Velkommen inn!

I sommer kunne Simon Bjørkheim (28) og Kristin Olufsen Norum (27) endelig flytte inn i sitt nybygde hus sammen med døtrene Helle (6,5) og Vilde (2,5). Flere års bygging er over, og de åpner nå hjemmet for Avisa Hemnes’ lesere.

Nybyggerne har bygd hus over lengre tid, og de kan nå se fram til første jula i eget hus sammen med småjentene sine. Snekkeren Simon forteller fra starten av forholdet og etterhvert avgjørelsen om husbygging:

Ungdomskjærester

– Vi ble kjærester i 2006, da var jeg i ferd med å avslutte 10.klasse i Korgen, og Kristin gikk i 9.klasse på Hemnesberget. Vi var for det meste i lag hos meg. Da bodde jeg og min søster Sara i lag med mamma på Svingen i en del år. Jeg begynte så på snekkern på Mo, Kristin gikk omsorgsfag, og vi flyttet alle mann til et eldre hus i Heimigarden i Korgen.

De fikk etterhvert lærlingeplasser og fagbrev, Kristin fikk fast jobb på sykehjemmet i Korgen, og Simon fikk fast jobb i Total Bygg. Så ble det barn.

– Helle kom til verden 1. mai 2012, begynte etterhvert i barnehage, og småbarnslivet gikk greit, men vi kjente på at det var på tide å få noe nytt å bo i, forteller Simon, fra sofakroken med kaffekoppen i hånda.

Etter flere års fokus på å få opp nytt hus, er det godt å kunne roe ned i sofaen etter endt arbeidsdag for begge to. Småjentene hopper og spretter og er ivrige. Det skal inntas kveldsmat og tannpuss står så for tur.

Fikk baby

– Særlig med baby så kjente vi mer på at det var ikke så artig lenger å bo i et gammelt, kaldt hus. Vi forsøkte så å finne et attraktivt hus å kjøpe i Korgen og vurderte et hus på Aspmoen, men det ble ikke. Da fant vi ut at vi ønsket heller å bygge.

De sjekket først ledige tomter i Korgen, men ble skuffet.

– Det var naturlig for oss å bo i Korgen, siden vi hadde bodd der i flere år i lag, og både mamma og pappa bor der, besteforeldre bor der, og tanter, onkler og jobb og barnehage. Men vi fant bare noen inneklemt-tomter ledige som ikke noen har ønsket å bygge på i sikkert 20 år. Siden de ikke ville passet til det huset vi ønsket å bygge, vendte vi blikket mot Bjerka. Her fant vi ei drømmetomt, ei endetomt med utsikt mot Valla og fjorden, så nå er vi så fornøyd, forteller både Simon og Kristin som hjelper hverandre med å huske starten på byggeprosessen:

Har tatt lang tid

– Helle var ett år da vi fikk tomta tildelt i -13, og vi flyttet inn siste helga i juli. Det har tatt oss mange år, og det var verdt det, men dette gjør vi ikke en gang til. Vi skal aldri bygge hus mer! Kristin fastslår dette, og Simon nikker. De ler mot hverandre, og er skjønt enige om at disse fem siste årene har vært innholdsrike på så mange måter.

– Da vi fikk tomta var det bare skog på hele tomta. Jeg skoget der i ei uke, kappet så opp alt tømmeret og tok rede på det. Først neste år, sommeren -14, ble det graving og planering, og så gjorde vi ikke mer på selve tomta det året. Men på lageret på jobben stod jeg og snekret ytterveggelementene vinteren og utover våren, og sommeren -15 ble det først støyping og så elementoppsetting. Når rammeverket på huset var reist ble stående ei stund til det ble fullt arbeid innvendig i 2016 og -17. Det har tatt lang tid, også fordi jeg har hatt flere runder med sykdom, forteller Simon.

Perioder med sykdom

– Jeg ble operert først for mandlene, for de har gitt meg mye trøbbel hele livet. Jeg fikk også endelig operasjon av spiserørsbrokk, noe som også hadde plaget meg i mange år. Etter hver operasjon var jeg dårlig lenge, men det ble bagateller mot da jeg fikk hjernehinnebetennelse i november i fjor. Jeg lå på isolat på sykehuset ei stund, og var alvorlig syk. Det har preget meg veldig i form av utmattelse etterpå, og jeg ble sykemeldt lenge.

Dermed ble husbyggingen satt på pause i et halvt år, og gjorde at det tok enda lenger tid før de kunne flytte inn.

– Det ble enda en kald vinter i gammelt hus. Fortsatt er jeg sliten, men jeg begynner å komme meg til hektene, forteller Simon. Han er takknemlig for at han har gode venner han kan be få hjelp av når det røyner på.

– Heldigvis har jeg hatt en del hjelp underveis av kompiser, og spesielt Kenneth Vassdal har vært gull verdt for oss, sjelden et nei i hans munn. Pappa har hjulpet meg noe, og en periode leide vi inn snekkere fra Total Bygg for å få fortgang på det, fra elementene ble montert, og til huset ble tett med tak.

