Ungdommer samlet seg ute om kveldene også i 1940, men de oppdaget fort at det skulle lite til før de ble tilsnakket og forhørt av de tyske soldatene.
En av disse ungdommene var den nå 95-årige Alf Sund fra Hemnesberget. Sønn av Albert Martin Johansen Sund og Amanda Charlotte Nilsen. Alf ble født i Brønnøysund 1. januar 1923, og flyttet sammen med sin mor og søsken til Hemnesberget i 1926. Mora var blitt enke og mulighetene for å livnære seg og barna var bedre på Hemnesberget den gangen.
I 1939 gikk Alf Sund på Fylkesskolen på Hemnesberget. Han husker godt at de var opptatt av at de hadde hørt at krigen var kommet til Europa. Det gikk også rykter om at det også var krig i Norge, noe rektor Aksel Wicklund etter hvert kunne bekrefte for elevene.
Dette resulterte i at skolegangen måtte stoppes og elevene fikk avgangsvitnemål som var basert på gjennomsnittskarakterene. Det ble ingen eksamen på dem.
Tyskerne overtok
– Jeg husker godt at skolen ble overtatt av tyskerne. De gjorde den om til vaktstue og diverse kontorer. Fylkesskolen var forresten i det bygget som dere i dag kalles for «gammelskola». Jeg hadde begynt å arbeide på en lenestol opp i sløydsalen på loftet, og denne hadde jeg lyst på å tak for å gjøre den ferdig, husker Alf Sund.
Gode råd var dyre, men så klarte Alf å få adgang til skolen via en lærer som var tolk.
– Da jeg skulle opp for å hente den var treverket ødelagt og stoffet til putene tilgriset, så jeg lot bare stolen være der. Sløydsalen var da omgjort til sovesal og oppholdsrom for vaktene. Men jeg lærte at lenestol heter «Sessel» på tysk.
Dramatikk
– Som ungdommer flest var vi jo ute om kveldene, og jeg husker at en gang vaktene gikk forbi oss var det en av oss som sa «ha ha ha». Dette hørte jo tyskerne, og kom tilbake og tok meg i nakken. Rett inn på vaktrommet som de hadde nede ved torvet bar det. De tok fra meg grenseboerbeviset og jeg fikk møteplikt hver dag hos dem.
Med god hjelp fra lærer Harald Pfaff klarte han etter hvert å få tilbake grenseboerbeviset. Det oppsto snart mer motstand blant de unge, og jakkemerker ble brukt for å symbolisere dette.
– Jeg husker at tyskerne svarte med å klistre opp merker med teksten «vi seirer på alle fronter» Også på butikkvinduene hos Henriksen ble det klistret opp slike tekster. En kveld vi var ute forsøkte noen av oss å skrape vekk merket. Vaktene i vaktstua oppdaget imidlertid dette, og kom stormene med bajonetter og bandolærer. De to som skrapte ble for sene med å stikke av og ble dermed slått med bajonettene.
Flukten til Sverige
Etter at konge og regjering var flyktet til England, ble forholdene litt roligere, men store deler av Hemnesberget var jo nedbrent, og det oppsto snart behov for materielle ting.
– Det ble også mangel av mat, og spesielt mel. Selv fikk jeg arbeid på Hemnes Tre som blant annet produserte møbler og vinduer. Der ble jeg helt til sommeren 1942. Mange hadde da forlatt Norge for å tilslutte seg allierte styrker. Også vi begynte å tenke på dette, og sammen med Bjarne Bratland og Håkon Antonsen startet vi planleggingen. Riktig nok hadde tyskerne satt opp plakater som klart sa ifra om at det var dødsstraff for de som prøvde å forlate landet, forteller Alf.
Det var viktig at ingen visste om planene deres, og de fortalte at de skulle benytte ferien for å dra på fisketur.
– Ferien var på en uke, så vi måtte jo ta med oss litt proviant og klær. På et eller annet vis begynte noen av foreldrene å skjønne at noe var på gang, og det ble ulike reaksjoner på det. Men en dag sist i juli 1942 møttes vi inne på Åsen for å dra av gårde. Det var heldigvis ikke mye trafikk langs veien så vi fikk gå i fred. Da vi var kommet til Nerleirmoen tok vi en rast på noen tømmerstokker som lå der. Ikke før hadde vi satt oss ned hørte vi en bil som kom fra Korgen. Det viste seg å være lensmann Pleym, og han stoppet for å prate med oss. Da han kjørte videre igjen sa han «dere må bare huske på å komme igjen etter ferien», forteller Alf.
De dro så videre og overnatta i telt oppe ved Sjøforsbrua, og dagen etter var de på den nærmeste gården og fikk melk og flatbrød.
– Like etter at vi igjen var i gang med gåingen kom det en lastebil oppover fra Korgen. Denne stoppet vi, og fikk skyss videre. Det viste seg at bilen skulle helt til Røssvassbukta, og dit skulle jo vi også. Skyssbåten Kolbein var der og skulle akkurat til å gå til Nord-Røssvatnet. Jammen hadde vi flaks for vårt mål var å komme til Nymoen. Vi hadde jo hørt rykter om at det derfra var fint å komme over til Sverige.
