Så var det her, øyeblikket mange hadde ventet på. Per «The Bass Viking» Mathisen var endelig tilbake på Hemnesjazz, denne gang sammen med saksofon virtuosen Bill Evans, gitarguruen Ulf «Uffe» Wakenius og trommeslager-magikeren Keith Carlock.
Musikken er hovedsakelig komponert av Evans og Wakenius og de har nok satt opp repertoaret en tid i forveien slik at musikerne kunne sette seg inn i låtene, det var nemlig den aller første konserten denne kvartetten har gitt.
Etter konserten på Jernvaren fredag kveld fortsetter de i Rostock lørdag, Ystad søndag og Wien mandag. Etter et par dager er det ny konsert i Skien torsdag, SildaJazz i Haugesund fredag, før de avslutter med konserter i Sandefjord og Oslo til helgen.
Det var i forkant mye snakk om hvem de forskjellige musikerne har spilt med tidligere. Det som faktisk var mye mer interessant var at de fire faktisk ikke tidligere hadde spilt sammen med hverandre.
Først ute var altså Hemnesjazz. Vi ble tilbudt øreplugger før konserten, men lydnivået holdt seg innenfor det kroppen tåler. Hadde jeg ligget under trommesettet til Keith Carlock hadde jeg nok derimot fått følelsen av å ligge i klem i motorrommet på Titanic.
Selve konserten ble en bonanza av spilleglede, ferdigheter og trøkk. Evans hadde allerede blåst polishen av tenorsaksofonen sin før han kom til Hemnes og Sopransaksofonen lå dårlig an. Fingrene danset over klaffene og det hørtes ut som om lungene ble drevet av den Titanic-maskinen.
Ulf Wakenius gjorde det på samme måte. Det var som om Fred Astaire danset over gitarhalsen og skapte de deiligste triller. Morsomt at de to sekstiåringene hadde Per Mathisen og Keith Carlock med seg. Per hadde en litt mer tilbaketrukket rolle en de to forrige gangene han gjestet Hemnes, men fy flate for et driv når han hamrer i vei på bassen i et ulidelig tempo.
Utrolig at de kan være så samspilte ved første forsøk. Publikum var helt ville og de fikk hva de kom for. Solopartier som gikk over i hverandre, saksofon og gitar som «hermet» etter hverandre og som spilte synkront og det uten å ha øvd sammen.
Settet inneholdt syv låter og midt i settet kom det en ballade, det eneste nummeret med vokal som Bill Evans sto bak mens han spilte klaver. Nest siste låt, DC time måtte vel være høydepunktet der alle presenterte soloprestasjoner det vil gå gjetord om i mange år. Her fikk vi virkelig se hva Keith Carlock var lagd av med en helt vill trommesolo.
Resten var vanvittig spill av vanvittige musikere. I stedet for å dele ut ørepropper skulle de heller ha spikret malingen fast på veggene for dette var fullstendig rått i tillegg var det første gang.
Dette kan egentlig ikke beskrives, det bare må oppleves!
