Hver høst fylles skogen opp av ivrige jegere. Elgjakta er for mange årets høydepunkt, og for enkelte tidenes manndomsprøve.
Det har regnet hele høsten, og for elgjegerne viser heller ikke værgudene noen nåde. Thore Rønning fra Korgen, en erfaren elgjeger, svarer på telefon.
– Hvordan har elgjakta hvert til nå?
– Jeg er hjemme på tørking nå, etter å ha trutna som en båt i ei uke. Elgjakta i år har bydd på så alt for mye regn. Men det stopper oss ikke fra å komme oss ut i skogen, sier Thore.
– Hvor går dere på jakt?
– Jaktlaget vårt har sitt vald i Korgen. Fra Sjøforsen til Leirbotnet. Regnet i antall mål, så er dette et stort område, med geografisk sett, ut i fra formasjoner i landskapet, så føles det som et langt og smalt område. Som en passasje. Elvene Røssåga og Leirelva blir ett ytterpunkt, mens Klubben blir som et gjerde andre veien.
– Du, er det muligheter for å kunne være med på jakt en dag?
– Ikke noe problem. Bare du kommer deg opp om mårran da, sier Thore muntert, uvitende om at undertegnede ikke går på jakt, ikke har peiling på jakt, og er naiv nok til å ta på seg en slik utfordring. Være med på elgjakt, som tilskuer, som journalist, men kanskje mest av alt som et ledd i en utvidet manndomsprøve. Et forsøk på å overleve en dag sammen med mannfolka, i tjukkeste skogen, på jakt etter skogens konge.
Jaktlaget
Søndagen viser seg vakker, og sur. I snøfall, solgløtt og sure null grader, tar jaktlaget bestående av fem medlemmer meg godt imot. Thore Rønning, Kent Andreassen, Kim Einar Skar og Charles Skreslett med sønn Stig-Ronny Skreslett stiller til jakt i dag.
Til vanlig er de flere, men noen har fått innvilget permisjon. En som skulle fått permisjon er Kim, svigersønn til Thore. Han har en svært så gravid samboer hjemme, med termin rett rundt hjørnet, men nekter å søke om permisjon, og stiller til jakt. Men med et klart ulimatum hjemmefra:
– Så lenge jeg har dekning på telefon, så går det bra. Men blir det krise så får svigermor kjøre ut og hente oss.
«At du gidd, åsså på ein søndag!» Kent Andreassen er sjokkert, og forhåpentligvis imponert over viljen til å frivillig skulle påta seg en slik ?manndomsprøve?, tidlig en søndagsmorgen. Kommentarene sitter løst. Dette lover bra.
Det blir diskutert, vurdert og det legges en plan for dagen. Alt er unnagjort på få minutter. Hvem skal sitte hvor på post? Vindretning? Siste observasjon? Spor? Føre? Disse karene har gjort dette før, det klarer jeg å fange opp. Ellers så later jeg som om jeg forstår terminologien.
Jaktstart
Vi starter ved rundkjøringen langs Kløbbveien og går i retning mot Holmsletten. Snøen har lagt sine første avtrykk på marka. Thore Rønning forteller mens vi går.
– Når snøen har lagt seg er det som oftest et dårlig tegn. Elgen er som oss mennesker. Når det blir kaldt, vått og surt, så blir han værsjuk. Han holder seg i ro. I tillegg så er elgen veldig var, så det å skulle avgi spor etter seg i snøen, det prøver han å unngå, forteller en erfaren elgjeger.
Alle har kommet seg på plass. Undertegnede skal gå sammen med Thore. Han har hunder med seg, og vi skal gå i terrenget. Forsøke å få elgen(e) i bevegelse. Hundene skal finne spor eller få teften av elg. Slik skal vi kunne komme nærmere innpå, for så å prøve å drive elgen mot de som sitter på post. Oppgavene er fordelt. Min oppgave blir å forsøke å holde følge.
Pulsen slår
Det stiger fort. Jeg har gått noen turer i dette terrenget før, langs merkede stier. Men det er noe helt annet å skulle gå rett inn i skogen. Og rett opp. Det blir raskt konstatert at jeg har kledd meg for godt. Ullgenseren må av, da det sildrer godt innenfor goretexklærne.
Thore er tydelig erfaren og mestrer kunststykket å være luskende og musestille, samtidig som det skal gås kjapt, og det i stigning! Jeg kjenner snørret renne, men tørr ikke snyte meg. Kjenner pulsen slå og pusten er på bristepunktet, men jeg forsøker likevel å holde pusten. Ikke vet jeg hvorfor. Jeg tror vel det er slik det er å gå på elgjakt. Jeg finner snart ut at jeg kan stoppe når Thore stopper, snyter meg når han gjør det, pese når han peser. Slik får jeg det til å fungere.
Vi er rare vi menn. Jeg kunne jo bare spurt han før vi startet, hvordan jeg skulle ?te? meg i skogen. Men så var det dette med den manndomsprøven da.
Det bærer videre. De to første posterne passeres, fortsatt ingen tegn til elg. Vi svinger andre veien, mot de to andre på post. Hundene gir ingen tegn til at det er elg i området. Etter ei stund i kjapt tempo videre inn i skogen, så passeres neste post.
– Her er ikke elg, rett og slett, sier Kent, når treffer på de. Vi blir enige om å sette kursen mot bilene.
Er det over allerede, tenker jeg? Jeg har jo ?mannet? meg opp til denne dagen, og så er det over før vi har rekket å komme i gang?
Bålkaffe og lokale verdensproblemer
Neida, det er kaffepause nå. Kaffe og mat, og varme. Det fyres opp i ei køte og det kokes bålkaffe.
