En litt villfaren journalist fikk lov til å snike seg inn da Det norske Arbeiderpartis partisekretær, Kjersti Stenseng, gjestet Hemnes. Det ga svar på spørsmål som aldri blir stilt.
Vi starter med en kraftig advarsel: dette kan aldri bli en «vanlig» sak om politikk. Journalisten hadde sin politiske oppvåkning på slutten av 70-tallet, men forlot partipolitikken, rimelig desillusjonert, for 30 år siden. Holdningene er de samme som på 70-tallet, men troen på dogmer og resolusjoner har forsvunnet til fordel for mer faktabaserte løsninger.
Jeg er altså frafallen, men interessen for politikk har aldri vært høyere, det er troen og ikke minst retorikken som preger partiene jeg sliter med. Spesielt ille finner jeg den sterke troen på at «de andres» løsninger fører til kollaps av så vel økonomi som klima, forstand eller lykke.
Makt
Vi er på Finni. Samfunnshusets store sal fylles opp av forventningsfulle medlemmer, mange av dem nye medlemmer. Det er tross alt storfint besøk, forgjengerne har hatt navn som Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Haakon Lie, ja ikke minst han. Nå er det passende nok en kvinne, faktisk bare den andre kvinnelige partisekretæren gjennom historien, Kjersti Stenseng.
Ansiktet er kjent, hun var nesten daglig i TV-ruta i fjor høst for å forklare det dårlige valgresultatet, deretter daglig når «metoo» tok all oppmerksomhet og enda flere prosenter fra partiet. Partisekretærene i Ap har bestandig hatt makt, hun er i tillegg samboer med idrettspresidenten, det er en kraftfull kombinasjon som media gladelig skriver side opp og side ned om.
Salen er full, og jammen strømmer det ikke inn en delegasjon maktmennesker fra nabokommunen også. Jeg venter så smått å høre Michael Buffer innannonsere med «let?s get ready to rumble!», vi må nøye oss med Tone Øvermo Bruun, heldigvis.
Etter å ha ønsket velkommen gir hun raskt ordet videre til Kjell-Idar Juvik. Han har en fortid som ordfører gjennom to perioder og en periode som stortingsrepresentant. Aps katastrofevalg i Nordland sendte han på hodet ut av tinget, nå skal han fortelle litt om hva statsbudsjettet betyr for Hemnes, og samtidig benytter han anledningen til å gi sin versjon av lokalrikets tilstand.
Skrøpelig
Han forteller at det står dårlig til, pengene har blitt brukt opp på skattelette og det er noe de som sitter med makta ønsker. Jeg kikker meg raskt rundt, jeg er vant med at såpass krasse meninger øyeblikkelig medfører at andre ønsker replikk. Så lang tid tok det faktisk, jeg er tilstede på en kamp, men den er uten motstander. Det er bare ett lag på banen, det kan ikke engang kalles feige lag.
Juvik fortsetter og viser fram en plansje med tall for Hemnes kommune. Gjelden har økt, kostnadene har økt og ansatte – ja enten har de blitt flere eller færre. Bra er det uansett ikke, det er på tide med nye koster, eller gjenbruk av gamle. Han forteller at med Aps alternative budsjett ville det blitt betydelig mer vekst for kommunene, og kraftinntektene ville ikke gått ned, i alle fall ikke så mye som under blåblått.
Kjell-Idar har blitt varm i trøya, han maler på og bruker stemmen aktivt for å framheve poengene. Med Ap hadde det blitt bredbånd, og så setter han inn støtet: Veipakke Helgeland. Han fortelle med klar røst at gang- og sykkelveien mellom Finni og Bjerka ble skrinlagt sammen med en oppgradering av et kryss i Korgen fordi hans etterfølger med støttespillere i kommunestyret stemte mot veipakken.
