Ida-Maria Sande Olavsrud, 14 år gammel og fra Lørenskog, har hatt en spesiell sommerferie i Korgen. I Anne-Beate Brendmos hjemmebakeri har hun lært seg kamkakekunstens ulike deler iløpet av få uker.
«Lærlingens» siste arbeidsdag blir nemlig ikke som forventet, i alle fall ikke for «lærlingen». Ei intetanende, beskjeden 14-årig jente fra Lørenskog var opptatt med baking og fikk plutselig fortalt av Anne-Beate at hun hadde ordnet en overraskelse til henne på hennes siste arbeidsdag. Midt i iherdig kjevling fikk hun vite at når de siste kamkakene var ferdig stekt i dag, så skulle hun få overrakt et «fagbrev» for bestått kurs i kamkakbaking. Og at to lokalaviser og ordfører også var tilstede! Stakkars Ida-Maria Sande Olavsrud som måtte fordøye dette på strak arm! Og bilder av henne skulle avisene så visst ikke få ta! Men med koselig prat så snudde da også det, og fine bilder fikk vi. Mellom hennes latter og sjokk fikk vi høre om denne kamkakhistoria som egentlig startet sommeren for tre år siden:
Nordover til Meland
I «gamle dager» drev Trygve og Hanna Sande gården på Melandshåjen midt i Leirskardalen. Da de døde arvet barnebarna Lena Sande og fetter Tore Sande gården av sine besteforeldre. Lena, som bodde sørpå, ble etterhvert eneeier av dette nedlagte småbruket like ved Melandsbrua. I mange tiår har det stått tomt og bare forfalt. Så for tre år siden dro hun fra Oslo og nordover til Korgen sammen med sine foreldre, sin mann Ole-Håkon og deres to døtre, Ida-Maria, som da var 11 år gammel, og Ingrid, da 6 år gammel, for å rydde gården, få avviklet og solgt.
Kjøpte kamkaker
I ryddesjauen for tre år siden tok de seg en pause en dag sammen med bestefar Jon Sande som også var med, og de dro avgårde til Anne-Beates hjemmebakeri på Valåmoen for å kjøpe kamkaker, forteller Ida-Maria oss.
– Da vi var her på bakeriet så snakket vi om det forestående salget av gården på Meland. Vi var underveis begynt å bli litt i tvil om vi kanskje skulle restaurere og beholde den, og heller bruke den til sommersted. Anne-Beate lovte meg da at om vi valgte å beholde gården, så skulle jeg få komme hit og lære meg å lage kamkaker, forteller Ida-Maria, med et beskjedent smil. Hun har kommet seg over det første sjokket over journalister og ordfører i bakeriet, og forteller hvordan det faktisk ble slik at hun i år ble opptatt som «kamkaklærling» på Valåmoen.
– Vi valgte faktisk å skrinlegge salget av gården. Vi opplevde at det var så fint der, og vi kjente på det at det var et sted med sjel, forteller ungjenta. Hver sommer siden har familien vært i Korgen og møysommelig graver de fram den forfalne gården.
– Det var derfor nå på tide å gjøre alvor av min lovnad, sier Anne-Beate, og tok inn Ida-Maria, som nå er blitt 14 år, som «lærling» for sommeren.
4 ukers opplæring
– Jeg har vært her nå i fire uker, forteller den beskjedne og søte jenta. – To dager fast i uka siden begynnelsen av juli. Jeg har lært å lage perfekte deiger. Jeg har lært å kjevle så de blir fine og runde og passe tykke. Og nå blir rutene fine. Jeg har lært å fyre i ovnen og få riktig temperatur. Og jeg har lært å steike. Så nå gjør jeg alle prosesser selv!
Gamle mattradisjoner
– Vi har planer om å restaurere det gamle eldhuset på gården, og drømmen ville jo være at vi kan ha gårdskafé på Melandshåjen hver sommer, der jeg kan bake kamkake og mamma kan selge kaffe. Slik kan jeg føre videre baketradisjonen som har vært sterk i vår familie, og det er moro, forteller jenta, selvfølgelig på kav søring, og som nå nok er en av veldig få ungjenter fra Oslo-traktene som behersker kamkakbaksten slik som henne!
Ole-Håkon, jentas pappa, forteller oss etterpå at Hanna Sande, Ida-Marias oldemor, forsynte Leirskardalen og Korgen med kamkaker, lefser og annet bakverk fra eldhuset på Melandshåjen i mange år. Pappaen sier videre at det hadde vært veldig moro om Ida-Maria kunne ført deler av dette videre.
Overrekkelse
Anne-Beate er ei kreativ dame som elsker å gjøre stas på ungdommer som har hatt sin bakekarriere hos henne. Hun og den yngre garde i heimen har printet ut et flott sertifikat på nettet og kaller det fagbrev. Det blir påført fagbrevet at Ida-Maria har bestått alle deler i det å lage kamkake. Hun har fått ordfører Christine Trones til å komme for å sette en spiss på siste arbeidsdag. Christine får sammen med alle andre smake på kamkaker, og de godkjennes! Dermed signeres fagbrevet, og ei stolt ungjente er rank i ryggen når hun mottar det fiktive fagbrevet fra ordføreren og fra læremesteren sin. Ordføreren sier noen velvalgte ord om viktigheten av røtter, om identitet, og om lokalmattradisjon, og viser spesiell takknemlighet overfor Anne-Beate som velger å gjøre dette for ei «fremmedjente fra byen». Det er ingen selvfølge å ta seg tid til det!
Gårdskafé neste
Til sist kan undertegnede bare som en kuriositet fortelle om minst et par eksemplarer menn fra tettstedet som i si ungdomstid hadde som hovedkrav på lista til et potensielt «kjerringemne» at ho ihvertfall måtte kunne lage kamkake! Kanskje er det slik at Ida-Maria etterhvert også får «bestått» av guttene her og blir et godt «kjerringemne»? Og en ting er i hvert fall sikkert: Når eldhuset på Melandshåjen er ferdig restaurert så skal vi på gårdskafe hos Ida-Maria!