Stor innsats

– I tillegg til sykdom hos meg, så har det jo skjedd andre ting i livet fra vi startet, avslutter Simon og lar Kristin fortelle:

– Jeg ble gravid igjen i -15, og vi fikk Vilde i april -16. Med to småjenter og fulle jobber så var det travle dager, og begge jentene ble etterhvert barnehagebarn. Faren min, som bodde på Lurøy, ble alvorlig kreftsyk, og vi var en del der ute hos han i sykdomsperioden, og på sykehuset. Han døde nå i vår, og jeg har i ettertid vært bobestyrer for meg og mine søsken, siden jeg er eldst. Det har tatt mye tid å tømme huset hans og få det solgt, og det har vært mye papirer som skal ordnes etter dødsfallet. I tillegg til alt det praktiske rundt dødsfallet kommer selvsagt sorgen, og eget familieliv. Men det går bra, sier Kristin, som altså har hatt mye å styre med i mange år, til tross for sine unge 27 år.

Arbeidet mye

– Kristin har også gjort en stor innsats her på bygget, forteller Simon. – I tillegg til alt hun har gjort hjemme, nærmest som eneforsørger, så har hun vært her mye. Hun har malt hele huset utvendig alene. Hun har malt alle flatene inne, også det for det meste alene. Hun har vært håndlanger til meg, og også sørget for å holde byggeplassen ryddig inne. Ja, og så har hun isolert en del innvendig. Hennes mor på Hemnes har passet jentene en del underveis. Og også andre har trådt til med barnepass for at vi skulle greie å komme i mål.

Simon roser Kristins innsats, og sier at uttrykket «Menn bygger hus, kvinner lager et hjem» absolutt passer hos dem.

– Kristin har valgt farger på veggene og møblert huset fint, og sørget for at det ble koselig til slutt. Heldigvis er vi stort sett enige om hva vi liker. Underveis tok jeg meg noen friheter, for eksempel når jeg valgte å la brannmuren med svart stein gå videre opp i taket over vedovnen. Heldigvis har vi likt det den andre har avgjort underveis.

Husmoras drøm

Kristin forteller litt om løsningene i huset:

– Vi er storfornøyde med planløsningen. Huset er to-etasjes, og har dermed full utnyttelse av alle rom i 2. etasje. Vi fant et hus fra en katalog som vi likte løsningen på, og så brukte vi arkitekt på Overhalla Hus til å tegne det om til våre ønsker. Oppe har vi fire soverom, loftstue, garderobe, bod og hovedbadet, og nede har vi hall, stue, kjøkken, bad, vaskerom og teknisk bod. Så vi har god plass. Den store stua er tegnet slik at den lett kan gjøres om til et ekstra soverom i første etasje om det skulle bli behov for det. En ting jeg spesielt ønsket meg var en nedfellbar ventilator i kjøkkenøya, forteller Kristin, og demonstrerer hvordan den stille går opp og ned i benken.

– Vi har spart mye penger på å gjøre det meste selv. Likevel har det jo kostet oss noen millioner. Om vi får råd så skal vi sette opp en garasje neste år, og etterhvert opparbeide en hage, forteller de. Om overgangen fra et gammelt hus til et varmt, nytt hus forteller de:

– Ja, i tillegg til at vi har god plass, så nyter vi at det er så varmt. Vi trenger ikke å fyre i ovnen engang. Kristin har sågar klaget på at det er FOR varmt, ler Simon.

– Det kan skyldes at vi har overdrevet med tiltak for å ha huset ekstra varmt. Kravene til vanlige nyhus stiller store krav til isolasjon og vinduer, men vi valgte å tilfredsstille kravene til passivhus, som er enda strengere. Vi har lavenergivinduer, det er vindu for ekstreme værforhold. I tillegg har vi isolert enda tykkere i alle flater enn det de vanlige kravene er. Vi har også ekstra isolasjon i etasjeskillerne, og vi har fullisolerte skillevegger i hele huset. Slik får vi enklere temperaturkontroll i alle rom, pluss støydemping.

Påkjenning

Paret er tydelig på at uten at de allerede var blitt en familie så hadde nok ikke dette huset blitt bygd. Målet var å ha et stort og varmt og nytt hus for familien sin. Men det har også vært ei påkjenning å skulle gjøre alt selv.

– Vi har selvsagt hatt perioder hvor vi har vært ekstra slitne. Da har det innimellom blitt litt «ordveksling», men vi syns vi har greidd dette godt. Vi blir heldigvis fort blide igjen, forteller Simon, og ser kjærlig på sin søte samboer over mange år.

– Nå er det bare så herlig å endelig kunne nyte familielivet i nyhuset. En del gode øyeblikk har jeg gått glipp av underveis, og de får jeg jo aldri igjen. Men vi er så glade for å kunne gi barna våre en trygg og god barndom i et nytt hus.

Første jul

Småbarnsforeldrene er enige om at noe «nystuban» det blir det ikke. Ja, ihvertfall ikke på enda flere år hvis det skulle bli, sier de når de får tenkt seg om. Nå er på mange måter ringen sluttet, og familien ser fram til at jula ringes inn den første jula i nyhuset.