På turen med lastebil og båt var det ingen som spurte etter navn og hvor de skulle. Det var tydelig kjent at slike ting pratet man ikke om.
– Framme på Nymoen ble vi tatt godt imot. Vi fikk kaffe og mat samt smurt noen brødskiver for turen videre. Men vi fikk klar beskjed om at sekker og utstyr måtte legges igjen på Nymoen. De skulle legge det vekk og ta vare på det. Vi kunne ikke komme til Sverige som turister!
– Ei lita jente på gården skulle følge oss et stykke opp over tregrensa. Det viste seg senere at jenta var Else Nilsen, som ble gift og flyttet til Hemnesberget. Vi kom oss til riksgrensa hvor vi laget bål for å brenne opp alt vi hadde av papirer og identifikasjoner, noe vi hadde fått beskjed om å gjøre. Like etter at vi hadde passert grensa kom det to mann i uniform mot oss. Heldigvis var de svenske, og tok oss med ned til gården. Der fikk vi varm sjokolade og stekte egg. Jammen hadde de også hvitt brød som jo var en delikatesse for oss.
Neste dag fulgte en vakt guttene ned til Tärnaby hvor de ble tatt imot av lensmannen der.
– Han forhørte oss litt, og sa også at dette var siste sjanse til å ombestemme seg dersom vi ville tilbake til Norge. Det var også militære der og de var interessert i nyheter om Hemnesberget. De viste oss kart som var veldig detaljer i forhold til minefelt og kanonstillinger hjemme. Opplysninger som tidligere flyktninger hadde gitt dem. Etter å ha overnattet tok vi bussen til Storuman hvor vår vakt/følgesvenn ordnet rasjoneringskort og togbilletter til oss.
De skulle ta toget helt sør om Stockholm, hvor det var en norsk mottaksleir.
Tiden i Sverige
– For oss var dette første gangen vi reiste med tog og vi var selvfølgelig litt spente. Men snart kom det en konduktør som ville snakke med meg. Han ønsket oss velkommen og så fikk vi en hel sjokoladeplate hver. Da følte vi oss litt bedre på turen videre. Vi måtte skifte tog en gang, og det resulterte i at vi kom på feil tog. Også da vikk vi god hjelp av en konduktør som forklarte hva vi skulle gjøre når vi kom til Stockholm. Dette toget gikk bare dit.
– Selv om vi kom til en kjempestor stasjon klarte vi å få både mat og riktig tog videre til Kjesäter mottakssentral i Vingåker 3 mil sør for Stockholm. Dit kom vi 3. august 1942, og jeg husker at det i forbindelse med burdagen til Kong Haakon 7. den dagen var laget til en fest på Kjesäter, som jo egentlig var en stor herregård. Jeg husker at vi denne anledningen fikk to egg hver, noe som var stort for oss.
Alle som flyktet til Sverige på den tiden ble sendt til Kjesäter mottakssentral. Der var det helsesjekk, kontroll av papirer og forhør.
– Vi fikk nye norske pass der, samt nye klær. Vi hadde jo reist og brukt de samme klærne helt siden vi dro fra Norge, så nye klær var kjærkomment. Da vi var ferdige med forhør og slikt, fikk vi beskjed om å reise videre til Jönkjöping län og en plass som het Örerud.
I denne leiren var det en slags arbeidsformidling i tillegg til litt militær eksersis.
– Jeg opplyste at jeg var snekker. Håkon var sjømann og Bjarne var båtbygger. Disse opplysningene resulterte i at vi tre måtte skille lag. Det var ikke bruk for sjømenn og båtbyggere på den tiden, så de måtte reise nordover på skogsarbeid sammen med mange andre. Jeg husker at jeg syntes det var trist, og var ikke glad for å bli alene igjen for å begynne på en snekkerfabrikk i Aneby, forteller Alf.
– Men jeg fikk kontakt med min nye arbeidsgiver, og via den norske legasjon i Stockholm, i Mäster Samuelsgatan 16B, tror jeg det var, fikk jeg kortbilletter slik at jeg kunne betale opphold og mat i de første 14 dagene.
Dermed var Alfs arbeidsliv i Sverige startet.
– Jeg var ved fabrikken i Aneby de første 14 dagene, men deretter ble jeg og en annen snekker overflyttet til en by som het Nässjø, hvor det var en stor fabrikk som laget stoler for eksport. På grunn av krigen måtte de legge om produksjonen til møbler, og jeg ble satt til å lage radiobord. Det var god lønn der og jeg fikk 1,- kr i timen.
I tiden der startet norske befal med opplæring av nordmenn i Sverige. Den første tiden forgikk dette i hemmelighet for den svenske befolkningen.
– Etterhvert som svenskene forsto at krigen nok snart gikk mot en slutt ble denne opplæringen mer åpen. Vi fikk også noen våpen utlevert. I februar 1943 ble jeg imidlertid innkalt til et tre måneders politikurs i Stockholm. Her ble jeg innlemmet i Rikspolicen, og reservepolitiet der. Det ble flere kurs samt tjeneste i en leir utenfor Stockholm. Tidlig i mai 1945 var vi inne i Stockholm på et kurs. Da hadde situasjonen blitt mer tilspisset for man hørte om den tyske kapitulasjonen i Europa, og man var usikker på hva som kunne skje.
