Da Frisklivssentralen inviterte til foredrag med tørrlagte alkoholiker Julie Winge, var det få ledige seter i samfunnshuset. Winge ønsket oss straks velkommen til en frustrerende og uløselig kveld.
Det var Lars-Sivert Larsen, som er fagleder for psykisk helse- og rustjenesten sammen med Karoline Hatten fra Frisklivssentralen som startet kvelden med å snakke litt om «rollemodellen» som Hemnes kommune har lansert. Videre trenger Larsen hjelp fra Hatten med å presentere bandet Bitchy Big Boobies Bang Band, som for kvelden er et bandmedlem i manko.
Bandet spiller tre nydelige låter, med humor mellom hver låt, før Julie Winge overtar. Winge forklarer oss at hun ikke har tenkt å legge ut om livshistorien sin i kveld, men ber salen om å stille henne spørsmål. Vi får beskjed om å ta opp telefonene og notere ned telefonnummeret hennes, slik at vi kan sende henne melding hvis vi ikke tør å prate foran alle.
Brutalt budskap
Hun påpeker fra begynnelsen av at hun fortsatt er alkoholiker, selv om hun har vært tørrlagt i fem år.
–Det var ikke interessant å drikke ett, to eller tre glass vin. Jeg skal drikke til jeg stuper, tenkte jeg. Og så er det sånne irriterende ting som jobb og søvn som kommer i veien for festen.
Ett av de viktigste budskapene hun vil ha fram er noe brutalt, men kan også oppfattes som en lettelse.
– Den eneste måten pårørende kan beskytte seg selv på, er å innse at det ikke er håp, forteller Winge, før hun lar setningen henge i lufta et øyeblikk.
Det er i følge henne en tøff beskjed å få, noe publikum virker å være enig i. Hun forteller flere ganger hvordan det ikke er noe pårørende kan gjøre for å få en alkoholiker til å slutte og drikke, da ikke en gang å få barn er nok.
– Hvis det å få barn hadde vært nok motivasjon til å slutte, så hadde det vært svært få rusavhengige i verden.
Spørsmål og svar
Videre forklarer Winge om hvor enkelt det var å lure de rundt seg til å la henne drikke.
– I dag hadde det vært skikkelig godt med reker.
Winge lar oss tenke litt over setningen før hun fortsetter.
– Hva er det jeg har invitert til nå? spør hun.
– Hvitvin, sier publikum og ler.
Vi hører stadig telefonen til Winge gi lyd fra seg, og hun leser jevnt og trutt opp meldinger som har kommet inn.
– Merket ikke foreldrene dine at du drakk så mye? Kunne ikke de ha gjort noe for å forhindre dette?
– Som ungdom visste de jo ikke hva jeg gjorde. De var jo ikke sammen med meg på festene, og da jeg flyttet ut kom ikke de og satt seg oppå meg for å forhindre at jeg drakk. De hjalp meg ikke å la være å drikke, men de hjalp meg heller ikke å drikke.
Mammarollen
Mange er nysgjerrige på hvordan Winge har greid å være forelder midt i alt dette.
– Jeg drakk ikke under svangerskapene, men man kan si at morsmelkerstatning fort kom inn i bildet da ungene var ute. Dagene gikk med til å vente på at barna skulle legge seg, slik at jeg fikk drikke, for i begynnelsen drakk jeg ikke før de var lagt. Leggetiden var klokken 20.00, og de la seg aldri fem over, for å si det sånn.
Winge forteller at det blir en vane å stå opp fyllesyk hver morgen.
– Det var nesten ekkelt å stå opp de dagene jeg ikke hadde drukket, jeg var liksom for frisk.
Det var den siste tiden før innleggelse at Winge begynte å drikke tidligere og tidligere, før det til slutt ikke gikk mer. Det som fikk Winge til å slutte var angsten, forteller hun. Og litt barnevernet. Da barna var 8 og 10 år fikk hun streng beskjed om å legge seg inn, hvis ikke tok de barna. Da hadde hun endelig fått nok, og forklarer at for å slutte må «harddisken» byttes ut. Hun tegner bilde av et hode på tavla til oss, og viser hvordan hjernen til en alkoholiker fungerer, og hvilken del som må byttes ut.
I tillegg til alkoholen, har Winge også slitt med angst. Før var det alkoholen som ble brukt som medisin, og det kommer spørsmål om hvordan hun håndterte angsten etter hun ble edru.
– Jeg rei den, rett og slett. Det tok en uke hvor jeg bare lå i senga og ventet på at det skulle gå over. Etter det har det gått ganske bra.
Noen i publikum lurer på om hun har byttet ut alkoholen med noe annet.
– Jeg har byttet drikkingen ut med det jeg gjør nå. Jeg synes dette er utrolig gøy. For meg er jobben min nye avhengighet.
Hemnes kommune
Til slutt går temaet over på rusproblematikken i kommunen, og Winge har ingen fasitsvar på hvordan vi kan bedre situasjonen.
– Du får ikke noen til å ri, hvis de heller vil ta heroin. Jeg er ikke her for å løse problemet til kommunen deres, men kan fortelle om hvordan jeg prater med mine barn om temaet.
Hun påpeker at det ikke finnes noen fasitsvar på hvordan man håndterer problematikken med barna sine, men at hun føler temaet ikke har noen moral.
– «Må» og «skal» hører ikke hjemme hos meg. Jeg bruker mye energi på å få barna til å bygge opp tillitt til meg. Så kan jeg si at loven sier at de ikke skal drikke før de er 18 år, men hvis de likevel skulle gjøre det så må de for all del ikke være redde for å si ifra til meg, eller ringe meg for å bli hentet. De kommer uansett ikke til å få noen moralpreken fra meg.
Til slutt sier Julie Winge at hun ikke er anti rus, og at de som ikke har et problem må for all del få lov til å kose seg. Hun mener rusavhengighet er arvelig, og at enkelte derfor er mer utsatt
Det siste spørsmålet går ut på om det var noe som kunne ha stoppet henne fra å bli avhengig av alkohol. Svaret er kort og godt.
– Nei, sier Julie Winge, og mottar til slutt stor applaus fra hele samfunnshuset.
