Sjeldent har vi sett så mye sopp som i år, og det blir plukket kilo etter kilo med skogens gull. Kantarellen er lett å gjenkjenne, men hva med å utvide horisonten og lære oss litt om andre typer sopp?
Kari og Håkon Økland er flinke til å høste av naturen i Steikvasselva ved Røsvatnet. De forteller at kombinasjonen god tid og godt vær gjør at det blir mye sopplukking, og fyller gjerne fryseren med sopp slik at de har hele året.
– Det blir mest kantarell, men i år er det også enormt mye piggsopp. Vi er også glade i granmatriske, men den blir fortere markspist. Og så har du kremle, og spesielt nøttekremle er utrolig god. Den spiser gjerne dyr også, sier Håkon.
– Hvor finnes all denne soppen?
– Kantarellen liker lys, så den er gjerne på plasser hvor skogen ikke er for tett. Piggsopp og granmatriske holder seg i nærheten av granskog. Når man er ofte ute i skogen vet man hvor den er, for den kommer gjerne opp på samme plassen år etter år.
– Hvorfor tror dere det er mye sopp akkurat i år?
– Det har med vær og temperatur å gjøre. Når sommeren er varm og det kommer nok regn, da blir det mye sopp. I år var det varmt i juli, etterfulgt av mye regn. Ved kalde og tørre somre blir det dårlige soppår.
Det er tydelig at paret kan mye om dette emnet, og vet hva de skal se etter når de er ute i skogen.
Kjennetegn
– Hva kjennetegner de ulike soppartene?
– Kantarellen er vanskelig å ta feil av med sin karakteristiske gulfarge, men du har også traktkantarell som er en del mindre og mørkere. Piggsopp er også lett å kjenne igjen, med lange pigger under hatten. Granmatrisken er oransje med grønt mønster på hatten. Sistnevnte har en veldig sterk gulrotfarge inni, som fort smitter av på hendene, sier Kari, og viser meg innsiden av soppen hun har plukket tidligere på dagen.
Det sies at sopp kan man plukke helt til snøen kommer, en teori som Håkon både bekrefter og avkrefter.
– Sopp taper seg gjerne hvis de står veldig åpent. Da vil de bli fuktige og bløte ved regnvær. Kantarell blir sjeldent markspist, og har kanskje derfor lengre sesong, mens granmatriske bør høstes så snart den kommer opp, for den er marken snar å få tak i.
Konservering
Kari forteller at de ofte plukker mye sopp, og bruker forskjellige metoder for å konservere den.
– Vi bruker å steke soppen litt på panna for å få ut litt av vannet, for så å fryse de ned i egen kraft. Kraften går også an å bruke i for eksempel sauser. Noe tørker vi, for så å male den opp og bruke den i supper og sauser. Kantarellsuppe er jo nydelig, men som regel bruker vi stekt sopp som tilbehør til middagen, gjerne med salt og pepper på, sier Kari.
– Jeg liker å bruke sitronpepper, det må jeg bare anbefale, skyter Håkon inn.
Kari forteller også at hun nylig fikk god bruk for soppens allsidighet, da hun skulle lage middag på Karihaug med en veganer som gjest.
– Veganere spiser jo ikke animalske produkter, så da måtte jeg være kreativ. Det endte til slutt opp med soppsuppe til denne personen, noe som ble meget godt mottatt.
Kari viser også fram sin nye soppkniv, som har en praktisk kost på enden av skaftet.
– Denne fikk jeg fra datteren min, som også er en ivrig sopplukker. Vi bruker å skjære soppen ved stilken når vi plukker den, og bør egentlig koste av den samtidig, men det er ikke alltid vi orker å gjøre det før vi kommer hjem.
Giftig
Ikke bare vet ekteparet hva som er spiselig ute i skogen, men Håkon forteller også at vi har en del giftig sopp i nærmeste miljø.
– Du har jo fluesoppen, da. Den røde fluesoppen er jo lett å kjenne igjen med rød hatt og hvite prikker. Det heter at den er giftig, men det sies at vikingene spiste den for å få en slags rus, før i tida. Den er altså ikke dødelig. Den hvite derimot, hvis du spiser den har du ikke mye du skulle ha sagt. Da gjelder det å bli pumpet så fort som mulig, ellers går det ille.
Det mange kanskje ikke vet, er at soppen i all hovedsak er under jorda, mens det vi plukker bare er fruktlegemet som kommer opp for å spre sporene sine, noe Håkon selvfølgelig kan en del om.
– Soppen kommer opp på samme plass hvert år så lenge det enda er nok næring i jorda. Når den har brukt opp næringen slutter den å vokse der. Det er gjerne dyr som kommer i kontakt med sporene og som frakter de videre til nye plasser, avslutter Håkon.
