LEVE: Et lys i den mørkeste tida

Hvem kan hjelpe når man havner i en situasjon det er umulig å sette seg inn i uten å ha opplevd det? Noen som har opplevd det samme. LEVE Hemnes har likemenn som hjelper pårørende etter selvmord.

Noe av det aller verste man kan oppleve er å miste en av sine nærmeste på en brå måte. Når dette skjer fordi personen selv valgte å avslutte livet går man inn i en krise, en krise det er umulig å klare å sette seg inn i uten å ha opplevd det selv. Det sier Unni Skjefstad og Jonny Tustervatn, som begge har opplevd å miste en sønn så alt for tidlig. Nå bruker de sine egne erfaringer for å hjelpe andre i samme situasjon. Gjennom organisasjonen LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, har de blitt kurset i det å være Likemenn.

– En likemann er en som har opplevd det samme, og som har funnet ut at han vil bruke den forferdelige tragedien til nytte for andre. Jeg tror mange av oss likemenn kjenner på det, sier Jonny Tustervatn.

– Ja, ønsket å kunne være noe for andre som opplever det mest forferdelige, det å miste et barn, supplerer Unni Skjefstad, før Tustervatn fortsetter:

– Vi som har vært gjennom dette greier å sette oss inn i den smerte og sorg som oppleves på en annen måte enn de som ikke har denne ballasten, det er umulig for andre å forstå hvor vondt dette faktisk er.

Den triste statistikken

Selvmordsstatistikken er trist lesing. Hvert år registreres det i følge Folkehelseinstituttet mellom 500 og 600 selvmord i Norge. Man antar at det er ti ganger så mange forsøk. Det er flest menn som tar livet av seg, og de fleste er under 50 år. Selv uten tall på kommunenivå er det mulig å si at Hemnes dessverre har sin andel selvmord.

– Vi flyttet hit i 1971. Når jeg tenker tilbake, også på årene langt tilbake, så har det jo alltid vært selvmord i vår kommune, sier en litt trist, men samtidig engasjert Skjefstad. – Man får jo alltid vite om det. Noen har vært bekjente, andre har vi bare hørt om. Vi har naturligvis syntes det var forferdelig, men vi har ikke skjønt hvordan det var. Ikke før etter at vi opplevde det selv. Ingen har mulighet til å skjønne hvordan det er. Det er akkurat det det er å være en likemann, man vet mer enn andre om situasjonen man havner i.

– Jeg kunne heller ikke sette meg inn i det. Jeg skjønte det måtte være helt forferdelig å miste et barn i selvmord, særlig unge, men at det var _så_ ille, nei, det skjønte jeg nok ikke, fortsetter Tustervatn.

– Som likemann har jeg kjent på at jeg vet veldig mye om hva pårørende gjennomgår, og hva de opplever og hvordan de har det. Samtidig bruker vi å si at vi vet mye om det, men ikke akkurat hvordan hver enkelt person opplever det. Min opplevelse er ikke den samme som deres opplevelse, men fellesnevneren er at vi har opplevd det mest ufattelige grusomme man kan oppleve. Slik føler både jeg og Jonny at vi kan være til hjelp, og det tror jeg vi har fått til noen ganger.

Tustervatn er enig.

– Det tror jeg også, og tilbakemeldingene vi får sier at det er god hjelp. Det er fint å ha i bakhodet.

Likemannkurs

Det er gjennom LEVE Hemnes de har blitt kurset som Likemenn. Foreningen har eksistert i et par år nå, som et av få lokallag i Nordland. Jonny sitter som kasserer i styret, mens Unni har bidratt blant annet som likemann.

– Da LEVE Hemnes ble startet fikk man informasjon fra landsforeningen om hva som er av tilbud. Et av tilbudene var likemannskurs, så vi tok turen nedover til Gardermoen på dette kurset, sier Unni. – I ettertid har vi også vært på et oppfølgingskurs. Alt i kursene dreier seg om selvmord. Det er naturligvis et tungt kurs, men det er veldig mange forskjellige som har innlegg, både fagfolk og likemenn. De belyser tema fra flere forskjellige vinkler.

– Man lærer hva man skal si, og ikke minst ikke si, og hvordan man skal opptre. Man lærer også at man har taushetsplikt. Den er absolutt for likemenn, det må være slik, sier Jonny.

– Er det gode kurs?

