Åpenhet har vært viktig for Bjørnar og Bente Bech-Hanssen etter at deres datter Siri tok livet av seg. De setter også stor pris på hvordan LEVE og deres likemenn har fulgt dem opp i tiden etter selvmordet.
– Vi bestemte oss tidlig for at dette ikke skal ties ihjel. Vi må kunne snakke om det, selv om det er selvmord.
Allerede samme dag som deres unge datter tok livet av seg skrev Bjørnar og Bente Bech-Hanssen på Facebook at det som ikke skulle skje hadde skjedd, at deres Siri hadde valgt å forlate dem.
– Det går så mye rykter, og vi tenkte at det bare var like greit å hoppe i det, fortelle rett ut hva som hadde skjedd.
Men åpenhet betyr ikke at man ikke har sorg, og en sorgprosess kan være både lang og vanskelig. I den vanskelige tida etterpå har paret fått god hjelp fra LEVE og deres likemenn.
Det første møtet med LEVE
– Vi hadde ikke hørt om LEVE i det hele tatt. Lars-Sivert Larssen hadde med seg brosjyre fra dem når han var innom dagen det skjedde, men den dagen var så uvirkelig at det gikk noen dager før vi fikk sett på dette, forteller Bjørnar. – Så var vi på Prix, og så en plakat om at det skulle være LEVE-kafé. Når vi etterhvert skjønte at LEVE var etterlatte etter selvmord fant vi ut at vi måtte prøve å dra på den kafeen. Vi ønsket å få all hjelp vi kunne få etter det som hadde skjedd.
– Dette var torsdagen etter begravelsen, fortsetter Bente. – Vi var litt usikre på hvor kafeen faktisk var, og endte opp med å komme litt sent frem. Dermed fikk vi ikke hilst på folk, og foredraget som skulle være var allerede i gang.
Tilfeldighetene skulle ha det til at det var et foredrag om mental helse i skolene.
– Akkurat det ble helt feil for oss. Vi hadde nettopp mistet datteren vår som gikk på skole, og så var dette temaet? Det var litt for sent for oss, sier Bjørner lett oppgitt.
Men de bestemte seg for å bli værende, noe de ikke angrer på.
– Så snart foredraget var over kom Jonny Tustervatn bort til oss. ?Jeg har to spørsmål?, sa han, og spurte om vi fikk sove, og om vi fikk i oss mat. For har man problemer med det blir alt mye verre.
– Hans jordnære spørsmål og væremåte var veldig beroligende, og da han måtte forlate oss for å gå i et styremøte lovet han å ta kontakt senere, smiler Bente, – Han ringte og spurte om han og dattera hans, Marita, kunne komme på besøk. Det gjorde de, og vi hadde en lang, fin prat sammen. Det var utrolig godt å prate med noen som hadde opplevd det samme.
Begge virker takknemlige for hjelpen de har fått fra likemennene.
– I ettertid har vi hatt mye kontakt både med ham og med Unni Skjefstad, og det har betydd mye for oss, nikker Bjørnar. – Vi har vært på besøk hos Jonny også. Og så ringer han. Bare for å høre hvordan det går. Hvordan vi har det. I vår situasjon har det vært verdifullt.
– Det at vi har kunnet se at sånne som Jonny og Unni som har opplevd dette for mange år siden, og faktisk er på føttene i dag, det er det god hjelp i, fortsetter Bente. – De har fått det til, på et eller annet vis. Det høres kanskje rart ut, men når man står midt oppi det så tror man ikke det. Ikke vil man tro det heller. For hva er vitsen?
Som etterlatt etter selvmord kan man føle seg veldig alene. Men besøket på LEVE-kafeen fikk det til å gå opp for ekteparet at de ikke er det, og det ble viktig i sorgprosessen.
– Det gikk jo opp for oss at alle som var på kafeen hadde relasjoner til noen, sier Bente. – Alle hadde mistet noen.
– Det gav noe. Vi var ikke alene om å ha opplevd selvmord. Vi var ikke alene om å ha mistet et barn, fortsetter Bjørnar, – Det er mange. Det er utrolig mange, mange vi ikke hadde hørt om. Vi var ikke klar over hvor mange pårørende det er bare i denne kommunen.
– Vi har fått fantastisk god hjelp av LEVE, sier Bente.
