Dette er ett av de mange gardsbruk som er nedlagt etter mer enn to århundrers drift. Bruket er et typisk eksempel på hvordan en gard ble drevet i gamle dager.
Tortenlia ligger på vestsida av Røssvatnet. I nord grenser eiendommen til Nordenget som i dag drives av Svein Erik Linvik, og i sør er nærmeste nabo Kvalbukta. Garden var drevet, mer eller mindre sammenhengende, fra 1739 til 2001 da den ble fraflytta for godt. Navnet Tortenli kommer fra planten turt, (lat. Cicerbita alpina) som lokalt kalles tort?n eller tort?næ.
Sjølbergingsbruk
På 17-hundretallet var det mange som tok opp garder på indre Helgeland, og drifta i Tortenlia var typisk for et familiebruk på den tida. De hadde kyr som gav dem melk, ost, kjøtt og huder til fottøy. Noen sauer gav kjøtt til gryta og ull til varme klær. Geiter var vel helst å regne for luksus, siden det stort sett var osten som var ettertrakta. Ystinga var en arbeidskrevende prosess, så det var nok lønnsomt å ha mye melk, når en først var i gang. De som hadde bare ei eller to geiter satte dem oftest bort til unnadraging om sommeren.
Lauv som tilleggsfôr
Garden ble matrikulert i 1756, og det ble etter hvert en ganske stor gard med hest, 11 storfe og 8-9 småfe på det meste. I 1939 var det dyrka arealet 47 dekar, og utslåttene var på 50 dekar. Som tilskudd til vinterfôret ble det lauva rundt 1000 kjerver. Tørka lauv var vanlig før den store nydyrkinga tok til etter krigen. Folk kappa toppene av vier og selje og bjerk i halvmeters lengder og laga bunter (kjerver) som de bandt vierkvister rundt. Disse ble lagra i stabler i utmarka og tekka over med never.
Høystakker
Siden Tortenlia hadde så store utslåtter, kan en tenke seg til at det ble mange høystakker til lagring av vinterfôr. Oppbygginga av en høystakk var nøye. Høyet som var tørka på bakken, ble kjemma. Det vil si det ble raka sammen slik at stråa så godt som mulig lå samme vegen, og så ble kjemmene lagt rundt en lang staur til den var 2-3 meter høg eller mer. Utsida av høystakken ble pussa med rive slik at høystråa lå slik at de avviste regnvatnet. På toppen av stakken ble det lagt en ring med never og oppå den torv for å holde tekkinga på plass.
Husflid som attåtnæring
Under folketellinga i 1900 ble det opplyst at David Kristoffersen og broren Lars hadde husflid som attåtnæring. Det samme gjaldt neste bruker, Ole Davidsen Tortenli. Han hadde som spesialitet å lage snusdåser av never. Da Bleikvassli husflidslag var nystifta, kom tidligere ligningssjef i Hemnes, Ragnar Rydsaa, med en sekk med snusdåser som han hadde kjøpt hos Ole Tortenli. Dette var rundt 1987, og dåsene ble solgt for 10 kroner pr. stk.
Pelsdyrfangst
Dagfinn Tustervatn er barnebarn til Ole Tortenli. Han husker at bestefaren satt på stabburstrappa og sveipa snusdåser av never om sommeren. Ellers var dette innearbeid. Han husker også at Tortenli-karene hadde både mårfeller, røyskattfeller og revsakser. Det var mange kilder på eiendommen som var åpne om vinteren, og der ble revsaksene plassert. Når han var i Tortenlia på besøk, var han ofte med bestefaren for å se til revsaksene, og det var ikke sjelden at det satt rev i dem. Både mår, røyskatt og rev ble flådd inne i stua. Skrottene ble hengt opp i takbjelken etter bakbeina slik at flåinga skulle gå lettere. Dagfinn husker godt at det lukta mindre bra under flåinga.
Sleivproduksjon
I 1907 kom disponent Ingvald Gulliksen til Hattfjelldal for å verve husflidsprodusenter til Den Norske Husflidsforening og gi dem opplæring. At disponenten kom til Hattfjelldal var sikkert ikke tilfeldig. Hva kunne vel passe bedre enn å starte lokal virksomhet langt fra nærmeste industristed, der folk i alminnelighet ikke hadde så mange muligheter for å skaffe seg kontanter? Folk på gardene var stort sett selvhjulpne og det var dessuten allerede tradisjon for husflidsarbeid, og tilgangen på råmaterialer fra store bjerkeskoger var tilnærma uendelig. Det ble i en periode en stor heimeindustri rundt hele Røssvatnet, og den spredte seg også til Bleikvassli-området. Husflidsarbeidet var kanskje ikke noen gullgruve, men den gav surt tiltrengte kontanter til folk i utkantene, og for den som visste å utnytte vinterdagene, ble det nok et betydelig tilskudd til økonomien på garden. De fleste var ikke bortskjemt i så måte.
Hestekjøring
Dagfinn Tustervatn forteller at han var mange år i Tortenlia og hjalp til i slåttonna både med hesjing og kjøring med hest. Han påstår at det var mye artigere å kjøre hest enn å kjøre traktor. Første gangen han var der, var på grunn av at onkelen hadde falt av slåmaskinen og brukket et kragebein. Dermed ble det Dagfinn sin oppgave å kjøre slåmaskin og sleperive. Han husker godt at Tortenli-merra var lite glad i å dra sleperiva, og det gav hun uttrykk for ved å bite, så det gjaldt å passe seg når hun skulle seles på, men aller verst var hun når hun hadde dratt slåmaskin og sleperive en hel dag og var sliten.
Potetdyrking
Det ble dyrka mye potet i på garden. Noe ble solgt, og en del gikk til internatskolen i Varntresk. Potetene ble sendt med DS Kolbein. Rutebåten hadde ikke ordinært anløp i Tortenlia, men kom innom på signal.
Palmehage
På gamle bilder kan en se at det var inngjerda hage på garden. En plante som utmerker seg er Tromsø-palmen. Denne ruvende skjermplanten er egentlig ikke noe hyggelig selskap. Den er ganske giftig og kan gi ubehagelige sår hvis den kommer i berøring med hud. Planten ble i si tid tatt med fra Jomfruremma i Vefsn der Lars var slåttmann, og den finnes fremdeles i Tortenlia.
Husbrann
Nyttårsaften 1979 brant våningshuset i Tortenlia, og folk og dyr måtte flytte til Nordenget, som da var folketomt. Husdyra måtte gå etter kjørevegen, og alt foret måtte fraktes til låven i Nordenget,
Tortenlifolket kom aldri tilbake til garden. I 1980 overtok bror til Dagfinn, Oleiv Kvate, Tortenlia og drev garden til han døde i 2001. Dagens eier er Geir Ingve Tustervatn, sønn til Oleiv.
