For 60-70 år sia var Lauvonn et kjent begrep. For dem som ikke hadde så stort areal dyrka mark, var lauvet et viktig fortilskudd. Særlig småfeet var glad i lauv.
Lauvet ble gjerne henta i juli/august, og særlig var det bjørk, selje og vier som ble høsta. Til å hogge av kvistene brukte de spesielle lauvekniver. Kvistene ble hogd i lengder på mellom en halv- og en meter. Når bunken med kvist var passe stor, ble den bundet sammen med en dertil egna kvist. Slike bunter kaltes kjørver eller kjerver. Kjørvene ble som oftest oppbevart i løer, men hadde lauvinga foregått langt unna garden, kunne det hende at de laga en stabel og tekte over med never. Så kunne de hente kjørvstabelen med kjelke eller slede når det ble vinterføre.
Holder liv i gammel skikk
I dag er den gamle kunsten stort sett gått i glemmeboka. Å gå der å høste en og en kvist er av forståelige grunner ikke spesielt attraktivt for dagens bønder. Et hederlig unntak er Dagfinn Tustervatn. Han kan fortelle at han lauver rundt femti kjørver hver sommer. Særlig geitene liker dette foret, og killingene begynner å spise lauv bare noen få dager etter at de er født. Dagfinn poengterer at det ikke er bunød som får han til å drive med lauving. Det er snarere for å holde på gammel tradisjon, og så er geitene veldig begeistra for tørka lauv.