Juvik var jo saksordfører i Stortinget for saken så han vet nok hva han snakker om. At dette var en hevnaksjon grunnet «feil» stemmegiving er nye og litt sensasjonelle opplysninger, men forsamlingen hever ikke et øyebryn. Kan de ha blitt innlemmet i denne saken tidligere, vet de ting vi andre på utsiden ikke kjenner til? Hva med meg, får jeg vite mer enn godt er nå, «the truth, you can?t handle the truth» summer svakt i nedre del av venstre øregang, eller var det en flue?
Gammalordføreren tar forsamlingen gjennom en jungel av tall. Det er 50 øre her, millioner der. Det er ille, og han forteller at tiden er inne for at «vi» igjen får stå på slottsplassen med favnen full av roser. Tilhørerne er helt enige, de gir ham en solid dose applaus, og så er det tid for sekretæren.
Den verste støyen mot sentralledelsen har lagt seg. Det har vært ACER, Andøya, oljeboring i Lofoten. Tidvis har det sikkert vært minst like tøft å debattere internt som eksternt, men nå har det roet seg, og etter at Hareide annonserte at han ønsker å bytte banehalvdel er det straks enklere å samle troppene, vinden ser unektelig ut til å ha snudd.
Ingen jobb
Stenseng forteller at hun har vært på reise i Trøndelag noen dager, og drar fram en historie om ei jente som hadde fått tilbud om jobb på Power, men fikk høre at det ikke var så lurt å være fagorganisert. Hun sa nei takk til jobben. Tonen er satt, hun er hos sine egne, på grasrota til og med.
Hun prater om KrF som er i fokus om dagen, og hvordan andre forsøker å smiske og fri og en posisjon som kommer med trusler. Hun forteller at Ap skal være opptatt av sitt, det er KrF som skal ta et retningsvalg. Men, Ap er et styringsparti og tar jobben om den blir ledig.
Hun snakker litt om hva som gikk galt, og at nå går alt så meget bedre. Eller, hun sa ikke det, det var vel Willoch som hevdet noe slikt på 80-tallet, i den gode, gamle tiden da politikerne spilte med åpne kort. I alle fall var det det vi trodde, Gro og Kåres dueller ligger på Youtube, jeg velger å late som jeg husker istedenfor å se og bli skuffet.
Altså, noe gikk galt, men alt kan repareres. Hun viser fram en plansje som viser at mange av de som sluttet å stemme på Ap bare satte seg på gjerdet. De skal innenfor gjerdet igjen, hun maner til mobilisering slik at de som mistet troen uten å være utro kommer tilbake. Alt kan repeteres.
Fine saker
Også hun konkluderer med at alt som ikke går riktig vei er villet av de som har makten. Hun forteller at mange av våre fellesskap er i ferd med å sprekke, om økte forskjeller og hundretusenvis av barn som vokser opp i fattigdom. Hun snakker om privatisering av helsetjenester, det at noen tjener penger på velferd. Ap skal være ambisiøse og verdibaserte, vi er opptatt av mange fine saker forklarer hun. Jeg rekker akkurat ikke å fundere om ikke alle partier har fine saker.
Det er musestille, hun har forsamlingen i sin hule hånd. Det er tid for å løfte fram litt taktikk. Hun forklarer at det er vanskelig å nå inn til velgerne med lange tiltakslister, men når vi snakker om at nyfødte blir sendt hjem etter seks timer skjønner folk hva vi snakker om. Hun maner til opprør, hun sier vi må vise hva det betyr for innbyggerne i Hemnes med Ap i førersetet.
Partisekretæren vender tilbake til rikspolitikken og forklarer hvorfor valget gikk så dårlig. Vi får senere høre samme sak fra så vel Juvik som ordfører Waage fra Rana, forlikene. Å inngå forlik for å få i havn ulike saker burde ikke Ap gjort, de mener alle at de ble rundlurt og satt igjen med regningen alene.
