Vi påtreffer en høyst uvanlig raggete og slasken veifarende der vi slakker av i svingene nord av Valæmoen. Pensjonert samfunnskatt Egil er slett ikke i sin sedvanlige fremtoning.
– Hm.. det har vært en krevende sommer .. sykdomstilfelle kanskje?
– Å, hei, la nesten ikke merke til Dem… nedsatt hørsel, og synet er ikke hva det var. Var nære på å bli overkjørt her forleden.
– Men dette er da ikke likt deg. Hva er det som har skjedd ?
– Si heller hva som IKKE har skjedd: Her kommer først en kaldvåt forsommer, pelsen blir tafset og stygg, så er det den hææærlige ferie ? uttrykket er vertsfolkets – og jeg overlates til stakkars meg selv. Ja du skjønner?
–Njaaa, ikke helt… du bør utdype ….
– Jo, nå skal De høre: Først er det Sverige som står for tur. Da er det slik at jeg trives bare så passelig i dette bobilmonsteret som benyttes; hvor luktene er fremmede og veldig eksotiske. Dernest: SVERIGE! Hva gir du meg.. kjedelige strender, korv og overomteksomme svensker. Skal klappe og stryke og… « Nei, vad heter detta førtjusande djuret?» Fysj og fy! Så jeg betakker meg og foretrekker hjemmesomheten.
Og ikke før er husfolkene tilbakekommet før de skifter på bobilsengen, refyller varene i kjøleskapet og setter kursen mot en pjuskete småby her sør på kysten. Rootsfestival! Huff og nei. Fiskepinner, kaldtvann og et angstdrivene øregnål. Jeg forble hjemme.
Tror du ikke de deretter hiver seg i landeveistraverbilen og stryker avgårde sør og vest til dit man taler med graut i målet, spiser maten røkt og drikker mjød. Dobbeltfysjom. Fortsetter min hjemme– og–alene tilværelse. Med de følger det kan få.
– Det går ut over såvel legeme som psyke?
– Presist observert. Jeg lider nå av omfattende vitaminmangel, ferskfisken er fortært, småfugl og markmus har blitt for kjappe for meg, den onde sirkel har rammet meg grusomt. Håravfall, sløve klør, hengende værhår. Humøret siger ned mot null på Kelvins skala. Og mitt oppi dette: Et forferdelig uvær, med hetegrader, uttørkende østenvind og brennhet sol fra den så bejublede blå himmel. Kan du forstå min fortvilte situasjon?
– Hm, ja… til en viss grad, men..
– Og i tillegg har jeg måttet, formedelst mitt tiltagende kroppsvolum, presse meg gjennom den meget trange kattedøren min inn til hovedboligen, så sidebenene er er blitt avskrapet og såre. Skulle ikke forundre meg om det foreligger en begynnende blodforgiftning. Den store slapphetsperioden er nå over meg.
– Tross alt, noe vederkvegende måtte da også denne sommern ha vederfart deg?
– De vil kanskje ikke tro meg, men faktisk er det en episode som har løftet sjelevonden et ørlite hakk: Forleden gikk jeg til det uhørte skritt å foreta et besøk til noen kattevenner ute ved sjøbodene der på Bjerget, i den hensikt å meske meg på marine godsaker, samt konversere innen temaer man var opptatt av i ungdomsalderen. Og der, en lørdags ettermiddag, ble jeg invitert ut i fjæren på Hundebergene. Gledelig nok omternt ikke en bikkje i sikte, snarere en skare smilende og velartikulerte feriekatter, som gladelig delte sin kokfisk også med meg. Et skår i gleden var dog det faktum at der oppstod et forskrekkelig styr av et på løsslupne måker, hvorav den ene faktisk syntes å traktere noe som lignet en gitar! Kan du begripe noe slikt?
Og med dette spørsmål hengende i luften skjærer vår venn Egil resolutt ut fra veikanten, gjennom gresstuster og urtebunker, og videre ned skråningen. Mellom noe bladverk kan vi såvidt skimte et glis fra et oppspilt katteansikt, tydeligvis ikke vår venns. Kan det finnes andre forklaringer på hans sommerlige tilstand enn dem han har forelagt oss?
