Kvann, eller fjellkvann, er kanskje den planten som har spilt størst rolle i historia til det norske folk, og den er ikke helt uten betydning i våre dager heller. Det flotte navnet har den fått fordi, det etter sagnet var en engel som viste menneskene denne planten og forklarte hvordan den skulle brukes.
Først er det på sin plass å klare litt opp i lokal navnbruk. Kvann er en flereårig plante. Det vil si den ?samler krefter? i en bladrosett gjennom flere år etter at den har spira. Denne kraftige bladrosetten kalles i mange dialekter for kvann. Slik er det også i vår dialekt. Når stilken har vokst seg opp til en høyde på mellom en og to meter og satt frø, kaller vi det for sløyk. I enkelte dialekter heter den kvannjol.
Forvekslingsart
En lignende art kalles Angelica silvestris på latin. Det offisielle navnet er sløke, som er vanlig navn på Østlandet og Sørlandet. På min dialekt kaller vi den geitlur. Geitluren Har ei viss likhet med kvann, men skjermene er som regel kvite eller rødlige og flatere enn hos kvann. Stilken er også mye spinklere og tynnere enn kvannstilken og har som regel bare en skjerm. På enkelte dialekter har det lokale navnet hund eller geit som forstavelse, noe som er ment nedsettende.
Det finnes også en strandkvann. Den er mindre enn sløyk, og den lukter på samme måte som sløke, ikke godt. Lukt av sløyk, derimot , blir betegna som aromatisk.
Populær plante
Fra barndommen husker jeg at sløyka var ettertrakta. De unge plantene ble skrella og det innerste laget spist. Det er ikke spesielt sterk smak på det unge stenglene, men vi unger syntes det var rene godteriet når vi fikk litt sukker på. Noen har hevda at folk spiste sløyk mot skjørbuk på grunn av c-vitaminer, men det stemmer nok ikke. Det er nemlig ganske lite av disse vitaminene i planten.
Historisk
I sagaen finner vi fortellinga om Olav Trygvason og dronning Tyra som var på markedet og kjøpte kvannjol. Det viser at kvann var en viktig handelsvare for over 100 år sida, så viktig at kongen kjøpte den. Kan hende spiste kongen den unge, friske kvannstilken for å motvirke dårlig ånde. Det er i alle fall ei kjensgjerning at den friske smaken sitter i lenge etter at en har spist sløyk.
Medisinplante
I gamle dager var sløyk en viktig medisinplante. Den skulle hjelpe mot både pest og smitte av alle slag. Det vanlige var at munker tok med seg medisinplanter nordover, men når det gjelder sløyk, var det motsatt. Munkene tok den med sørover i Europa, og de brukte den blant annet til å lage likør. Heimefra husker jeg at bladrosetten av sløyk (Det som lokalt kalles kvann) ble tørka for å gi til kyr når de skulle kalve. Kvanna skulle gjøre kalvinga lettere.
Kvanngard
I gamle skrifter er kvanngard (kvannhage) grundig dokumentert. At sløyk ble dyrka, viser hvor verdifull den en gang var. Kvanngardene var til og med lovregulert, muligens første gang i Landslovene på slutten av tolvhundretallet. Loven hadde bestemmelser både om hvilke rettigheter en leilending hadde når han hadde laga seg kvanngard, og om tyveri fra kvanngard.
Sløyk i dagens samfunn
I dag er sløyk som nyttevekst stort sett glemt. Noen få hardhauser tørker rota og tygger den som skråtobakk. Rota (Radix angelica) kan fremdeles kjøpes på apotek. Unge blad kan også brukes som te, enten ferske eller tørka. Teen smaker slett ikke verst, og den har sikkert en eller annen positiv medisinsk virkning. En ting som i senere tid er blitt populært, er sløykfrø som krydder. Modne skjermer tørkes og frøene er da lett å skille fra stilken. Frøene knuses lett mellom fingrene og drysses over kjøtt eller fisk. Reinsteik stekt i ovn med sløykfrø smaker noe aldeles himmelsk.
Hvor finner vi sløyk i dag?
For ikke mer enn et par mannsaldre siden var sløyka så ettertrakta at den nærmest ble utrydda i enkelte områder. Nå har den fått være i fred en lang periode, så nå er den godt representert i skog- og fjellområdene våre. Finner den et gunstig voksested, kan det være ganske mange planter tett i tett. Det er forresten verd å merke seg at når planten først har samla nok opplagsnæring og utvikla blomster, så dør den, men når frøene sprer seg, kan den bli opphav til mange nye planter.
