I løpet av de siste årene har det skjedd en rekke endringer i ambulansen i Korgen, hvor eldstemann nå er 36 år.
På vaktstasjonen sitter tre stykker i en hjemmekoselig stue. To av de i beredskap, og en av de i sivilklær. Espen Johansen (24), Kenneth Lifjell (30) og en som ønsker å være anonym (vi kaller han for Ole), har villig stilt opp til en prat om de store endringene ambulansen har gjennomgått det siste året, de siste ti årene, og kanskje også de siste femti årene.
I de seks og en halv stillingene som befinner seg i Korgen er det mye snakk om endringer som de bare har hørt snakk om, da de selv er mellom 23 og 36 år, og altså ikke har så mange år bak seg som de gamle traverne som jobbet der før.
Generasjonsskifte
Fra april i år ble gjennomsnittsalderen på stasjonen betydelig senket, og tilbake sitter en relativt ung gjeng.
– Grunnen til at det ble slik er nok at det har vært et generasjonsskifte der det av naturlige årsaker har vært folk som har sluttet, både av alder og av helsemessige årsaker. Godt voksne folk står ikke klare for å tre inn i en stilling i ambulansen hvis det skulle åpne seg noe. Det er unge folk som tar utdannelse nå som gjerne går inn i ledige stillinger etter et vikariat. Litt rart er det jo, de som har vært her lengst har ei lang erfaring som vi ikke har, og har et litt annet syn på ting enn vi. Spesielt med lokalkunnskaper, de kjenner alle og vet hvor de bor og har hytter, mens vi har datamaskin i bilen som sender oss posisjoner som viser hvor vi skal, sier Espen.
Gjengen kan fortelle at i gamledager brukte de å sette ut en bøtte ved veien så man visste hvor man skulle kjøre inn, og man brukte gjerne litt tid på å sitte med kartet for å finne fram, mens nå trenger man ikke å tenke så mye.
– Det har jo hjulpet veldig på at det blir adresser overalt, men når pårørende ringer oss vet de ikke nødvendigvis gårds- og bruksnummer, og da må man prøve å peile seg inn, for eksempel ved å finne det nærmeste vannet. Vi dekker et ganske stort geografisk område, som strekker seg utenfor kommunegrensen, sier Ole.
Logistikk
Med rundt 650 utrykninger i året utgjør det gjennomsnittlig ca. to utrykninger hver dag. Espen forteller at de har flere timer i bil enn mer sentrumsnære stasjoner.
– Våre turer er på rundt tre til fire timer, så hvis vi har to utrykninger hver dag utgjør det omtrent en normal arbeidsdag på åtte timer. Dette er en beredskapsjobb med mange faste oppgaver. Det er selvfølgelig perioder som er travle og perioder med litt mindre å gjøre.
En arbeidsdag består gjerne av overflytting av pasienter mellom Mosjøen, Rana og Sandnessjøen, og Kenneth forteller om noe som heter flåtestyring, der man kan se hvor nærmeste bil er, og bruke den til utrykningen.
– I vår var vi på Hemnesberget på tur hjem med en pasient, og samtidig var det en hendelse i Korgen. Da var tilfeldigvis en ambulanse fra Sandnessjøen på tur til Mo, slik at de ble huket inn til det oppdraget. Det er mye logistikk i dette arbeidet.
Taxi/ambulanse
Karene som selv ikke har så mange år på baken, har likevel rukket vært med på en rekke forandringer, men reflekterer gjerne tilbake til en tid de selv bare har hørt snakk om. Et av eksemplene er da ambulansen var enmannsbetjent, og også fungere som taxi.
– Ja det kunne være slik at de kjørte taxi, så fikk de en telefon og måtte bare sette fra seg passasjeren for å dra ut på ambulanseoppdrag. Eller kanskje passasjeren ble med, hvem vet? Før brukte man gjerne alle rundt seg for å hjelpe å bære, mens nå har vi en båre med hjul, som kan senkes og heves, forteller Ole.
Reiser vi tilbake noen tiår i tid, var kravene til en ambulansearbeider at de skulle være sterke og god til å kjøre bil.
– De som startet å drive privat her var voksne, røslige karer, og fokuset var på at man skulle være solid og sterk til å bære. I tillegg var det et veldig mannsdominert yrke. Der har det snudd helt, og det er nå flere kvinner, sier Espen.
