En skolevei utenom det vanlige

Da Magne Linvik var ti år flyttet han og familien til Nordenget ved Nord-Røsvatn. Det kunne nok føles som å hoppe flere tiår tilbake i tid, da det verken var strøm eller vei til farens barndomshjem.

Vi skal tilbake til 80-tallet, før internett og mobiltelefoner hadde tatt over verden, men etter at strøm og vei var blitt en selvfølge i enhver husstand. Familien Linvik bodde i Bleikvasslia, hvor far i huset, Roald, jobbet som lærer på skolen. Roald lengtet tilbake til hjemplassen i Nordenget, og det ble etter hvert familieråd for å finne ut hva barna syntes om å flytte til den nokså avsidesliggende plassen. Magne Linvik forteller at det var lite skepsis fra hans side.

– Vi synes det var ganske spennende, men vi hadde det jo litt i bakhodet at vi flyttet langt fra venner, og var derfor litt betenkt.

båtskyss

I 1982 flyttet familien, og Magne var da ti år. Han begynte på skolen i Varntresk, som bare var tre kilometer unna, mens storesøsteren fortsatte å gå sitt siste år i Bleikvasslia.

– Far tok permisjon fra jobben sin da vi flyttet, og hadde en ganske heftig rute som skulle kjøres hver dag for å få oss på skolen. Først kjørte han søsteren min med båt til Stubbli, hvor hun tok buss til Bleikvasslia. Deretter kom han tilbake og hentet meg, for så å kjøre innom Tortenli for å hente Rina og Liss Tustervatn, og så til Varntresk hvor jeg, Rina og Liss gikk på skolen. Og så var det samme ruten når vi skulle hentes.

Så lenge Røsvatnet var åpent var det båtskyss som gjaldt, og Magne forteller at det ikke alltid var bare idyll.

– Det hendte seg at vi kom klissvåte på skolen. Men det visste vi jo kom til å skje, så vi hadde med oss bytteklær. Det kunne også være at høststormen gjorde det vanskelig å legge til land, så vi måtte gi opp.

Magne kan derimot ikke huske at de noen gang «såg det ulekt».

– Moren min ble nok bekymret en gang i blant, da det gjerne var mørkt før vi kom hjem.

vær og føre styrte

Da isen var trygg var det snøskuter som ble brukt, noe som kortet ned reisetiden betraktelig.

– Da var det bare snakk om minutter før vi var framme, og de i Tortenlia fikk da egen skyss.

I perioder hvor isen var utrygg, måtte familien ty til noe tungvinte løsninger.

– Da kjørte vi om Trofors til Varntresk, og måtte bo i en liten leilighet på skolen. Da var vi gjerne der noen uker, til vi igjen kunne kjøre båt eller skuter.

I Varntresk var det i alt 19 elever, og barna fra Tortenli og Nordenget gjorde at det ble todelt skole. Dette utgjorde en ekstra lærer som Hemnes kommune måtte betale for. Magne fikk derfor bare gå to år på skolen i Varntresk før avtalen gikk ut og han måtte begynne i Bleikvasslia igjen.

– Det ble straks lengre skolevei, da det var omtrent tre kilometer til Varntresk, mens det var rundt tre mil til Bleikvasslia. I tillegg var vi en dag i uken i Hattfjelldal på svømming og noen andre fag, men da overnattet jeg gjerne hos en kompis i Varntresk for at det skulle bli litt kortere vei.

Sjokkerte venner

Magne gikk sine tre siste år på skolen i Bleikvasslia før han flyttet på hybel i 1988. Året etter ble det både vei og strøm til Nordenget. Alt i alt prater Magne veldig positivt om en tid som for mange høres veldig utfordrende ut.

– Jeg husker da jeg var i Trondheim og fortalte kompiser om hvordan det var, og de var mildt sakt sjokkerte. Det var ganske fremmed for dem. I dag har vi hytte i Nordenget, og trives veldig godt der, avslutter Magne Linvik.