Å mate småfuglen er en koselig fritidssyssel. Mest om vinteren, kanskje, men det er også tider i den grønne årstid at småfuglene setter pris på å få tilgang til et variert kosthold.
Også andre gjester dukker opp når man etablerer en «frilufts-restaurant» beregnet på fjærkledde gjester. Gjester som ikke er like velkommen som de små. Skjærer og duer har dessverre funnet ut at her er det godt om mat de liker, og gjør raskt rent bord på fuglebrettet rett etter at nye forsyninger er gjort klar. Det er riktig nok ikke like lett å få tak i det som henger i ulike beholdere, men de store fuglene skremmer de små når de kommer flaksende og skvatrende. De fortrenger de små som maten først og fremst er tiltenkt. Så tiltak måtte til for å gjøre maten mindre tilgjengelig for slukhalsene dersom foringsbudsjettet ikke skulle sprekke aldeles.
Dermed gikk vi til innkjøp av et lite bur beregnet på små hunder, og montert det med noen ekstra lange føtter rett under det ordinære fuglebrettet. Inni buret hengte vi så opp ulike foringsautomater og meiseboller, og venta spent på om de ganske trange gitterhullene ville bli for trange for gjestene. Men neida, det tok ikke lang tid før meiser av mange slag smatt inn og ut uten problemer. Det tok litt lengre tid før de litt større fjærballene skjønte at også de kom seg lett inn til godsakene. Grønnfink og bjørkefink i hopetall fant denne nyordningen helt akseptabel. Tidvis har vi kunnet registrere 15-20 spisegjester innom etablissementets fire vegger samtidig, mens enda flere flakser omring, klar til et besøk når det blir plass ledig.
Og skjærene og duene har slukøret måttet konstatere at de ikke er velkommen. Av og til sniker de seg inn under den luftige ?restauranten? i håp om at det faller et og annet spiselig ned på bakken. Og det gjør det jo, så de kommer, men må nå nøye seg med smuler (fra de rikes bord).
Men vi har jo ganske ofte også fått en «nøtteliten» (ja flere) på besøk. Hva med han? Nå ville vel han også bli utestengt og fornærmet på linje med skjærene og duene? Han kunne da umulig komme seg inn i de smale åpningene i gitteret? Hode og kropp ser unektelig ut til å være betydelig større enn på en bjørkefink, tenkte vi.
Men der tok vi feil. Dagen etter at den strenge justisen var innført på foringsplassen, kom vår venn i pels sprettende over plenen med kurs for den velkjente foringsplassen. Han liker både solsikkefrø og fuglenøtter, og kan raskt gjøre ende på mange hundre solsikkefrø. Det har vi ofte sett.
Ekornet virket først helt i villrede. Hva i all verden var dette, var han blitt utestengt fra det velrennomerte spisestedet han så ofte har blitt ønsket velkommen til? Han sjekket rundt hele buret om det var en egen inngang for kvikke akrobater, men kunne bare konstatere at åpningene var likens over det hele. Da var det bare å prøve. Han stakk hodet inn, og det gikk jo bra. Da skjønte han at det bare var å smyge videre, og vips, så var han innenfor. Der inne ble han lenge. Han smatt ikke ut før han var stapp mett og oppfylt. Kanskje han nå ble sittende fast når magen var full av solsikkefrø? Heldigvis smatt ekornet like lett ut som inn av den nå strengt regulerte uteserveringen, og vi har hatt han på besøk hver dag siden det nye spisestedet ble erklært åpnet. Men skjærene og duene kan bare se langt etter godsakene.
