I fire dager skulle jeg og mine to barn på 4 og 6 år være hytteverter på Rabothytta, med god hjelp av mine søstre og deres barn. Hvordan var det å være hyttevert? Ble det som forventet?
Jeg visste ikke stort om det å være hyttevert på Rabothytta når jeg sa ja til det. Alle vi som var oppe hadde vært der før, så vi visste jo litt om hytta og hvordan det er der opp. Men ingen av oss hadde overnattet der – før nå.
Etter å ha vært oppe en tur med litt proviant og utstyr torsdag gikk hele familien opp på hytta på søndagsmorgen. Tykk skodde nede i dalen ble avløst av nesten skyfri himmel oppe ved breen, og gav oss første forsmaken på det jeg kanskje kommer til å huske best fra disse dagene: Kontrastene som er der oppe.
Litt travelt fikk vi det, men åtte på tolv avløste vi en svensk familie som hadde vært hytteverter før oss. De forklarte hovedpunktene i jobben som hytteverter, og hadde i tillegg stekt opp noen vafler slik at det var klart når det begynte å komme dagsturgjester.
Jeg sendte mann og barn ut på oppdagelsestur i området rundt hytta, og fikk på meg vertskaps-t-skjorta. Og gjett om det kom dagsturgjester denne fine søndagen! Det var nesten så jeg trodde vi hadde tatt på oss for mye. Jeg stekte vafler, ønsket folk velkommen, pratet med dem og svarte på spørsmål. Det var en stri strøm av folk, og jeg rakk omtrent ikke å steke opp nok vafler til å dekke etterspørselen.
Jeg visste jo ikke helt hvor mye folk det bruker å være, eller hvor mange man kunne forvente skulle kommer, men litt utpå kvelden når den største strømmen av folk var over fikk jeg en sms: «Besøksrekord så langt i år. Ca 260 gjester». Så da var det kanskje ikke så rart at det nesten ble litt i overkant første dagen for en fersk vert.
Og da kommer kontrastene igjen. For finværet forsvant, og spesielt tirsdag og onsdag var det dårligere vær. Onsdag var det en eneste dagsturgjest som trosset den tykke tåka, og det var ikke spesielt stressende å være hyttevert den dagen! Men det var likevel en fin dag, barna syntes det var spennende å leke ute i tåka, og man ble enda bedre kjent med de som kom opp for å overnatte.
For å overnatte på hytta gir mer enn en vanlig dagstur. Når roen senker seg over hytta, barna sover, og man blir kjent med og prater med dem som er kommet for å overnatte der oppe. De vil vite mer om Hemnes, mer om hytta, og de forteller om seg selv og hvorfor de er kommet opp. Det er rett og slett ganske koselig. Det å ta imot overnattingsgjester er også en del av det hyttevertene skal gjøre. Det er koselig det, men hva gjør man når det dukker opp uventet besøk sent på kvelden, som ikke har booket overnatting? Vel, det går an å være kreativ, og når både gjester og vertskap er løsningsorienterte klarer man å gjøre alle til lags!
Det er også kontraster for barna mine på Rabothytta. De er vant til nettbrett, de er vant til hus, naboer, biler og det ?bråket? som er i det samfunnet vi lever i. Oppe ved breen er det ikke slik. Her oppe oppdager de at det går an å greie seg uten. At det går an å lage seg en lekeplass med noen planker og et par store steiner. At man ikke må aktiviseres hele tiden. At man kan slappe av.
Hvordan var det å være hyttevert? Det var først og fremst veldig koselig. Til tider litt stressende, men mest hyggelig. De få arbeidsoppgavene man har er fullt overkommelig for de aller fleste. Ble det som forventet? Ja, det vil jeg si. Faktisk kanskje noe mer variert enn jeg trodde det kom til å være.
Er du litt over middels sosialt anlagt og sånn passelig glad i å steke vaffelkaker har jeg ingen problemer med å anbefale noen dager som hyttevert på Rabothytta. Det kan godt være jeg gjør det igjen!