Sterke kvinner
Det kanskje mange lurer på i dag, er hvordan en relativt nett kvinne fungerer i et yrke som fortsatt inneholder en del tunge løft.
– Jentene som begynner her er som regel veldig flink til å trene, og det må de nesten være. Det gjør vi også, og jeg tror ikke det var så mye trening før. Utstyret har blitt lettere og mer ergonomisk, men vi må hele tiden tenke på teknikk for å skåne kroppen når vi løfter, sier Ole.
Kenneth forteller at man kan også se den utviklingen i relasjon til at det har blitt strengere krav til kompetanse.
– Vi har mer fokus på behandling nå, mens før var det fokus på å komme seg fortest mulig ut og fortest mulig inn. Den biten er selvfølgelig viktig ennå, men det er ikke det som er hovedfokuset.
Utdannelse
Utdannelse for ambulansearbeider er på videregående i dag, i tillegg til muligheten for å ta en bachelorutdanning i paramedisin som har kommet i senere tid.
– Tanken med å få utdanningen på høgskolenivå har nok å gjøre med at man i dag er veldig ung når man begynner, egentlig for ung. Jeg var 17 år da jeg begynte, og det var tøft. Man blir fort voksen i denne jobben fordi man opplever så mange ting. Du kommer kanskje inn til et par hvor den ene har hatt hjertestans og dødd, og så skal du være en støtte og trøst for den andre parten når du er 17-18 år gammel. Det blir på en måte litt unaturlig. Det handler om å ha respekt for folk, det er alfa omega. Og å være ydmyk i forhold til jobben, sier Espen.
Espen kan fortelle at en del sykepleiere går over i ambulansen, der mange velger å ta fagbrevet i tillegg.
– Vi har et veldig bredt spekter med god kompetanse, men det heller nok mot at det er bachelorutdanningen som er framtiden. Vi gjør jo ting som selv ikke legene gjør. Det skal sies at vi har veldig strenge kurs og sertifiseringer for å få lov til å gjøre det vi gjør. Vi må for eksempel ha eget kjørekurs for å kunne kjøre utrykning. Vi tar internasjonale kurs hvert femte år, avanserte medisinske kurs, avanserte traumekurs, sertifiseringer hvert år blant annet på hjertelungeredning.
Nye muligheter
Ambulansen i Korgen har vært drevet privat fram til i 2006, hvor da sykehuset overtok driften og det ble en offentlig instans.
– Ambulansesjåfør ble man kalt før, for det var det man var. Det er der det har skjedd mest nytt. Vi henter ikke bare, men er pasientbehandlere og sitter bak sammen med pasienten. I dag er vi dermed ikke ambulansesjåfører, men kalles ambulansepersonell. Vi har mye erfaring og skolering innenfor akuttmedisin. Etter vi ble underlagt sykehuset fikk vi mer ansvar, og vi kan egentlig behandle pasienten helt smertefri fram til den kommer på sykehuset. Så når de kommer på sykehuset kan de være helt fin og trenger kun og overvåkes. Dette er selvfølgelig en solskinnshistorie, men noe som kan skje i blant, sier Ole.
Espen forteller om hvorfor det er viktig at de nå har mulighet til å behandle blant annet hjerteinfarkt i ambulansen.
– Grunnen til at vi gjør dette i ambulansen er at det går på tid, det minsker skaden på hjertet, og hvis man ikke gjør noe tidlig, kan det være at de får en hjertestans og i verste fall dør. Vi øker sjansen for at folk overlever betraktelig med å starte behandlingen med en gang.
Teknologien går framover i rakettfart, og Ole forteller om framskrittene som beveger seg mot oss.
– Sørpå har de en egen slagambulanse som kan ta CT av hodet, slik at pasientene ikke trenger å bli kjørt på sykehuset for å ta det hvis de skulle ha symptomer på hjerneslag. De blir behandlet i bilen, og det er en revolusjon som sikkert kommer til å trekke seg oppover hit med tiden. Maskinen er nå så stor at de må ha en egen bil til den, men alle maskinene vil bli mindre og mindre, så du til slutt omtrent har dem i hånden.
