Bech og Skeidsvoll New Orleans Band kom til Lapphella og Hemnesjazz lørdag ettermiddag med mye mer i bagasjen enn det bandnavnet gir umiddelbart uttrykk for. Den overlasten ble ikke straffeforfulgt av noen instanser.
Det første i alle fall undertegnede merket seg med Bech og Skeidsvoll New Orleans Band (heretter BSNOB) er noe så banalt som at de er for mange på scenen. Det er jo en pianist i tillegg til banjospilleren der og en ekstra trompet og hvorfor er det en tenorsaksofon og hvor i all verden har de gjemt klarinetten? Men når de begynner å spille besvarer alt det over seg selv, for det er overhodet ikke noen «purister» innenfor New Orleans-/Dixieland-/»Gladjazz»-stilen man har å gjøre med her; Både hvordan det låter og hvilke og hvor mange instrumenter de bruker er tydeligvis og kun etter hva bandet og musikken deres og ikke bare New Orleans-stilen i seg selv har behov for. Og det er mange band med ordlydene opplistet over som en del av bandnavnet man ikke kan si det samme om, og hvem vet hva de igjen sier om det BSNOB holder på med.
Strukturert
BSNOB eksemplifiserer dette ved å allerede introdusere første låt med en improvisert trio av kazoo, trompet og slagverk før det bryter ut i «Going to the Mardi Gras», en up-tempolåt med salsapreg og Gunnar Bech på både vokal og trombone.
Jeg merker meg og er at musikken er mye mer arrangert (i positiv forstand) enn i vanlig New Orleans-stil, hvor det oftere spilles i kollektiv improvisasjon over temaene. Musikken får dermed et mye mer strukturert preg enn vanlig, og det er ofte her de som synes, inkludert herværende anmelder, at ordinær «gladjazz» fort blir litt slitsomt og kaotisk å høre på i lengden uavhengig av kvalitet, stemning og spilleglede. Og disse aspektene skorter det knappest på hos BSNOB heller.
Solistkvaliteter
Besetningsmessig funker det flott med utvidet trompetrekke og piano inkludert i bandet, trompetene kan veksle mellom og samarbeide om solo og ensemblespill lettere, og pianist Isach Skeidsvoll «kommenterer» ofte musikkenmed improvisasjoner og musikalske sidekommentarer, det bidrar også det nevnte mer enhetlige preget og avlaster i likhet med den ekstra trompeten de øvrige på scenen. Og Isach Skeidsvoll er knapt noen typisk komppianist, han gjør også en mengde soloer av høy kvalitet og originalitet og kunne utmerket ha sklidd rett inn i de fleste typer av jazzensembler.
Solistegenskapene hos de øvrige utgjørende BSNOB skorter det heller ikke på, trompetist Leiv Skeidsvoll viste seg i tillegg som en habil sanger, ikke minst i den seige «Birth of the blues», kanskje den mest rendyrkede New Orleans-låta stilmessig. Og ovennevnte Bech, med aner fra Finneidfjord, var like eminent både som trombonist og med ovennevnte røst, saksofonist Lauritz Lyster Skeidvoll presterer heller ikke noe å klage over på noen måte.
Nyskapende
Man kan eller snarere må bare si at BSNOB skaper en fantastisk stemning og glede hos publikum med sin musikk, sitt humør og virtuositet, det tok og ifølge ryktene fullstendig av på søndagens festivalgudstjeneste i Hemnes Kirke, hvor de i også deltok. Miksen mellom tradisjonell «Gladjazz», salsa, cubanske rytmer og regelrette storbandfakter er ekstremt vellykket og det er ikke å ta i/av når jeg sier at de på sin måte har gjenoppfunnet denne gamle og ærverdige jazzstilen litt på nytt og til sin egenartede bruk, såpass skal de faktisk ha.
Så det er bare å ta av seg både hatten mens man støvbøyer seg dypt for Bech og Skeidsvolls New Orleans Band, det er vel fortjent etter helgens oppvisning på Lapphella.
