Det skal mere til enn litt yr for å stoppe fire Nesnaianere og Hemnesjazz-publikummet.
Trioen About Time fra Nesna besøkte Lapphellas friluftsscene fredags ettermiddag, og hadde for anledningen utvidet seg selv til fire med sin faste gjestevokalist Marian Børli Sivertsen.
Trass i den geografiske nærheten var dette About Time sin første konsert både på og i Hemnes noensinne gjennom sin tosifrede antall års eksistens, og interessant nok betyr da også About Time «på tide» i norsk språkdrakt. Det bør riktignok nevnes at nevnte vokalist og bassist Snorre Magnus Sivertsen (ja, de er gift, på 38. året) opptrådte på Omsorgssenteret tidligere på dagen, og ryktene hadde allerede spredt seg ned til Lapphella med lovnader om at i alle fall halvparten av de som skulle på scenen var veldig flinke folk.
Klar vokal
Og det ble bevist allerede i første låt, Thelonius Monks «Well, you needn’t»; En up-tempolåt som krever sitt både av sanger som instrumenter pga. hurtig tempo og dertil mange noter og mye tekst, men det gikk helt utmerket og vel så det for alle de involverte.
Marian Børli Sivertsen har en veldig klar og klangrik røst og bruker minimalt med vibrato, dessuten synger hun i et over gjennomsnittet høyt plassert register enn majoriteten av øvrige jazzvokalister. Dette er med på å gi About Time en egenartet «sound» som kler både dem selv og sangeren.
Kunnskapsrikt
Snorre Sivertsen fungerte også som bandets «konferansier» gjennom konserten, og introduserte med blant annet å beskrive trioens reportoar som «Gamle, fine standardlåter gjort på en helt privat måte». Sivertsen er en god, morsom og ikke minst pedagogisk «pratar», kanskje naturlig etter mange år som lærer på Høgskolen i Nesna. Og mange historier rundt både låter, musikere og ikke minst om About Time selv bandt sammen konserten på en fin og for mange lærerik måte.
Hvem visste f.eks at den første bossa nova-låten som ble kjent for et bredt publikum utenfor Brasil ikke var «The Girl from Ipanema» eller andre låter av Antonio Carlos Jobim? Ikke jeg, og det viste seg å være låten som for kanskje de fleste er kjent som «A day in the life ofe a Fool» eller «Manha de Carneval», skrevet av Luiz Bonta og hentet fra filmen «Orfeu Negro» (Svart Orfeus) som kom i 1959. «Girl from Ipanema» dukket opp i 1964. Så da lærte man det.
Linjer
About Time spiller generelt veldig «bart» om de har vokal eller ikke, til tider er det kun selvstendige eller unisone linjer som også inkluderer gitaren, altså gjør den ofte ikke sin «vanlige» jobb med å fylle ut akkordene. Det blir et litt spesielt lydbilde for noen, men veldig fint hvis gjort bra, som her, og det kontrasterer godt med mer fyldige og akkordbaserte partier. På ett punkt i ovennevnte låt synger f.eks. vokalisten sin linje mot en annen i trompeten mens gitar legger akkorder og bassen spiller (ja,) basslinja under. Så der har man en mellomting mellom de to måtene About Time og Snorre Sivertsen (han er tross alt oppgitt som arrangør på majoriteten av låtene) tenker sin musikk på.
Apropos gitar og vokal er også gitarist Stig Sivertsen (ikke i slekt med bassist og/eller vokalist) en riktig habil sanger han også, og han gjorde som vokalist en veldig fin versjon av standarden «I fall in love too easily», en låt som nok er mest kjent i Chet Bakers tolkning. Til null forkleinelse for Børli Sivertsen kan Sivertsen (ikke i slekt) godt synge mer i tillegg til å bare spille.
Miles og storband
Man må ikke glemme trompetist Lorents Morten Lauritsen, og det var jo naturlig at han skulle gjøre en god solo (blant mange på denne konserten) i Miles Davis’ «So What». Han har en ren og definert trompet- og flygelhornlyd å skilte med, og hans solopartier er som oftest godt gjennomtenkte med retning og mål.
Mange beskryter også bandleder Sivertsens basslyd, og det gjør de rett i. «Klar» er et noe slitent, men godt adjektiv for tonekvaliteten hans, og det samme er «stødig» hva angår selve basspillingen, så det brukes bare her også i mangel av noe bedre.
At en trio i det hele tatt forsøker seg på storbandlåta «Four Brothers» er imponerende i seg selv, men det gjorde de. Og løsningen var veldig enkel, de strippet den helt ned til melodi, akkorder og basslinje og lot det stå til. Og det stod veldig bra til.
Det gjorde det også med publikum, trass i litt vått og ustabilt vær. Men «når man spiller bossa blir det jo sol uansett», som vokalist Børli Sivertsen sa, og det kom jammen et lite streif av sol nettopp da About Time spilte og sang nok en bossa fra reportoaret sitt.
For alle
At Helgeland har et utrolig høyt antall veldig gode musikere er jo velkjent, og About Time minnet en nok en gang på dette. Det er teknisk omtrent lytefritt og behagelig å høre på, men de har tross størrelsen og (den bevisste) mangelen på slagverker likevel et stort dynamisk spenn, og musikken/arrangementene er faktisk en god del mer sofistikert enn det kan høres ut til ved første ørekast, noe de mer avansert anlagte lyttere jo også setter pris på. Så dette er vel det man kan definere som «jazz for alle», og det virket etter konserten som om at nettopp alle, både foran og på scenen, var godt fornøyde med de 70 minuttene de nettopp hadde delt på Lapphella.