– Skal tru om de andre jaktlagene har fått noe elg, undres Thore, mens han koker en ny runde med kaffe. De andre supplerer med siste nytt om elgfall i kommunen.
– Ja her sover vi under den første uka i jakta. Noen på brisker, noen på feltsenger, mens jeg har egen bu og egen seng å sove i. Noen fordeler er det ved å være jaktbas, konstaterer Thore Rønning. Det høres ingen motsvar.
Anledningen benyttes til å sjekke snapchat, facebook og instragram. Værmeldingen sjekkes, noen sier at de må dra allerede, og noen sier de kan holde på til kl 15.00. Lokale verdensproblemer løses, matpakken fortæres, det drikkes mer kaffe, og ny slagplan legges.
Siste økt
Ny runde. Tidligere våt av svette, er nå blitt iskald i det sure været. Thore og den ene hunden leder an et godt stykke langs vei, mens posterne får tid til å komme seg på plass. Iskald kropp får snart opp dampen.
– To klikk fra samtlige om dere er klare på post, sier Thore over sambandet.
All kommunikasjon foregår via samband med bruk av ørepropp, slik at all lyd blir lukket. Undertegnede får ikke med seg noe av kommunikasjonen, annet en Thores stille nikk, som betyr mottatt.
Da er det tid for jeger Thore og hunden å entre skogen.
– Vi går inn i trekket, sier Thore på sambandet til posterne. Vi følger den merkede HTF-stien mot Kløbben, før vi tar av og beveger oss mer rett opp.
Jeg holder baktroppen. Går og smiler for meg selv, og er en smule stolt, da jaktbasen referer til «vi», når han kommuniserer med de andre i jaktlaget, og signaliserer at vi går inn i trekket. Vi, jeg og Thore. Er jeg virkelig en del av jaktlaget? Jeg er stolt og kry. Helt til det slår meg. Vi er jo tre. Vi hadde jo en hund med oss. Vi, blir plutselig ikke så viktig lenger.
Alle tar stand
Hunden begynner å dra på nå. Den værer, snuser og blir med ett veldig fokusert.
– Her ser du. Her er spor av Elg, viser en engasjert Thore.
Det er med ett som om hunden har endret personlighet. Fra å være på søndagstur, er vi plutselig på jakt. Tempoet økes. Bratthetsgraden i terrenget øker også. Melkesyra bygger seg opp. Den ignoreres fort, da adrenalinet slår inn. Vi beveger oss raskere nå. Nå jakter vi, tenker og håper jeg.
Hunden stopper opp flere ganger, værer. I det hunden værer, gjør jegeren det, og journalisten også. Alle stopper opp. Holder pusten, står helt i ro. Det er med ett helt stille. Ingen bevegelse og ingen annen lyd enn snøen som faller fra trærne. Hver en muskel i kroppen mobiliseres for å stå helt stille. Sikkert et merkelig skue. Slik holder vi på en god stund, samtidig som vi beveger oss oppover i terrenget.
Var det verdt det?
Til slutt ser vi at hunden reagerer på noe igjen. Han lytter og værer flere ganger, men vi mister sporet og ser ingen elg.
– Nei, det er ikke elg i området. Har ikke hunden funnet elg til nå, ja da er det ikke noe her. Jeg tror at det er nok for i dag, sier Thore. – GPS?s viser at vi har gått ei mil idag! Det tror jeg får klare seg.
?At du gidd, åsså på ein søndag?. Tanken slår meg, i det vi noe slukøret går ned mot bilene igjen. Var det verdt det?
Det sniklyttes over samband at jegerne i nabovaldet har elg i kikkerten. Jeg foreslår at vi kan forsøke å drive dyrene over på ?vårt? vald, men blir raskt nedstemt. Jeg vurderer også å få skaffet noen bilder fra gårdagens jakt, da ble det felt et dyr. For så å pynte litt på artikkelen, lyve litt liksom, få fram en dramatisk avslutning på jakta, få fram klimakset. Få fram blodsøl og menn med kniv! Med tanken faller fort bort. De erfarne jegerne får fort dagen i rett perspektiv igjen.
– Skulle vi felt elg hver dag vi går på jakt, ja da hadde jakta vært over alt for fort, og det vil vi jo ikke. Vi ser jo fram til dette hvert år. Gå i skogen i lag, være i lag, komme seg litt bort fra hverdagen. Alle trenger det av og til. Det må vi unne hverandre, reflekterer Kent i bilen på tur tilbake til køta. Thore gir et stille nikk, og signaliserer at han er enig.
– Men det er jo verst for kjerringa som må være uten meg så lenge. Tro hvordan hun savner meg, sier Thore med et lurt smil om munnen.
Manndomsprøven
Til slutt, i tilfelle noen lurer: Jeg overlevde. Manndomsprøven jeg hadde forberedt meg på, den ble ikke slik jeg hadde sett for meg. Jeg hadde unnlatt å barbere meg over flere dager, drukket kruttsterk kaffe, forsøk å bygge muskler, unnlatt å bruke hårprodukter. Gjort alle tiltak for å få fram mannen i meg.
Alt til ingen nytte. Manndomsprøven ble kanskje ikke helt som forventet, for det var lite skudd og lite blodsøl. Og ikke møtte jeg skumle menn med kniv og gevær. Det var rett og slett bare trivelig. Vi (ja, jeg er usjenert nok til å se på meg selv som en del av jaktlaget , i alle fall for en dag) felte ingen elg. Men dagen ga gode minner, og jeg fikk en litt lengre søndagstur en vanlig.
Takk for en fin stund, Takk for laget. Og ja; det var verdt det.