Hjem til Norge
– Den 8. mai fikk vi beskjed å dra tilbake til leiren og gjøre oss klare til forflytting. Før vi reiste fikk vi lagt private ting og klær i trekasser som vi måtte merke med navn og adresse. Dette skulle så bli sendt hjem til Norge.
Vi startet seint på kvelden og kjørte hele natta. På morgenen den 9. mai var vi ved grensen, men fikk ikke kjøre inn i Norge.
Situasjonen med tyskerne og kapitulasjonen var ikke avklart, og folk fra hjemmefronten ba dem vente.
– Men den 10.mai fikk vi klarsignal og startet turen til Oslo. Overalt hvor vi kom sto det folk langs veien. Det var norske flagg, hurrarop og «Ja vi elsker dette landet» hele veien. For meg var dette veldig sterke scener som står helt klart for meg den dag i dag. Inne i Oslo ble vi oppstilt på Youngstorget. Der var det taler og sang og hurrarop. Vi var jo den første regulære norske styrken, eller politibataljon, som kom tilbake etter krigen. Til sammen var det sikkert opp mot tusen mann som da kom, forteller han.
Senere på kvelden fikk Alfs tropp beskjed om at de skulle reise videre til Bergen. Bilen ble satt på toget og samme natt bar det av gårde igjen.
– Det var jo stor begeistring og glede over at krigen var slutt, så toget stoppet på hver stasjon for at vi reisende skulle få motta hyllest, og gjerne med en tale av en ordfører. Vårt lag fikk kun en dag i Bergen da vi ble kommandert videre til Voss. Der skulle vi inn som politifolk, utrykningspoliti ble vi kalt.
Voss var en sentral plass i Hordaland under krigen, med mange motstandsfolk. Derfor ble tyskerne som var avvæpnet sendt dit og satt i en leir. Det samme gjaldt for nordmenn som det var behov for å avhøre i forhold til deres virke under krigen.
– Jeg husker en trasig historie med ei jente som skulle avhøres. Før avhøret ba hun om å få gå på do. Det var utedo der. En vakt fulgte henne, men da hun var inne på doen hørte vakten et skudd. Jenta hadde skutt seg selv. I doen fant man mange papirer som var revet sund og ødelagt. Det kom også en hel Gestapo tropp til leiren. De kom i full uniform og utrustning. Jeg husker at de også hadde pistoler, men ikke gevær. De ble da avvæpnet og fratatt utstyr før de skulle sendes videre til Oslo.
Tilbake til det sivile livet
Etter hvert skulle troppen oppløses, og de fikk ønske hvor vi ville dra. Alf skrev da at han ønsket seg til Helgeland.
– Først skulle vi alle få avvikle ferie da vi hadde vært inne på tjeneste lenge. Da det ble min tur reiste jeg med tog til Oslo for så videre nordover. På Finse kom det imidlertid beskjed om at jeg måtte tilbake til Voss. Da måtte jeg gå av toget der for så å prøve å komme meg tilbake. Heldigvis sto det et lok der, og lokføreren lot meg få sitte på tilbake.
På Voss ventet en beskjed om at han hadde fått arbeid og skulle melde meg for politimesteren i Mosjøen. Dermed bar det til Bergen for å levere inn alt av militært utstyr.
– Tanken på nok en togtur fristet meg ikke så jeg sjekket andre reisemåter, dvs. hurtigruta. Men så fikk jeg høre om et militært engelsk sjøfly som hadde turer til Trondheim. Jeg meldte meg på der, og var heldig og fikk plass.
Slik kom jeg meg videre for så å ta toget til Finneidfjord. Jeg hadde imidlertid ikke tenkt på at det ikke gikk rutebusser. Og da sto jeg der.
Heldigvis var noen fra Axelsenfolket på stasjonen, for de hadde bil. Dermed fikk han skyss helt hjem til Hemnesberget.
– Jeg avviklet noe ferie men fikk så beskjed om at jeg skulle begynne i arbeid på Lensmannskontoret hos Lensmann Borthne. Jeg kan huske at Åge Pleym og Åge Myhrvold også jobbet der. Jeg skulle være ordenspoliti på Hemnesberget. Det var jo dårlig og lite av det meste, så av og til oppsto det køer og litt uro.
Men snart overtok papirarbeid og postjournaler tiden hans, og det ble slutt på å gå ute og patruljere.
– I mars 1946 ble stillingen min nedlagt, og jeg husker at jeg var glad for det, jeg hadde lyst å gjøre andre ting. Jeg fikk snart arbeid i kommunen, men var ikke lenge der før Ragnar Brun på Hemnes Trevarefabrikk ga meg arbeid der. Jeg og Arnt Olsen startet med 40 øre timen som læregutter, og senere ble dette min arbeidsplass i mange, mange år.
Og trekassen fra Sverige, med alle eiendeler? Joda, den kom fram i god behold, akkurat som Alf forlot den.
