Jazz-behandlede svenske folketoner er mer enn bare Jan Johansson.
Den legendariske svenske jazzpianisten Jan Johanssons største «hit» er utvilsomt «Visa fra Utanmyra», en svensk folketone fra Dalarna han og bassisten Georg Riedel spilte inn i 1962 til platen «Jazz på Svenska» (gitt ut i sin helhet to år senere).
Det er en plate som for mange musikere, og ikke bare svenske sådanne, umiddelbart ble og fremdeles er en slags målestokk/et referansepunkt for en høy andel av folkemusikkbasert jazz produsert i etterkant.
Støvavblåsing
Og det var nettopp jazz med utgangspunkt i svensk tradisjonsmusikk Oddjob startet sin konsert med på årets Hemnesjazz, i et nesten fullsatt Jernvaren tidlig lørdag kveld; Fire låter fra albumet «Folk», med respektive titler «Folk I,» «Folk II», og så videre (mange av disse hadde ikke titler i utgangspunktet). Dette var melodier bandet hadde blitt bedt om å sjekke ut etter at noen forskere og øvrige entusiaster lokaliserte en drøss med opptak og nedskrevne noter av sådant materiale i arkiver plassert blant annet i ett av Sveriges Radios kjellerlagre. Man kan ikke si annet enn at stoffet hadde blitt tatt vare på og behandlet med nennsomme hender av Oddjob, og responsen uteble ikke fra salen. Spesielt «Folk IV» hadde et eget og tøft driv basert på et smått hjerneinvaderende riff i bassklarinett og bass.
Helt greit
«Hej, vi är från Sverige. Håppas at det är greit», var saxofonist/bassklarinettist Per «Ruskträsk» Johanssons åpningsreplikk fra scenen etter å ha spilt de to første låtene. Til latter og applaus fra publikum som tydeligvis syntes at joda, det var det så absolutt. Etter å ha presentert bandet og fortalt litt om folkemusikkprosjektet deres fortsatte de med mer fra «Folk», låter av Joe Zawinul/Weather Report og flere av sine egne. De fleste av de sistnevnte var fra bandets nyere album, men i løpet av sine 21 års eksistens har de etter hvert pådratt seg en fin diskografi og deltatt på andre artister og band sine utgivelser samt forskjellige typer samarbeidsprosjekter. Også barneplata «Jazzoo» må nevnes spesielt, som de spilte fra på en egen barnekonsert tidligere på ettermiddagen.
Rutine
Det er som man vel skjønner utfra gruppens kollektive alder veldig dyktige og rutinerte musikere vi har med å gjøre her. Spesielt «Ruskträsk» og pianist Daniel Karlsson imponerte undertegnede, med flotte solopartier og som gode bidragsytere til selve ensemblespillet. Begge besitter uansett tempo og takt en evne til å spille melodisk interessant og å unngå teknisk show-off ved tendenser til idétørke, generelt virker det som at de ikke lider noe av dette i det hele tatt. Ruskträsk spiller like godt på sax og bassklarinett, og han kunne godt ha brukt sistnevnte instrument mer, selv om han ikke får trekk i totalsummen av den grunn. Trommis Janne Robertsson utmerker seg med mange fine detaljer i spillet sitt, detaljer man kanskje ikke bevisst legger merke til bestandig, men som det ville ha virket tamt uten. Og kommunikasjonen mellom alle i bandet er gjennomgående preget av intuisjon og lang tids samspill.
Smak og behag
Den eneste som skuffer litt er trompetist Goran Kajfes, i sine solopartier blir han henfallen til en del musikalsk «innesluttet filosofering» og faller fort inn i å bare spille lange toner kontrastert av repetitive fraser, uansett om låten er i hurtig, medium eller sakte tempo. Det er heller ikke noe god musikkformidling i å til tider snu seg med ryggen mot publikum, slikt virker ofte påtatt og var vel egentlig bare tilgivelig når Miles Davis gjorde det samme i hine hårde dager. Men nå var jo Miles Davis nettopp Miles Davis, da.
Skal man pirke på noe mer er det at noen av bandmedlemmenes egenkomponerte låtene er litt like hverandre, variasjonen var betydelig større når de spilte f.eks. folkemusikk og sine egne tolkninger av Weather Report-reportoar.
Men slikt er jo en subjektiv størrelse som går på hver enkelts egne preferanser, i likhet med bruken av elektronikk. I dette tilfellet menes først og fremst forhåndsinnspilte lydeffekter, som dukket opp litt her og der og også inkluderte fuglesang og andre naturlyder. Smaken er jo som baken, og dette er på langt, langt nær det verste jeg har hørt hva angår bruk av sådant.
Mere Folk-Oddjob
Så totalt sett var Oddjob en positiv opplevelse, selv om jeg jo nevner ett par ting som ikke treffer meg rent personlig. Hører gjerne mer Oddjob, og da især fra deres folkemusikkbaserte reportoar.