– Jeg opplever dem som gode kurs. Hvordan skal vi møte en som står igjen etter et selvmord? Hva bør vi passe på ? Hvordan bør vi reagere?, sier Unni. – Når vi var på oppfriskningskurs nå sist var det søndagen satt av til SafeTalk, som nettopp gikk på dette.

Jonny nikker og er enig.

– Og hva vi skal se etter? Hvis noen ser slitne ut skal vi ikke bare gå videre, men prøve å ta mer kontakt. Det er nyttige kurs, og viktig at vi som er likemenn har tatt dem.

Han smiler litt forsiktig.

– Vi håpte vi var på et kurs vi aldri skulle få bruk for. Så gikk det faktisk nesten et år før det virkelig tok løs, men så kom det på rekke og rad. Og vi vet jo, dessverre, at det nok blir flere oppdrag for oss.

Dårlig offentlig oppfølging

I dag finnes det altså en likemannsordning i Hemnes som gjør at pårørende som ønsker det kan prate med noen som har opplevd det samme. Men hvordan ble man møtt som pårørende tidligere? Unni tenker tilbake, hun husker det godt.

– Det er jo snart 20 år siden. Det fantes ikke noe kriseteam da. Men presten kom til oss, og det gjorde også unge Robert Novak. Selv om han var ganske ny, kjente han Rolf, og han kom nok mer innom som venn enn som kriseteam. For 11 år siden skjedde tragedien for Jonny. Da var det et kriseteam, men lite hjelp i det.

– Det var etablert et kriseteam, men de hadde ferie alle sammen, smiler han, lettere oppgitt. – Det var Novak som kom til meg også, han var den eneste jeg snakket med fra det offentlige. Jeg savnet en likemann å prate med. Jeg er sikker på at det hadde vært til god hjelp for meg og familien.

Unni påpeker at de likevel fikk god hjelp fra alle rundt seg.

– Jeg kan ikke huske at vi savnet et kriseteam, og det er nok fordi vi fikk enorm støtte av alle rundt oss. Familie og naboer, brev og telefoner. I flere uker var vi ikke mer alene enn vi ønsket, og det var det vi følte var god hjelp. Vi fikk også være med i en sorggruppe i Mosjøen, men det var gjennom venner vi fikk vite om det, og tilfeldig at noen i det systemet visste hva vi hadde vært gjennom.

Nabohjelp på kafé

LEVE Hemnes er et av få lokallag i Nordland. Det er for eksempel ikke lokallag i Vefsn og Rana. Det gir mer trykk på likemennene fra Hemnes, som også har kontakt med pårørende i andre nabokommunene.

– I det siste har Nordland LEVE tatt kontakt om pårørende som ønsker å prate med oss. Det har vært folk både i Vefsn og Rana, forteller Unni. – Det har som regel vært telefon, men vi har også truffet noen av dem.

– Men det burde vært likemenn i andre kommuner også?

– Ja, men da må det være ildsjeler på hver plass. Kanskje etter at de har vært hos oss, og sett hva LEVE Hemnes har fått til?, funderer Unni. – De har jo Mental helse i Rana, det kan være en plass å søke hjelp, og fylkeslaget er behjelpelig. Det hadde vært greit med likemenn også i nabokommunene, for trykket på Jonny og meg kan være stort innimellom.

– Nå prøver LEVE Hemnes å få til et likemannskurs i Nordland, i samarbeid med LEVE Nordland. Kanskje man da klarer å få med noen fra Rana eller Vefsn? Det hadde vært greit å hatt både lokallag og likemenn der også, sier Jonny.

– Det er opprettet et lokallag i Steigen nå, men det er så ferskt at jeg ikke tror det er et år gammelt en gang. Og det er vel de to lokallagene som er i Nordland. Det er ikke så forferdelige mange i landet heller. Det er nok takket være lokale ildsjeler at slike foreninger blir til, tror Unni.

Praten kommer over på Levekafeene, hvor det også kommer folk fra andre kommuner.

– Det er blitt et bra tilbud, mener Jonny. – Vi har rullert mellom Korgen, Hemnes og Bleikvasslia. Det er varierende hvor mye folk som kommer, det er nok naturlig. Noen ganger har vi en innleder som sier noen ord og snakker litt om et tema, så kan det bli diskusjoner etterpå. Eller så kan det hende vi bare snakker om vær og vind, det trenger slett ikke bare være om det tragiske som har hendt oss. Men alle vet at de som er der har vært gjennom det, og det gjør det lettere å prate.

