Hallvard Tuven til minne
En av de gamle sliterne er død, og vi som var heldige og fikk komme innom for å ta en kaffekopp, vi savner han. Vi kunne komme innom når som helst på døgnet mellom klokka 4 om morgenen og 9 om kvelden, og vi gikk aldri ut uten å ha fått en kopp kaffe med røykekjøtt, røykepølse eller geitost. Mange var historiene vi fikk høre under disse besøkene, og etter hvert fikk vi dem nok også i reprise opptil flere ganger.
Hallvard var født på Tuven, men kom som 7-åring som gjeter til Utigarden i Bleikvasslia. Her bodde han til han i godt voksen alder fikk seg eget hus på Kariberget. Etter som han ble eldre, gikk gjeteren over til å bli dreng. Gjennom arbeid rundt omkring lærte han seg litt her og litt der om forskjellige yrker og ble etter hvert litt av en altmuligmann. Han ble ofte tilkalt når det var slakting på gang rundt om på gardene, og han gikk heller ikke av vegen for litt rørleggerarbeid. Det var sjelden nei i hans munn når noen kom og bad om hjelp. Hallvard var også med på linjearbeid da telefonnettet ble utbygd, og i flere år var han reingjeter og dreng hos Gustav Renberg.
Det meste av sitt yrkesaktive liv tilbragte han i tømmerskogen. I starten var svans, øks og barkspade de vanlige redskapene, men på midten av 50-tallet var han en av de første skogsarbeiderne i distriktet som anskaffa seg motorsag. Skogsarbeidet ble etter hvert helårsjobb, og om somrene var han en av flere planteledere.
Hallvard var nysgjerrig på nye ting, og det var ganske typisk at han var den første i bygda som fikk fjernsynsapparat. Det førte da også til at det var mye folk samla i stua i Utigarden når det var sportssendinger på TV-en.
For oss som vokste opp på 50-tallet og hadde bestemor i Utigarden, ble han som en onkel for oss. Han var med oss og preparerte hoppbakker og langrennsløyper, og han tok oss med på fisketurer både sommer og vinter. Det var alltid klare grenser for hva som var tillatt og hva som ikke var tillatt, og skulle vi være uforsiktige, så fikk vi påtale i klartekst. Men skulle børa bli for tung etter en vellykka fisketur, så bar han gjerne både to og tre sekker.
De siste åra var han ofte plaga av smerter, men det var ikke mye klaging av den grunn. Nå er «kafèen» på Kariberget lagt ned for godt, og spesialretten kokt røye med fiskesuppe og vafler er historie.
Vi husker Hallvard med vemod og lyser fred over hans minne.
Ole Roar Sneli
