I gymsalen på Korgen sentralskole løper flere titalls barn i barnehagealder rundt omkring. Langs veggene finner man foreldre som har tid til å prate med hverandre, mens barna deres kaster ball og hopper gjennom rokkeringer.
Hoppetau, rokkeringer, baller, matter, kjegler, terninger, barn, voksne, lek, gråt, støy, latter. Det beskriver høstens første barneidrett.
Rommet er fullt av leker som Marit Oldernes Andreassen har handlet inn for anledningen. Ikke én av lekene får ligge urørt, og barna beveger seg mellom dem smidig som en katt. De eldre barna leker med hverandre, mens de yngre leker ved siden av hverandre. Noen av foreldrene leker også. Et vakkert samspill mellom mor, far og barn, når mamma og pappa holder hoppetauet slik at storebror får utfolde seg. Pappa prøver seg også på hoppetauet, men de litt for korte armene som står og sveiver, får ikke tauet høyt nok opp. Mamma holder opp en rokkering for at fem-seks vågale toddlere får stupe gjennom ringen. De må stille seg i kø, vente på tur. De må passe seg så de ikke løper inn i hverandre.
Det er rom for systematisk lek. Erteposene med tall og bokstaver legges i en rett linje. Først hoppe gjennom rokkeringen, deretter over erteposene. En selvsikker fireåring leker med alt og alle, og viser gjerne sine triks til nærmeste publikum. En smidig, muligens framtidig turner, får hjelp fra mamma til å stå på hodet langs veggen. Den noe blyge treåringen har endelig funnet en passende aktivitet – å samle alle de 60 erteposene i en dunge. For ettåringen er det underholdning nok å klatre opp i en plastkasse.
Et par knall og fall må man regne med. Konflikter er derimot omtrent ikke-eksisterende. En hver eventuell konflikt blir avverget av de mange voksne som patruljerer salen, og sørger for at det er god stemning gjennom hele den timen vi tilbringer her.
En time er lang tid, synes de aller minste. De største skulle gjerne ha vært her en time til, men det er ryddetid. Hundre små og store hender hjelper til, og gymsalen er strøken på et par minutter.