– På flere kafeer har det vært en eller flere som har tatt ordet for å si noe om hvordan LEVE har vært for dem, eller hvordan de opplever kafeen som tilbud. Andre ganger er det som Jonny sier lite snakk om selvmord. Men nå siste kafeen før jul var det et veldig sterkt innlegg.

– Da var det mye folk, skyter Jonny inn. – Da hadde vi folk fra Majavatn, Mosjøen, Mo og fra vår egen kommune innom.

– Og når det kommer folk utenfra, noen nye, så får de ofte med seg noen neste gang, noen andre som kanskje nylig har opplevd det samme, fortsetter Unni.

Det er tydelig at LEVE står begge nære, og at de setter organisasjonen høyt. Den er viktig både for selvmordsforebygging og som støtte til etterlatte.

– Jeg tror at kafeene våre gjør enda flere kjent med LEVE, og det er kjempebra. LEVE Hemnes har blitt en fin organisasjon med gode tilbud. Både i vår og høst har LEVE Hemnes hatt pårørende på familiegruppesamling på Modum bad. Det er et av tilbudene, kafeen en annen. Jeg synes styret i LEVE Hemnes har gjort mye for å få spredd den informasjonen som finnes til legekontor og kriseteamet som eksempel. Levekonserten var jo også helt fantastisk, og bidro nok også til å gjøre organisasjonen mer kjent.

– Og LEVE Hemnes er flinke til å legge ut artikler på facebook, sier Jonny. – Det finnes en god del artikler der ute om temaet, og at det blir mer kjent vil kanskje føre til at det blir til hjelp for noen som ikke har så mange å henvende seg til. Å vite om disse tilbudene _før_ noen tar livet av seg er viktig.

Et vanskelig møte

For noen er det vanskelig å bare se pårørende etter selvmord i øynene når man møter dem. Så hvordan går man egentlig inn i et møte med pårørende, kanskje like etter at tragedien har skjedd?

– Som oftest får jeg en telefon fra Øyvind Arntsen, lederen i LEVE Hemnes. De pårørende har fått vite om LEVE Hemnes, og tatt kontakt med dem. Da må jeg jo ringe å presentere meg, kanskje for folk jeg aldri har truffet. Jeg beklager gjerne at jeg må ringe dem, men at jeg vet hva de har gått gjennom, ofte er det helt ferskt. Jeg forteller at jeg er likemann, og at sønnen min tok livet seg, og sånn kommer vi i gang.

Mens Unni forteller dette må Jonny ut en tur. En pårørende har tatt kontakt og vil prate litt. Som likemann stiller man opp når man kan, så Unni fortsetter litt alene.

– Jeg lar dem styre samtalen, om det går, men noen ganger er det lettere at jeg i første kontakt stiller spørsmål. Jeg spør ikke hvordan de har det, for det vet jeg. Men jeg stiller en del praktiske spørsmål. Har dere fått hjelp fra kriseteam? Har dere fagfolk rundt dere? Har dere familie? Hvordan er det med matlyst, for det bruker å falle ut, man tenker ikke på mat.

Unni tenker tilbake, smiler litt.

– Jeg husker en familie kom til oss. De fotfulgte oss, og sørget for at jeg skulle spise litt. Men det blir ikke spist så mye. Jeg husker Hanne, dattera mi, en gang tok med meg og viste meg: ?Se der er det en kringle det er tatt en bit av, og der ligger det en halv banan, og der er det en kringle?. Det er viktig å spise og sove, men det er ikke alltid så lett. Slike praktiske ting er det greit å sette dem på sporet av.

Så er det å ta fatt på videre kontakt.

– Jeg forteller dem at vi er her, og at de kan ta kontakt når de har behov for å prate mer. Og noen tar kontakt, mens andre hører man ikke mer fra. Noen har et bra nettverk, og sier at de har familie, venner, og at de ikke er alene. Andre vil gjerne prate mer, noen mye mer.

Tustervatn har kommet inn til oss igjen.

– Jeg har brukt å avtale om man skal ringes senere, eller bare si at de ringer, alt etter hvordan samtalene går, skyter han inn.