– Jeg føler egentlig at vi er kommet inn i en stor familie. Vi har en felles skjebne og en felles trøst. Og vi ser at også vi kan være til trøst for de som opplever det samme etter oss, forteller Bjørnar engasjert. – Vi er virkelig heldig som har dette lokallaget i Hemnes, og på kafeen får man sett behovet for en slik forening. De har jo ikke lokallag hverken i Rana eller Vefsn, men det trengs nok der også.
Kriseteam og takle sorg
Det har vært god hjelp av LEVE og likemenn, men hvordan var den offentlige oppfølgingen? Hvordan stiller Hemnes kommune opp når man havner i en utenkelig situasjon?
– Da vi var på familiesamlingen på Modum, i regi av LEVE, ble det snakk om oppfølgingen man hadde hatt, og hjelpeapparatet rundt, sier Bjørnar. – Det er veldig stor forskjell på det rundt om i landet, det oppdaget vi da.
– To, av tolv, familier hadde virkelig fått hjelp. De fortalte at de hadde fått besøk av sykepleiere og helsepersonell som hadde tatt rede på de mindre barna, fått dem på skole og i barnehage, sørget for å vaske klærne og lage mat. Rett og slett hjulpet til med å få hverdagen til å gå rundt den første tiden, fortsetter Bente.
– Hvordan har hjelpen vært her da?
– Gjennomgangstonen var at i andre kommuner fungerer det ikke like bra. Og vi kan ikke si at det er bra i Hemnes heller.
– Vi sa at vi tok imot all hjelp vi kunne få, men det tok for eksempel lang tid før vi ble henvist til psykolog. Oppfølgingen fra helsevesenet er alt for dårlig, istemmer Bjørnar. – Heldigvis har vi hatt fantastiske venner. Spesielt gudforeldrene til Siri har vært til virkelig god støtte for oss.
– Uten dem hadde vi ikke klart oss, mener Bente. – De var Siris nødhavn, og hun var mye hos dem. Ville gjerne være der når vi var borte. De har vært så åpne, og vi har kunnet prate om alt. Vi har skreket og ledd om hverandre. Det er så viktig å ha noen når man går gjennom det vi har vært gjennom. Og det hadde vi. Heldigvis.
Når hjelpeapparatet ikke er optimalt må man selv finne måter å takle sorgen på.
– Jeg har brukt min egen medisin, lest tegneserier, smiler han. – Jeg leser Pondus før jeg legger meg. Må bare bla noen sider, så jeg får tankene over på andre ting enn Siri og det som skjedde. Jeg har en stor stabel med blad, jeg kan vel omtrent alle utenat, ler han, – men snur bare stabelen etterhvert som jeg blir ferdig.
Og så går han turer med Laika.
– Hunden må ha luft, men bare det å måtte komme seg ut en tur hjelper på. Jeg har gått litt fort sammen med henne, og fått opp pulsen litt. For meg har det hjulpet, de tunge tankene slipper ofte taket etter en luftetur.
LEVE videre
– Kommer dere til å fortsette å gå på LEVE-kafé?
– Ja, det gjør vi. Vi har vært på alle LEVE-kafeene siden, bortsett fra en, da var vi bortreist. Det er ikke alltid det er noe tema, men det er godt å bare være der sammen med andre, sier Bente. – Jeg har vel egentlig selv bestemt meg for å bli likemann. Skulle ønske det ikke var behov for det, men vi ser at det er det, og at det er kjempeviktig. Å ha muligheten til å hjelpe andre med det vi selv har opplevd er en fin tanke.
– Jeg har allerede hatt flere lange samtaler med andre etterlatte på disse kafeene, fortsetter Bjørnar. – Alle som er der har mistet noen, og sitter igjen med mange spørsmål.
– Ingen kan gi svar på spørsmålene vi har, sier Bente, – Hun tok svarene med seg, og lot oss sitte igjen med spørsmålene.
– Men andre etterlatte har lignende spørsmål, og ofte like få svar, smiler Bjørnar. – Det er lettere å sette seg inn i hva de som sitter igjen etter selvmord går gjennom når man har gjort det selv. Og det er den hjelpen vi har fått fra LEVE og likemennene.
Paret ser på hverandre.
– Takket være LEVE har vi klart å takle sorgen. Sorgen og savnet. Det kommer alltid til å være der, men LEVE har gjort det lettere.
