Festivalens mest tungtbeskrivelige band kom til Jernvaren med veldig mye på hjertet.
Frontfigur Dagfinn Nordbø er først og fremst kjent for majoriteten av befolkningen som mangeårig kommentator i VG, i sin tid med fast spalte i søndagsutgavene. Han var med som tekstforfatter i det smått legendariske radioprogrammet «Hallo i Uken» som ble sendt på NRK P2 hver lørdags ettermiddag i et tosifret antall år, og har mesteparten av livet også jobbet med revy. Som høyst aktiv jazzdigger i tillegg var det vel smått naturlig at alt dette ble kombinert i en komplett pakke, og dermed oppstod Det Norske Poesi- og Satireorkester i 2009. bestående foruten Nordbø selv av brødrene Vigleik og Gaute Storaas trakterende henholdsvis piano og kontrabass.
Mange universer
«Åssen går det?» sier Nordbø ut i salen, og begynner så å filosofere rundt dette uttrykket, som egentlig ikke betyr noen verdens ting, man får jo aldri et ærlig svar likevel. Brødrene Storaas spiller sin jazz under Nordbøs prosa, og det er her det faktisk begynner å bli vanskelig å egentlig «definere» Poesi- og Satireorkesteret, for dette er rett og slett det musikalske «konseptet» kort fortalt.
Og konseptet funker som bare fy. Nordbø snakker og leser sin prosa, småsynger litt innimellom, av og til er tekstene mer rene dikt, andre ganger, som i ovennevnte låt, en slags opplesning med musikk. Men det er knappest «Bakgrunnsmusikk» veteranene Storaas leverer her, det er velskrevne jazzlåter med de «sedvanlige» tema og improvisasjoner over og rundt disse. Av og til kommenterer musikken Nordbøs tekster direkte, men stort sett setter den stemningen for hver tekst og det er det; Musikere og «taleren» forstyrrer ikke hverandre, men opererer parallellt innenfor det til enhver tid tekstlige univers som Nordbø skaper.
Fra Luther til Mammut
Og mengden «universer» og valg av tematikk hos Nordbø er veldig omfattende. Han snakker om det å være en moderne «levemann», at realitystjernen Petter Pilgaard egentlig er vår tids Leonardo da Vinci (her bør man først ha hørt resonnementet bak for å forstå, men det henger sammen og virker utrolig nok logisk) og den 87 år gamle Fado-sangerinnen han møtte og hørte en gang i Portugal. Og «Vi skulle ha vært venner, Tor Jonsson» adresserer han direkte til den forlengst avdøde norske dikteren.
«Martin Luther på 5 minutter», skrevet i anledning Luther-jubileet i fjor er nok ganske drøy humor for mange, men alle i salen ler og klapper og roper entusiastisk. Og hva i alle dager gjorde en liten steinalderfamilie egentlig med ti tonn mammutkjøtt før man fikk dypfrysere? Jo, de begynte med dyreofring etter å ha blitt så grundig lei av mammut-mat at de til slutt bare måtte bli kvitt svineriet.
Sosiale medier, folk med fjeset nede i mobilen («Hvorfor er alle så hvite i trynet?») å «hjelpe dem der de er»-tanken rundt flyktningeproblematikken («Gud hjelpe dem der de er…»), alt dette og masse mer blir beæret med påskrevne pass, tung ironi, vill og absurd humor, og den åpenbare satiren i bandnavnet er til tider veldig krass og treffer spikeren på hodet gang etter gang.
Sen kveld
Storaas-brødrene kan sitt fag, for å si det mildt; Det de presterer er til tider nesten imponerende, ikke uventet med disse veteranene. Så hva blir totalen av alt dette?
Vel, dette er så definitivt en konsert man må høre etter og være oppmerksom hele tiden for ikke å ramle ut av ting, og da kan man kanskje legge et lite ankepunkt på at konserten var plassert vel sent på kveldens program for såpass mye hodearbeid hos mange i publikum, om det aldri så mye betaler seg veldig. Mange i salen var på sin tredje konsert for kvelden, hadde kanskje tatt ett par-tre glass øl eller vin og i tillegg var det vanlig arbeidsdag dagen etter.
Men det er vel så mye undertegnede kan finne av ankepunkter i det hele tatt, og dette er jo knappest noe bandet kan lastes for. Og det er vel ingen som har vondt av litt poesi, satire og god musikk uansett dag og klokkeslett, så det var et tydelig fornøyd publikum som dro ut og hjem i den uvanlig mørke sommernatten.
