Mange kan sies å være stamgjester på kommunens ulike kafeer, og på Bjerkakroa er det alltid et langbord med mannfolk til den daglige 9-kaffen.
På Bjerka kro og på andre serveringssteder i kommunen kan man se at det begynner å bli en temmelig maskulin samling med mennesker rundt kafébordene når klokka nærmer seg ni.
Entreprenører
Folk som har begynt på arbeid klokka sju syns det er kjekt med en pause, og for de som har anledning så er det flott å kunne treffes på kafé. Der er det plass til mange menn, og diskusjonene går gjerne høylytt om tema som engasjerer mannfolk. De som har vært tilstede ved disse langbordene kjenner nok igjen typiske mannfolktema: elgjakt, fiske, elv, vatn, hytte, fjell, scooterkjøring, lastebiler, gravemaskiner, snekring, husbygging og for de som ikke er så gamle, kanskje sist helgs fest? Kanskje kan det være slik fordi det «alltid» har vært entreprenører av ulike slag som har dominert kaffebordet på morran?
Noen kommer, noen går
På Bjerkakroa har kanskje de fleste nikaffedrikkere passert «middagshøyden», og dermed er det lite prat om siste helgs fest. Men noen har vært på jakt, noen har skutt elg, noen har fritt fra arbeid, noen er pensjonister, noen har bare en liten pause innimellom gjøremål i både lønnet og ulønnet virke. Noen kommer og noen går. Dette er så visst et dynamisk langbord. Temaene endres underveis alt etter hvem som er nestemann som setter seg ved siden av. To stykker går akkurat idét det blir spørsmål om å ta bilde til avisa, kanskje var nipausen plutselig over? Det knipses og noen er som vanlig mer villige enn andre.
Langbordets trygghet
Olav Vasdal forteller at han liker å møte opp tidlig på kafé, og selv om han er pensjonist så er det en vane å møte opp til nikaffen.
– Kjerringene liker jo også å sitte på kafé, men de liker jo gjerne å sove litt lenger om morgenen, så da drar de på kafe seinere på dagen, mener han.
Og han har nok noe rett i det. Av en eller annen grunn er det mer sjelden å se langbord av damer i det store og hele, de setter seg gjerne sammen to og to. Kanskje blir temaene ulike også av den grunn? Sitter man mange sammen så deler man mer overfladiske tema. Da deles det bare ut det som er trygt å fortelle til mange.
Mange vil ha ordet
På Bjerkakroa går praten høylytt rundt bordet, og det er nok minst tre tema som debatteres samtidig til enhver tid. Det er en smule vanskelig å holde tråden hvis man vil ha med seg alt som blir sagt. Det er da kanskje også noe av langbordets utfordring? Kjeld Kjeldsen forteller gjerne litt fra sitt mangeårige arbeidsliv:
– Da jeg drev firma var vi flere ansatte og vi begynte å dra på kroa i nikaffen, og hver fredag så spiste vi mat her til lunsj. Da bestilte vi for eksempel åtte fredager. Det var fast å bestille fredager, og en fredag var en hamburgertallerken. Ikke alle nye servitører visste hva en fredag var, men det lærte de fort. Og i mange, mange år spiste vi hamburgertallerken hver fredag. Nå er jeg pensjonist, så jeg har rukket å bli avvendt den, forteller Kjeldsen, som absolutt ikke er avvendt nikaffen. Den er fortsatt fast.
– Den gamle Bjerkakroa ble bygget i 1964, og siden da har vi drukket mye kaffe her. Jeg tror at siden tidlig på 80-tallet så har jeg vært her omtrent hver eneste dag. Da kroa feiret et jubileum på 90-tallet fikk firmaet mitt diplom som kroas æreslunsjere, siden vi hadde spist her hver fredag i 15 år. Så jeg og firmaets ansatte kan sies å ha vært trofaste slitere her på kroa. Den er et viktig samlingspunkt for oss på Bjerka.
– Ja, nå blir det jo kanskje leilighetsbygg her ved siden av kroa også. Det blir jo kjempebra, sier Olaf Vasdal. – Da blir det jo så lettvint å bare rusle bort på butikken og på kroa. Så det håper vi jo blir om.
Finn Pedersen har gjort bjerkaværing av seg og er på kroa hver morgen.
– Ja, jeg er alltid morgenfugl, og er ofte først på nikaffen på Korgen Vertshus, der er det også et langbord av mannfolk hver morgen. Og så fortsetter jeg her. Det er jo fint å kunne støtte opp om flere steder, mener Pedersen.
Olav Vasdal forteller at han også er innom på kafé i Korgen innimellom, og så bruker han å dra innom Bimbo Veikro når han er på Mo.
–Ja, der kan jeg sitte i flere timer. Jeg har så mange kjenninger som sitter der om dagene. Folk jeg har blitt kjent med gjennom arbeid, og som også nå er pensjonister. Da er det lett å glemme bort tiden, har jeg erfart, forteller Olav og ler. – Vi var på Mo hos familie, og jeg skulle bare ut i et lite ærend og jeg ble så sittende vel og lenge på Bimbo. Ja, kanskje det ble noen timer. Så da ble jeg jammen etterlyst, flirer Olav.
Arne Kåre Espervik ser ut på striregnet og lengter bort. Kanskje gjør de alle det, men han tør i hvert fall å sette ord på det.
– Når det er slik som nå, regnvær over så lang tid, så har jeg bare lyst til å reise bort. Jeg trives best i sol og varme, og må bare innrømme at det ville vært deilig å bare stikke av nå. Ja, jeg er rett og slett værsjuk, sier Arne Kåre, som litt motvillig sier ja til å være med på bilde.
Kjører minibuss
Flere ser seg nødt til å forlate det gode selskap, og andre kommer til. Håkon Kvitnes kommer innom og setter seg ved langbordet. Han får en kopp kaffe mens han venter på at finniværingene handler seg ferdig, før han kjører dem heim med sykehjemsbussen fra Hemnesberget.
– Når jeg er ferdig med denne runden, så skal jeg rett til Korgen og kjøre folk fra eldresenteret til kjøpesenteret. Så venter jeg på dem der og skysser dem så opp til Aspmoen igjen. Forrige gang jeg gjorde det så var det påsmurtmat og kaffe nede på kjøpesenteret til gjengen fra eldresenteret. Det var jeg imponert over, sier Kvitnes.
Søte jenter
Olav Vasdal og Kjeld Kjeldsen blir sittende igjen alene og de mimrer over ungdomstida, hvor de begge jobbet på Holmen (Holmslet gård, journ.anm.). Begge to mimrer over glade ungdomsdager, og forteller om både uhell og røverhistorier, om søte ungdomskjærester, tipp på motorsykkel, altfor tidlig traktorkjøring, mer hell enn vett, og om voksne som viste dem tillit i ung alder. Begge mannfolka er opprinnelig fra Leirskardalen, og de har mye til felles, både gjennom felles kjente der de vokste opp, men ikke minst gjennom det at de begge hele sitt voksne liv har drevet eget firma med maskinkjøring.
Den lange nikaffen
Etter det en vel må kunne kalle for en meget lang nikaffe, så bryter det gode selskap opp, og folk drar hver til sitt, slik seg vel hør og bør når det tross alt bare er en nikaffe…
