Folk som bor langt inni skogen har ofte dyrelivet tett på, men også i tettbygd strøk på Hemnesberget kan man oppleve både elg, rådyr, rev og oter på nært hold. Dessuten er det et yrende fugleliv i hagene til dem som bor her.
Da vi kom hjem en dag nylig etter å ha vært borte fra huset vårt på Myra noen timer, flaksa en stor og mørk fugl opp fra et tett syrin-kratt mellom oss og naboene. Jeg så ganske raskt at det måtte være en spurvehauk, og den fløy ikke langt av sted. Den satte seg i et lerketre litt bortenfor syrin-krattet.
Hauken viste seg å være ei dame. Hennes make – eller i alle fall den mye mindre hannen – har vært på jakt flere ganger på foringsplassen vi har rett utfor kjøkkenvinduet, men aldri har vi sett at det har blitt fangst her. Febrilsk har den fulgt etter både kjøttmeis, blåmeis og andre småfugler inn i ei blåleddved-busk under fuglebrettet. Uten nevneverdig hell. Men fru Spurvehauk viste seg denne dagen som en langt bedre jeger enn den betydelig mindre hannen.
Heldigvis var det ingen av småfuglene som måtte bøte med livet for at rovfuglen skulle få seg et etterlengtet måltid. Snart viste det seg at byttet til spurvehauken var en av de innpåslitne duene som tidvis kommer på foringsplassen vi har et par meter fra kjøkkenvinduet. Det var altså ei av disse byduene som hadde havnet i spurvehaukens klør her i hagen mens vi var ute et ærende. En av de mange duene som ofte stikker innom vårt serveringsområde og forstyrrer småfuglene, så da ble vi faktisk litt lettet.
Haukedama flaksa skremt avsted gjennom krattet da vi kom rundt hushjørnet, men ettersom den ikke fløy helt vekk, var vi jo spent og nysgjerrig på om den hadde noe bytte i sikte. Og ikke verst om. Plutselig tok den vingene fatt og flaksa ned fra sin grein i lerketreet og inn under syrin-krattet. Og sannelig, der hadde den faktisk liggende et blodig bytte på den snødekte bakken. Et slikt skue som dette har jeg venta på i mange år, så da var det jo å snike seg kravlende på alle fire bak et gelender i et forsøk på å få tatt bilder av dramaet. Noen bilder ble det også før hauken ble såpass forstyrra i spisinga at den dermed stakk av.
Den prøvde først å dra med seg skrotten fra sitt halvskjul i buskene, men byttet var litt for tungt og havna i løssnøen utfor krattet. Ja, ja. Kanskje var den dyktige jegeren fornøyd og mett? Men neida. En liten time seinere kom haukemor tilbake og gikk løs på sitt bytte igjen med sitt skarpe nebb. Det er jo ikke hver dag, kanskje ikke hver uke, at det blir noe mat på slike rovfugler, og da er det naturligvis best å spise så mye som mulig.
Nå var dessverre det grå dagslyset blitt enda svakere, men noen flere bilder av begivenheten måtte likevel tas. Denne gang gjennom et strategisk vindu ut mot hagen. Det er fascinerende med ekte naturscener rett utfor vinduene, og haukemor spiste til det nesten ble mørkt før hun ga seg.