Hun har mye hun ønsker å fortelle, hun skryter av Rana og deres skolepolitikk, snakker om oslomodell og skiensmodell, bytteordninger og lokalpolitiske plattformer. Hun avslutter med å trekke fram tre prioriteringer som skal avgjøre valget. Den første er å vinne fagbevegelsen, det er ikke mulig å vinne valg når bare 38 prosent av Los medlemmer stemmer Ap forklarer hun før hun kommer til det som oppfattes som det egentlige poenget, alliansebygging.
Stenseng vil ha partiet ut på frierferd, og det straks, før andre friere våkner. Hvem det fries til er ikke så nøye, lokalt fungerer det meste får vi vite. Samtidig forteller hun at i hennes hjemtrakter er Sp hovedmotstander, de har høy selvtillit om dagen og bygger allianser.
La du merke til at det bare ble to? Den tredje vesentlige tingen var AUF, men jeg kan ikke erindre at det ble sagt noe mer om den saken enn akkurat AUF.
Stenseng var ferdig, det var tid for kaffe. Etter pausen skal det åpnes for spørsmål, imens suser Øystein Meier rundt med kaffekanna og serverer Bernt Heimland. De tidligere kumpaner og kamphaner har funnet sammen igjen. Samfunnspartikameratene som skiltes og ble til Anarkisten og Frp-eren har modnet sammen i Ap. Det er hygge, gammel uenighet er lagt bort, Øystein bommer skyss heim.
Kritikk i egne rekker
Det åpnes for innlegg, og Øystein Meier er først. Den gamle partilederen og en rekke egenutviklede parti med og uten program er nyinnmeldt om enn ikke omvendt. Han er verdenskjent over store deler av landet som rabulist og en skummel kar å bite seg ut med. Bilbranner, fingerte mord, høns og hestehoder har vært brukt, nå bruker han bare ordets makt til å uttrykke en smule skepsis.
Han tar opp både PISA og ACER, han hevder det er hemmelig EU-tilpasning som gjør han direkte forbannet. Han smiler, han kan umulig være så forbannet? Det hele foregår svært gemyttlig, han har ingen ondsinnede kaniner i hatten. Han forteller at vi i nord ikke ønsker å ha Russland som uvenn, og viser til kravet fra NATO og USA om at vi må bruke 2 prosent av BNP på forsvar.
Han ble trolig ikke så veldig overrasket da Stenseng ved møtets slutt ikke kunne love han noe særlig, uten at hun sa det i klartekst er Ap med på vedtakene som involverer de ulike bokstavkombinasjoner, herunder også bruk av penger på våpen.
Den eneste med spørsmål for øvrig var Jan Martin Johnsen som også var kritisk til mange ting men fortalte at uansett kunne han aldri stemme annet enn Ap. Han tok blant annet opp oljeboring i Lofoten, jernbane i nord. Han satt ved siden av Tor Arne Strøm, den tidligere stortingsrepresentanten jobber i fagbevegelsen og var raskt ute med å hviske sannhetsord i øret på Johnsen, han vil ha oljerelatert aktivitet fordi det skaper og sikrer jobber. Stenseng følger opp med å poengtere at det er ulike syn på saken.
Nesten tungetale
De øvrige som tok ordet talte trolig slik man taler til sine, enten det er politiske parti, religiøse grupper eller fotballag før de skal ut i kamp. Det ble litt mye kliss, naturlig nok. Det var tross alt et partimøte og ikke en debatt. Trolig plukket nye medlemmer opp litt kunnskap, mye retorikk, en dose mimikk og ikke minst at i arbeiderbevegelsen hever man stemmen, det er utestemme som gjelder, i alle fall om man er mann.
Jeg takker for at jeg fikk være flue på veggen. Hvisk i øret til de «sinte menn» at de ikke behøver å kauke for å bli hørt, og nidvisene til AUF-ere på 80-tallet kan man med fordel la ligge begravet på 80-tallet. Waage for han meg unnskyldt, det var kleint og bare dét. Men ellers, godkjent med et stort pluss. Å være tilskuer til interne møter hos andre parti vil nok være betraktelig mer søvndyssende, enten man er enig eller uenig i deres grunnprinsipper.
