for seg et eget LUL-band til neste gang, eller så er det en noe lureri på gang, eller så var det handlelisten som kvernet i bakhodet. Hva vet vel vi?
– Skuespill gjør seg tydeligvis ikke av seg selv, hvor mange er involverte i produksjonen?
Igjen drar regissøren litt på ordene, det er noe her, eller der, noe hun liksom ikke vil dele med oss, hemmeligheter?
– Det er seks på scenen, eller?. Ja, altså. Og fem utenfor. Det er sminke, og noen må styre teppet. Så har vi lys og lyd. Totalt er vi vel ti, hevder hun.
Vi overlater til leserne selv å legge sammen, det er noe muffens her, hun nevnte klær, sminke, lys, lyd, teppe, scenograf, regissør, vafler uten at vi rakk å notere det ned. Det som er helt, helt, sikkert er at de er bærekraftig og selvforsynt.
Grasrotkultur
Amatørteater og komedier har kanskje fått et urettferdig stempel i enkelte kretser. Hilde-Linda har nokså klare meninger, og blir alvorlig:
– Dette er grasrotkultur, det er gjenkjennbart der vi tar inn elementer fra dagliglivet. Det er grådighet, kjærlighet, ting vi ser rundt oss, men i en morsom innramming. Og så er vi opptatt av kvalitet på det vi gjør, sier regissøren Bjørkheim som har både utdannelse og lang erfaring i faget.
– Amatør betyr å elske, det har absolutt ikke noe sammenheng med lav kvalitet!
De tidligere forestillingene har høstet mye ros, og endog turné, i alle fall til Hattfjelldal. Kanskje blir det reprise i år?
– Nå mangler det vel bare at dere skriver historiene selv?
– Det har vi faktisk planer om, ler hun. – Tanken er en revy. Uten å røpe for mye dreier det seg om å ta lokale forhold på kornet. Det er nok å plukke fra, sier hun, igjen hemmelighetsfull.
Når revyen kommer våger hun ikke love noe om. Først skal årets forestilling tilbakelegges.
– Er det mye jobb med en slik forestilling?
– Det går med mange timer, vi begynte i oktober, og nå i ukene før forestillingene øver vi tre ganger i uka. Vi har det veldig morsomt, avslutter en travel Hilde-Linda Bjørkheim.
Nå har de en uke igjen på å øve inn de siste detaljene før dørene åpnes for publikum. Det kommer nok til å bli trangt på Jamtjorden, også denne gangen.
Den utstrakte bruk av komma i denne forhåndsomtalen er gamle, beslaglagte, kommaer som har ligget og slengt i redaksjonen, rett og slett uten mål og mening, sløsing, endelig fikk vi brukt dem opp!
