Våren 2003 sørget Hemnesberget Vel for to flotte rasteplasser med trygge gruer og solide benker på Hundneshågen. Det gjorde dette turmålet enda mer populært, og det benyttes flittig av hemnesværinger og besøkende både sommer og vinter.
Men ingenting varer evig. Hverken betong eller treverk. Benkene av halve tømmerstokker var nå blitt helt råtne, og grua av betong var begynt å slå sprekker og forvitre. Rammene og opphenget på de te to panoramabildene var også sterkt preget av tidens tann, og tatt vare på for å bli restaurert nå i sommer. På snekkerverkstedet hos Ulf Larsen i Grindvika ble disse bildene satt i nye solide rammer, og 3 nye trebenker også produsert. Nå var dette ferdig, og det gjorde at Hemnesberget Vel måtte tromme sammen mannskap igjen til ei solid dugnadsøkt mens andre hemnesværinger er i feriemodus.
En mengde verktøy, utstyr og nye elementer til den ene av to rasteplasser ble kjørt opp med to atv?er. Asbjørn Prestengshaug og Jan Karlsen fraktet sakene nesten helt frem til målet med sine terrenggående kjøredoninger. Noen meter med bæring var likevel ikke til å unngå. Til slutt var et bensindrevet aggregat, en fjellboremaskin, et nytt ildsted i rustfritt stål laget av Jan Karlsen, flere sekker grus og alt det andre på plass.
Så var det bare for de frivillige arbeidskarene å gå løs på de ulike arbeidsoppgavene med friskt mot. Snart rant svetten i strie strømmer både foran og bak (!!) på arbeidskarene. Noen boret i fjell, andre knuste gammel betong med slegge og noen gravde seg ned mot fjell både til nye stativ for panoramabildene og for de nye benkene. Det ble rotet sammen en tynn betongblanding for å gyse fast kamstål i fjell, og i det hele tatt var det et proft planlagt opplegg som utspant seg på Hundneshågen torsdag 26. juli.
Asbjørn Solhaug, Jan Karlsen, Åge Karlsen, Trond Landfastøyen, Arnt Brynjar Nilsen og Sigbjørn Jakobsen hadde hendene fulle av fysisk arbeid mens sola stekte sånn passe. Heldigvis kom et og annet vinddrag i luften, så karene holdt ut i sommervarmen. De hadde for øvrig med seg en diger kjølebag full av passende drikke. Og etter hvert dukket Anne Marie Skjæran og Eli Solhaug opp med både mat og kaffe til arbeidsgjengen. Etterpå fulgte ei ny arbeidsøkt på noen timer før det hele var klart.
Rasteplassen med utsyn mot Ranfjordens vakre perle er nå totalt restaurert, og vil forhåpentligvis holde i minst 15 nye år. Den andre rasteplassen nært toppen av utsiktspunktet mot Sund fikk nye stokker å sitte på for noen år siden, og har en grill i rustfritt stål. Her blir det ikke gjort noe før tidligst neste sommer.
