Reidar Presteng har lang fartstid som sjåfør og er oftest å se bak bussrattet. Nå parkerer han bussen for godt og går inn i pensjonistlivet med et stort glis om munnen.
Etter at skoleelevene i Korgen er levert på skolen om morgenen møtes bussjåførene alltid på vertshuset for en kopp kaffe og den gode samtalen. Og i dag er intet unntak, men akkurat denne dagen er litt ekstra spesiell.
Etter 51 år som sjåfør har Presteng bestemt seg for å takke for seg og overlate Brygfjelddalbussen til noen andre. På Korgen Vertshus feires ikke bare pensjonisttilværelsen som er like rundt hjørnet, men også Prestengs 67.ende bursdag. Samlet er mange kolleger å feirer med marsipankake.
Hytteliv og pensjonistplaner
Etter så mange år i bransjen ser Presteng lyst på den nye hverdagen.
– Jeg gleder meg. Nå skal jeg kose meg på hytta og nyte friheten.
Hytta, som ligger i Austbø, står høyt på Reidars liste og han har brukt mange timer på at den skal bli i god stand til pensjonistlivet.
– Vi har bygd på den i mange år, så nå er alt klart, gliser han.
Prensteng innrømmer at han ikke er spesielt glad i kulde og snø, og da passer det godt å ha hytte på kysten. Utenom turer på hytta, har Presteng mange planer for tiden fremover.
– I sommer skal vi ta Hurtigruta fra Bergen til Kirkenes og tilbake. 10 dager til sjøs blir bra, jeg er oppvokst i sjark så sjøsyk blir jeg ikke, konstaterer han.
Når vinteren kommer igjen står Thailand for tur.
– Vi reiser i desember og blir der i tre uker, men vi kommer hjem til jul. Julen er aller best hjemme, legger han til.
Presteng har vært aktiv i skytterlaget i mange år, men forteller at han nå kun skyter på elg.
– Nå kan jeg endelig vøre med på hele elgjakta. Jaktlaget vårt er en gjeng med 6 gamle gubber, som nå har fått vald i fire år på Simafjellet, smiler han, som tydelig har lagt mange planer for tiden fremover.
Sjåfør fra ung alder
Prestengs sjåførkarriere startet tidlig. Han vokste opp på Hemnesberget der han var «spannlemper» for faren Ragnar som kjørte melkebilen. Etter hvert kjørte han bilen selv, selv om alderen ikke strakk til. Så var det militæret som sto for tur.
– Militæret var ikke noe for meg, og en dag fikk jeg en telefon om at jeg måtte komme hjem å kjøre noen uker. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av pliktene mine i militæret, men jeg kom opp med en unnskyldning, og fikk dermed reise hjem.
Reidar reiste hjem og der ble han. Året etter begynte han å kjøre bybuss på Mo, før det ble en ledig stilling i Korgen i 1976.
I tillegg til å ha kjørt buss har Presteng kjørt taxi, vært ansatt som arbeidsleder på snekkeravdelingen på Hasvo, samt hatt en lang karriere i brannvesenet.
Fast skolerute
Skoleungene skal hentes kl. 14.00 på skolen, men før den tid tar sjåførkollegiet en kaffekopp sammen igjen på vertshuset. Presteng får både gaver og gratulasjoner av folk som kommer innom vertshuset. Kaffepausene er en del av dagen Presteng setter stor pris på.
– Jeg må passe på å ikke bare være på hytta, slik at jeg kan fortsette å møte mine kolleger. Jeg vil ikke miste miljøet, selv om jeg slutter, forteller han.
Bussjåførene gjør seg klar til å kjøre opp til skolen for å hente skolebarna. Bussene står på rekke og rad utenfor det store gule vertshuset. Undertegnede blir med Reidar i Brygfjelddalsbussen. Det er obligatorisk beltebruk i bussene nå, så vi spenner oss fast. Bussen har også alkolås, så Presteng må blåse i et munnstykke før bussen kan kjøre av gårde. I dag er det «frifredag» for de yngste elevene, så det er bare 5 passasjerer som Presteng skal få trygt hjem. Isak Skreselett, Ole Bjarne Martinsen Brygfjeld, Ina Kristine Oksfjellelv, Eirik Reinåmo og Live Skreslett er ungdomsskoleelevene som skal hjem. De forteller at de trives godt med bussturen, og syns dager som dette er ekstra godt.
– Bussturen går ganske mye kjappere når vi er så få, smiler Live.
Selv om bussen er helt tom sitter alle elevene helt bakerst i bussen.
– Her er det vi som styrer, forteller Isak.
De kjenner bussjåføren sin godt da han har kjørt dem hjem i alle år.
– Det er kjekt, han vet hvor vi skal, så vi trenger ikke trykke på knappen der vi skal av, forteller de.
Reidars rute går innom Vesterli før den går videre til Brygfjelddalen.
– Turen hjem for dem blir litt lengere, men jeg har aldri hørt dem klage over det, sier Presteng.
– Man blir jo også godt kjent med dem ettersom jeg ser dem hver dag, legger han til.
Han kjører den samme ruten hver dag, og syns det er helt greit.
– Man kjenner veien godt. Jeg vet hvor man kan møte andre biler, hvor humpene og hullene i veien er, forklarer han.
Han setter aldri ungene av på «feil» side av veien. Opp dalen er det noen som må bli med opp til et annet stopp, før bussen snur, og de kan gå av på nedovertur.
– Jeg er ikke komfortabel med at noen skal krysse veien. Potensielle ulykker kan oppstå med barn som skal forte seg å krysse veien, derfor gjør vi det sånn, sier han.
Solen skinner og gradestokken viser langt over 20 grader. Langs veien ser vi mange sauer og lam.
– Er det noe som er hyggeligere enn lam?, spør Reidar.
– Nei, jeg tror ikke det, svarer jeg.
Når man har hatt en lang yrkeskarriere er det kanskje naturlig å ha forsovet seg en eller annen gang, og da er konsekvensene potensielt at noen ikke kommer seg på skolen. Reidar forteller at han i løpet av sin 51 år lange karriere kun har forsovet seg en gang.
– Det var mens jeg jobbet på Mo. Men heldigvis gikk det ikke ut over noen, for jeg kom presis til ruten likevel, gliser han.
Bursdagsfeiring
Det er tross alt bursdag og arbeidsdagen er straks over for Presteng.
– Hvordan skal dagen feires?
– Når jeg kommer hjem skal jeg spise en brødskive med stekt pølse, før jeg tar med hunden ut på tur, ler han.
Det viser seg at kona er i Trondheim og passer barn, og da blir maten veldig enkel.
Torsdag 31. mai er hans siste offisielle arbeidsdag.
– Da skal jeg invitere kollegene mine på feiring med kaffe og kake. Så slår vi to fluer i en smekk, avslutter han.