Det har også blitt lansert såkalte «hvite ambulanser», som skal kjøre på Helgeland for å avlaste resten fra de vanlige turene som for det meste handler om transport, hvor pasienten bare trenger en båre å ligge på. På den måten har ambulansepersonellet større mulighet til å være i beredskap for akutte turer.
Elgblod
– Det viktigste av endringer er kanskje å trekke fram det som har skjedd til nå. Oppgaven til ambulansen var før å hente pasienten og kjøre de til sykehuset, og så blir vurderingen tatt på sykehuset. Nå er mange av våre turer ut til pasient og så ta en vurdering. Vår kompetanse har blitt så hevet at vi kan ta vurderinger over samband med lege, og så kan pasienten forbli hjemme, så ikke alle pasienter trenger nå å bli fraktet inn til sykehuset, forteller Kenneth.
Espen er opptatt av å få fram at dette er en fin jobb, og at folk ofte har misoppfatninger av den.
– Jeg har fått spørsmål om hvordan jeg orker å jobbe i ambulansen, da det bare er sorg og elendighet, og hvordan jeg klarer å se så mye blod og gørr. Realiteten er ikke slik. Det er mange fine opplevelser hver dag når jeg går på jobb. Selv om folk har vondt så gjør du ditt beste for å hjelpe de, og det er det man får glede av.
I samme anledning benytter Ole seg av anledningen til å fortelle om en av de mer blodige turene han har vært på.
– Mange har mye fokus på dette med blod, men det meste jeg har hatt i bilen av blod var fra en elg. Det var en gang vi kom til en plass hvor en elg var påkjørt, så det var enormt mye elgblod på bakken som vi gikk i, og dro med oss inn i ambulansen. I realiteten er det veldig lite blod i forbindelse med ambulansen.
Debrifing
Misoppfatninger om ambulansen er visstnok ennå ganske utbredt, skal vi tro Kenneth.
– Mange av de pasientene vi henter sitter klar på trappen når vi kommer. Deres inntrykk av ambulansen er at de skal ligge på en båre, så skal de kjøres til sykehuset. Mange vil ikke engang ligge på båre, for de er så redde for at naboen skal se de. De er gjerne også innpakket i klær hvis det er kaldt ute, men så er det første de får beskjed om å kle av seg fordi vi skal undersøke dem. Så står vi i 15 minutter i innkjørselen og undersøker dem, mens de bare vil dra fordi naboen ikke skal se noe.
Som ambulansepersonell får man erfare mange sterke opplevelser, og i følge gjengen i Korgen har det hatt mye å si og få inn flere kvinner i faget.
– Før var det bare mannfolk, og det var kanskje ikke like lett å si at man har det tungt, eller at dette vil jeg prate om. Det var et maskulint og tøft miljø, sier Espen.
Ole er enig i at det har blitt lettere å prate om opplevelser nå.
– Vi er nok flinkere til å debrife opplevelser med kolleger enn før. Det er et større fokus på det nå. Det gjorde seg å få litt kvinnfolk inn i faget, det gjør noe med miljøet.
Soldatene står igjen
Espen påpeker at det er viktig at det ikke bikker over til å bli kun kvinner i ambulansen.
– Man trenger menn også, for eksempel når det gjelder å være autoritær ute på en tur på byen, hvor det er fyll og bråk. Men en sunn blanding må man ha.
Ole påpeker at kjønnsrollene ikke er så svart/hvitt som man kanskje tror.
– Det skal sies at vi har en del kvinner i dette faget med mer bein i nesen enn oss menn.
De andre to nikker samtykkende. Samtidig forteller Kenneth at han ikke nødvendigvis tenker over kjønn i dette arbeidet.
– Jeg har aldri tenkt så mye på at jeg er mann på denne stasjonen. Det man tenker er at «jeg er Kenneth. Jeg er en ansatt». Man er helt likestilt.
Det avsluttende spørsmålet handler om hvorvidt det er noe de savner ved å ha eldre, mer erfarne ambulansearbeidere i personalet.
– Det jeg savner med de gamle er at de har vært her i mange år, og man får mange gode råd. De har en helt egen rolle når de nå er i femtiårene. De blir som høvdinger, og nå er det bare soldatene igjen, ler Espen.