– På den ene siden er det en tung og fæl materie å gå inn i. Men for meg er det samtidig veldig godt å kunne være noen for dem i den situasjonen. Det har jeg ikke tvilt på at jeg vil, og det vil jeg gjøre så lenge jeg makter, sier Unni.

– Noen vil ha kontakt med en gang, mens andre vil få det litt på avstand før de vil prate om det. Folk er forskjellige, og det er veldig forskjellig hva slags nettverk folk har.

– Vi skal være et tilbud, men vi skal ikke være en pest og plage som ringer i ett kjør. Gir folk inntrykk av at de ikke trenger mer kontakt så tar vi ikke kontakt.

Men de er bare to likemenn, som altså også dekker Rana og Vefsn, og også har kontakt med pårørende i enda flere kommuner. Rekker de over alt?

– Nei. Vi gjør ikke det. Det er også tilfeller hvor det er mange etterlatte etter et selvmord. Det er ikke bare mamma og pappa, men kanskje søsken og nære venner som trenger noen å prate med, sier Jonny. – Så vi rekker ikke over alt, det har vi dessverre ikke kapasitet til.

– Noen ganger oppleves det også at noen trenger en likemann mye mer enn det som var tenkt i utgangspunktet, og da blir det kanskje nok for den likemannen i en periode.

En ny hverdag

– Det etterlatte forteller at de har veldig mye støtte rundt seg den første tida. Men etter en stund dabber det av, og det blir et slags vakuum, sier Unni.

– Helt stilt, sier Jonny, som prater av erfaring. – Det blir et stort tomrom.

– De som ikke har opplevd dette, de tenker kanskje at det nå er gått så lang tid. Livet går videre. Men som etterlatt etter selvmord er man ikke helt der. Det tar lang tid, det kan ta veldig lang tid.

Mange vet heller ikke helt hvordan man skal møte pårørende. Det forstår begge likemennene.

– De som går en omvei, de er usikre. Det er ikke vondt ment, men man vet ikke hvordan man skal forholde seg, sier Jonny.

– Men det kan være nok, likemann eller ikke, bare å ta rundt skuldra, gi en klem, sier Unni. – Bare gi støtte. Det handler om å være et medmenneske. Det er egentlig det en likemann er. Et medmenneske som har opplevd det samme.

De har selv valgt å bli likemenn. En viktig jobb, men hvordan er det med sine egne sår? Er det ikke tungt å på en måte gjenoppleve det gjennom andre?

– Selvfølgelig er det tungt, selv om vi har gått inn i dette med viten og vilje. Det er lenge siden vi selv opplevde det, men det er tungt hver eneste gang vi møter noen. Men samtidig er det også en viktig bearbeiding for oss, det å kunne prate, trøste og snakke om veien videre med andre, mener Unni.

– Det å miste en unge før man dør selv? Det er feil rekkefølge. Man sitter jo med så mange spørsmål. Hva skulle jeg sett? Hva skulle jeg gjort?, sier Jonny.

– Det er også spesielt at de selv har valgt at de ikke greier med livet lenger, fortsetter Unni. – På det siste kurset vi var på hadde jeg en halvtime hvor det var virkelig tungt å være der. Da var det om hva man kunne sett og gjort, og da får man en skyldfølelse som er tung.

– Skyldfølelsen fordi man ikke så noe. Kanskje hadde han sagt noe? Eller gjort noe? I etterkant finner man ofte noe. Hvorfor så man ikke det der og da?, spør Jonny retorisk.

Sorgen blir aldri borte, men livet går videre. Og det er det viktigste budskapet likemennene har til pårørende.

– En av de viktigste jobbene som likemenn er jo det at de etterlatte ser at vi er kommet dit vi er kommet, sier Jonny. – Jeg så ikke for meg å få noe liv etterpå. Jeg trodde det bare handlet om å klare å eksistere. Men det går an å få et fint liv, og det må vi få til å vise dem, at man kan komme seg videre.

– Livet blir ikke det samme som det var før, men i dag har vi et godt liv, fortsetter Unni.

Hun ser bort mot Jonny, og gir ham et lite smil.

– Alle må jo komme seg videre, og det er en kjempeviktig del av likemannsjobben. Sakte men sikkert kommer man seg videre, og etterhvert får man en ny hverdag, en bra hverdag. Vår viktigste jobb er å få de pårørende til å skjønne det.